Surtningssue todagers dag 1 (16.08.2008)

Gjendeosen en travel lørdagsmorgen

Vi ankom ca. halv åtte og første båten skulle gå kvart på åtte. Allerede ved ankomst står køen langt inn på rundkjøringen og Gjende III har allerede lagt fra kai med en full last Besseggengåere på vei inn til Memurubu. Like reiser Gjendine med kurs for Gjendebu. Vi er vel en nærmere 200 personer som står igjen på kaia. Heldigvis har de et kølappsystem så vi får utdelt kølapp med beskjed om avgangstidspunktet. Vi kommer oss avgårde ca. 09.25, mens enkelte må vente helt til kl. 11 før dem får plass. Synd ikke flere vurdere å gå ned Besseggen og rundt Bessvatnet tilbake. En fin tur som inneholder nesten det samme som klassikeren, helt kjemisk fritt for dette båttkaoset og ventetiden. De hadde jo vært ved Besseggen innen de omsider kan borde båten de venter på.

Yr er Ør

Dagen begynte grått og regntung, men det blir nok snart bra skal du se. Yr alias Det norske metereologiske institutt har sagt så. Joa, regnet avtar en del og enkelte solgløtt varmer godt noen fattige minutter, men i det store og hele er det en tung og fuktig værtype. Kommer det en sky seilende over hode, kan du være sikker på at den drypper litt på deg - det er den typen vær. Yr får gjennomgå flere ganger i løpet av dagen.

Teltleir ved Hesttjønne

Den nye tilrettelagte stien opp fra Memurubu er laget til ganske smal i starten. De har dessuten tilrettelagt deler som for det meste var veldig bra fra før og, og ikke gjort noe med den biten som virkelig kunne trengt en hjelpende hånd lenger oppe. I motestening til på Gjendesheimsiden, er det fra Memurubu noe nær fellesstart og en sammenhengende kø, siden alle kommer omtrent likt. Denne dagen var det dessuten to båter som losset Besseggenistene omtrent på likt. Ca. 180 hvorav majoriteten nokså kjapt begynte på sin Besseggen. Med smal sti og folk som stort sett går midt i stien, eller til nød to i bredden, er det ikke lett å komme forbi. Det blir liksom feil uansett. Blir man liggende i køen går det uendelig smått. Presser man seg forbi, virker man som en anmasende idiot, og går man helt utenfor stien er man vegetasjonsvandal. Det er derfor deilig når vi omsider forlater stien og bakenfor første åskam har fjellet for oss selv. Etter ca. halvannen time kan vi slå opp teltet på nordsiden av Hesttjønne. En fin teltplass med Tjønnholstinden og Tjønnholet rett i mot, hadde bare ikke alt vært pakket inn i klamme regnskyer.

Surtningssue I - Etappe 1 til Søre Surtningssue

Jeg har ikke vært så veldig bevegelig etter en mageskade tidligere i sommer, og dette var i grunnen første klyveturen, så jeg var spent på hvordan det ville bli. Lastet med et tau og noen slynger bega vi oss opp mot Søre Surtningssue. Først en anelse til venstre for ryggen mot platå på ca. 1820 moh. og så bratt opp flanken mot et lite skard på ca. 1970 moh. Videre mot Søre Surtningssue er det en del morsom klyving før det hele vider seg ut til et skråplatå innover mot toppen.
Nytt for denne turen var en Leica Disto A8, som Ranglefanten her på forum har begynt med til å måle skardybder på mindre topper. Det er en laseravstandsmåler med innebygget helningssensor med en nøyaktighet på + / - 0,15 grader i følge produsenten. Nå skulle den prøves for første gang. På toppen av Søre Surtningssue (S2) setter vi i gang, Tor Erik ikke så veldig entusiastisk, men han trasker i vei med reflektorplata som nesten er et must for å få det til. Først et strekk på vel 4,8 meter og så et strekk på vel 10,1 meter ned i skaret. Totalt 15 meter + / - noen titalls cm. Tidligere oppgitt p.f. på 25 meter, trolig basert på avlesning fra kart er ergo feil, og Alek (og andre 20m p.f. samlere kan stryke toppen fra lista si.)

Surtningssue I - Etappe 2 til "ny topp"

Distoen viser seg vanskelig å bruke i praksis. Med en gang avstanden til reflektorplata blir en del titalls meter gir den minste bevegelse så store utslag i laserprikken at den forsvinner ut av reflektorplata. Hver gang det skjer, får man bare en feilmelding og ikke en avstand. Og det skjer en del ganger.
Navlelavefjellet over ryggen er dyvått og såpeglatt. Ned den kvasse eggen mot skaret tar vi det veldig med ro. Jeg husker den godt fra sist tur i 2005. Den var akkurat som sist. Lett men utsatt. Langt nede til venstre ser vi etter omgåelsen som noen foretrekker. Det ser ikke noe fint ut. Man må ganske langt ned, og selv der nede virker det både bratt og løst. Nei takke meg til denne ryggen da.
Snart kommer vi til en ny topp, en fin hump på ryggen som domineres av en stor steinblokk med en bitteliten varde på. Utsikten ned mot Gjende kunne vært fenomenal, men ikke i dag. Distoen må frem igjen for å måle: Ca. 6,9 + 1,1 gir ca. 8 meter, altså ingen listenotering på denne. Terrenget her er en blanding av lavdekte sva og grove blokker, litt ekkelt å ferdes på i vått vær. Litt senere passerer vi en kul hvor det er virkelig bratt ned på venstre side og eneste fornuftige vei går over. På andre siden er det et lite spenningsmoment ned i hakket, men alt går vel så langt. Bare magen som murrer litt hver gang kroppen forsøker å være litt akrobatisk.
Så kommer neste topp, egentlig siste markerte kul på eggen før siste kneika til Sørtoppen.
Frem med Distoen igjen. Tor Erik er en utålmodig fyr og har så som så med forståelse for dette tullet. Det går heller ikke lang tid før Distoen blir omdøpt til Dustoen. Strekket er på 40 meter, men jeg sliter med å treffe plata nede i skaret. Feilmeldinger kommer på løpende bånd og sytingen og klagingen nede i skaret blir bare mer og mer høylydt. Omsider får jeg treff: 9,55 meter. Jeg befinner meg på et knekkpunkt litt nord for toppen og høyeste punkt er lenger sør. Siden reflektorplata har reist sin vei må jeg måle strekket uten, også det en utfordring. Måler og måler hhv. 0,55 m, 0,61 m og 0,71 m. De to første ble gjort nedenfra og opp, dvs. at reell høyde er høyere siden jeg aldri klarte å råke høyste spiss på toppen, mens den siste er gjort nedover med feilmarginen andre veien. Så reell høyde på dette strekket er mellom 0,61 og 0,71 m.
Reflektorplata hadde underkant i skaret, dvs. at reell høyde på målingen er 9,55 meter + 0-0,2 meter avhengig av hvor høyt eller lavt på plata målingen satt.
Så p.f. er 10,16 m + 0-0,3 m altså den ligger i intervallet 10,16 - 10,46 m. Stort mer nøyaktig klarer ikke jeg å måle den, og selv med feilmarginene til Leica er den innenfor med de lengdestrekkene det her er snakk om. Men hva skal man kalle noe slikt? Man kan jo kalle det Sør for Sørtoppen. Teit blir det uansett.

Surtningssue I - Etappe 3 inn i drittværet - og ned til teltet.

Nysnøen lå nå mellom steinene. I den bløte nysnøen ble støvlene raskt vasne og kalde. Ikke nok med det, snart begynte det å sludde, og innen kort tid sluddet det tett. Sikten var laber og besøket på Sørtoppen en tvilsom fornøyelse. Planene om å dra ned derfra mot øst ble skrinlagt og vi trasket videre i snøen til selve Surtningssue. Dette var 4. gangen jeg var her, og 3. gangen i "null sikt". Tydeligvis ikke min topp.
Frosne og litt skuffede (mest over YR) får vi en positiv overraskelse nede ved Surtningssubue. Her har det vært snekkere på ferde. Svein på Memurubu har lenge hatt planer om å restaurere den forfalne steinhytta på over 2200 moh. og nå bare noen uker før vi ankommer har dem visst fullført arbeidet. Taket virker nytt, døra er liten og trang, men ny og fin. Hele hytta er kledd med panel med unntak av gulvet. To benker kan gjøres om til to sengeplasser og et forholdsvis stort bord gjør det til et ypperlig pausested for inntil fire personer.
Returen går ned merket sti og senere ut Hestdalen til teltet vårt.

Surtningssue II - På'n igjen

Tor Erik har pådratt seg en lei forkjølelse og jeg har vondt i magen. Sammen er vi et litt demotivert team som glatt hadde blitt liggende værfaste om himmelen hadde vært grå, men det er den ikke. Knall blå himmel møter oss søndag morgen. Klokka er for mye for et støt mot Memurutinder, så det blir opp samme veien mot Surtningssue igjen. Strålende sol og denne gangen i kortbukse for mitt vedkommende. En litt annen rute fører oss opp helt ytterst på spissen av Sørryggen. Men hvor lenge var gutt på tur i paradis? De første små kondensdottene siver opp fra dalene, og så noen til, og så noen større, og så snart kjempeskyer. Halvveis bortetter ryggen mot Sørtoppen er vi inne i tett tåke og blir der det meste av veien opp til Sørtoppen. Iskald vind og sur yr (ordentlig yr og ikke en tullete værtjeneste (apropos det vi så en statsansatt tv-metereolog på Gjendeosen klar til å ta båt dagen før, så kanskje de trodde på det selv?)) gjør at klatreplaner blir droppet. Vi klargjør rappellen og kommer oss ned. Bortsett fra en del løst er det fint å rappellere. En diger blokk på kanten utgjør et bombefeste og man kan klyve seg greit rundt og ned på nedsiden slik at man får en behagelig start. Vi har et 60 meter tau som rekker fint ned. 50 meter går muligens også, men det kan bli litt spennende. På vei ned prøver jeg å tenke klatring. Denne hammeren har jo også tidligere vært en nøtt, og den ser ikke så mye bedre ut nå. Ovenfra begynner det med 4-5 lette klyvemeter, så 2-3 mer krevende klveklatremeter innen man kommer inn i en trang sjakt på 3-4 meter. Den virker ikke bare bare, bl.a. innsteget ser tungt ut. Deretter er det et enklere parti med noen større avsatser før den siste biten, vel 5 meter ned en 10-30 cm bred sprekk med ganske glatt "betongfjell" på begge sider. I bunn ser jeg også den utsatte varianten jeg og Lena gikk i skumringen sist sommer uten at vi kom oss opp på noen måte da. Nei dette er en nøtt, men får komme tilbake igjen med utstyr, frisk kropp og annen innstilling en annen gang. Inntil videre får jeg bare måpe av Mayhassen som gikk ned og senere opp her en sommerdag i fjor i mildt sagt utrivelig vær. Jeg fatter det ikke. Litt lenger oppe, sør for rett på ruta vi rappellerte henger en kile med karabin i. Hvorfor henger karabinen? Vår umiddelbare tanke er at noen har klatrer på led og ikke kommet lenger og trengt en sikring for trygt å komme seg ned. Nei den er ganske kontant denne her og ikke åpenbart lettsikret. I alle fall ikke i nedre del. Det bedrer seg noe lenger oppover. Inntil videre vil jeg konkludere med at om man ikke har klatreambisjoner er passasjen definitivt å foretrekke fra vest mot øst, dvs. med en rappell.

Returen var en drøm. Litt bratt klyving ned fra laveste punkt på ryggen mot Midtre. Deretter et kort enkelt stykke på fin "skligrus" og så på passe myk snø ned i kant av breen og senere flere fonner. Det gikk i det hele tatt temmelig raskt tilbake til teltet.

Siden jeg nå har skrevet mye mer enn jeg ville, avslutter jeg her.