Rássevárri (11.04.2015)

Nok en gang hadde yr.no lovet oss en fin fin ettermiddag etter en formiddag med bygevær. Dagens turmål var ganske enkelt og ikke særlig bratt siden skredfaren hadde blitt oppgradert til en 3 pga større snøfall enn forventet i kombinasjon med rimelig kraftig vind fra vest. Jeg hadde spurt både Lauri og Kamila om de hadde lyst til å gå en tur i lag med meg og Daniel og til slutt bestemte vi oss for en tur til Rassevarri . Verken Lauri, Kamila eller jeg hadde vært der enda (ihvertfall ikke på selve toppen), så det virket som et klokt og fint valg.

Siden været skulle bli lettere fra omtrent kl.12-13 var det ingen vits å dra ut på tur tidlig, så vi møttes kl.11 i Tromsdalen og kjørte i retning Nordkjosbotn. Motivasjonen for å komme oss ut i snøbygeværet var ikke veldig høy akkurat da, men plutselig begynte sikten å komme tilbake da vi kom vekk fra Lavangsdalen. Turstarten var noe forsinket pga å måtte måke snø for å parkere bilene men vi var mer eller mindre klare for tur kl.12.30. Var fortsatt veldig overskyet men sikten var OK. Vi gikk i veldig rolig tempo helt fra starten, gjennom skogen og videre på ryggen, slik at vi ikke måtte stoppe så ofte. Jeg var ganske imponert over hvor langt vi kom oss opp før lillebroren begynte å nevne at han var litt sliten, kanskje var det ca. 800moh.

Dessverre var det lite antydning til bedre vær og sikten ble midlertidig tett fra 800moh og oppover og jeg fikk inntrykk av at lillebroren var litt lei av å traske opp i vind og dårlig sikt. Men vi kom oss sakte opp den siste ryggen til toppen og akkurat da vi ankom toppen var det plutselig en gløtt av sol! Og heldigvis ble skydekket lettere og lettere mens vi stod på toppen og spiste litt. Da fikk vi en velfortjent liten utsikt før vi kjørte ned. Det var ikke verdens beste skiføre ned fra toppryggen, men det ble gradvis bedre da vi kjørte mer mot sør. Et godt stykke med pudderkjøring gjorde lillebroren storfornøyd, dette har han aldri opplevd før (ja, les igjen: aldri opplevd pudderkjøring før, han har manglet ekte skiglede før da synes jeg) og så traverserte vi litt rundt vestryggen for å komme tilbake til den vanlige traseen igjen og kjører enda mer Tromsøpudder.

En liten etappe med skogskjøring og staking avsluttet en vellykket tur. Så det er bare å si takk for turen Kamila, Lauri og ikke minst lillebroren Daniel. Det var verdt å traske i timevis med kjedelig vær!