Eitråskardtinden i Valnesfjord (25.04.2015)

Valnesfjord fortsetter å imponere

Fredag den 24.04.15 stresset jeg veldig med å finne en turkamerat til påfølgende dag. De fleste jeg kjente skulle ikke på tur. Det var meldt strålende sol denne dagen og etter gjentatte meldinger over tel og pc til forskjellige folk i tillegg til facebookinnlegg på BFF (Bodø Freeride Forening), fristet tanken om å ta buss til Valnesfjord og prøve meg på traversen over Mjønestindan. Dette er en tur jeg lenge har ønsket å ta, men tiden tikker og snøen trekker seg lenger opp for hver dag på disse toppene. For det første går bussene såpass sjeldent på helgedager at jeg ikke får mer enn 5,5 timer på hele turen. Det er en dryg tur og mest sannsynlig må jeg bære skiene de første 300 - 500 høydemetrene. Jeg trenger mer tid til margin på den turen. Mange rister sikkert på hodet over hvor tungvint jeg må gjøre ting. Helt enig. Et kort svar på hele dette problemet er: KJØP DEG EN BIL!! Og ja, det skal jeg.

Klokken ble etterhvert 02.00 og jeg gikk å la meg i håp om å finne noen neste dag. Da klokken ble 02.30 fikk jeg en melding fra Julia. Turfølget hennes hadde meldt pass og nå lurte hun på om hun kunne bli med meg. Hun hadde bil. Det var jo supert. Hun plukket meg opp kl 11.00 neste dag.

Jeg kjente ikke Julia veldig godt før denne turen. Jeg har truffet henne på en tur over Mjellefjellet i fjord samt noen ganger i buldrehallen. Jeg har derimot vært på tur med kjæresten hennes, Jonas i Beiarn. Praten hang løst med det første og vi bestemte oss for at dagens mål skulle bli Eitråskardtinden. Vi kjørte inn den smale veien til Hanshaugen og gikk oppover mot Nordre Nattmålstuva. Hunden Cato var også med. Han hadde jeg vært på tur med før. En råsprek Santbernhardshund. Julia er en ganske bestemt kvinne og da en forbipasserende mann kommenterte Cato og sa vi måtte gå rolig slik at vi ikke slet han ut, svarte Julia "Han er nok mye sprekere enn deg for å si det sånn". Det stemmer også. Cato holder tritt med alle på de lengste turene.

Vi kom videre oppover og solen meldte sin ankomst. Føret var steinhardt. Det hadde vært mildvær tidligere i uken og i dag hadde det fryst på så vi gikk nå på panserskare. Mannen vi hadde truffet, sa det var kanonføre. Dette hadde vi litt vanskeligheter for å tro. På toppen av Nattmålstuva fikk vi øye på Eitråskardtinden. En flott fjelltopp. Vi tok en matpause og skuet oppover mot Kvalhornet på venstre side. Her strømmet folk til. På vestsiden av Nattmålstuva gikk vi i fersk nysnø. Vi håpet på like gode forhold på Eitråskardtind. Videre oppover mot toppen tok vinden seg opp. Det blåste etterhvert opp mot storm i kastene. Mer klær måtte på. Da vi skulle skifte, måtte vi holde godt på tingene. Det var ganske kaldt fra før. Sikkert -5 grader. Den kraftige vinden gjorde det betydleig kaldere. Det ble enda hardere føre på de siste høydemetrene opp til toppen. Vi gikk på stein hard blåis og skiene måtte kantres og slås hard ned for å få feste. Planen var å renne ned på SØ av toppen. Vi så to spor som gikk ned der. Det hadde ikke vært like hard da de rant ned.

Vi kom opp på toppen, gav varden en klapp og ble vitne til en fantastisk utsikt mot Sjunkhatten nasjonalpark, Landegode og Steigtinden i Bodø, Kjerringøy og resten av Valnesfjord. Her stod vi lenge og skuet og pekte på topper. Det blåste ikke mindre på toppen, men vi fant ly litt nedenfor varden. Her tok vi en matbit.

Sjunkhatten

Sjunkhatten er toppen som skiller seg mest ut i Sjunkhatten nasjonalpark. Den regjerer her. Den stiger stolt opp med sine bratte fjellsider på alle kanter. Det er den høyeste, mest utigjengelig og krevende toppen å nå i det området. Det er ikke rart nasjonalparken har blitt oppkalt etter denne toppen. Navnet Sjunkhatten har den nok fått pga sin karakteristiske profil. Med bratte fjellsider på alle kanter og et flatt parti på toppen, kan den minne veldig om en flosshatt. Utilgjengelig er et ord som beskriver Sjunkhatten. Man når ikke toppen uten båttransport og klatreutstyr.

Da jeg nå stod her og skuet mot den, kom jeg til å tenke på historien jeg har lest om den hasardiøse turen ti førstebestigerne. Det var tre menn. To av dem var gift. På returen stod de overfor et 6 meter høyt dropp ned til en snøflanke. Noe rapell var ikke snakk om. Den yngste gutten som ikke hadde kone eller barn, fikk æren av å hoppe først fordi han ikke hadde like mye på spill som de to andre. De hoppet alle tre og alle klarte seg.

En flik av Skeistinden så vi også bak toppen. Tinderekken med Sjunktinden, Einarviktinden, Kjerringtinden, Skjerdingstinden og Bogvasstinden viste seg også fram i full prakt. Det er så mye nydelig og fascinerende i det området. Et dusin med alpine topper der sikkert noen av dem er ubesteget. Området er veldig utilgjengelig, men jeg undres også på hvorfor det er så lite besøkt. I August har jeg planer om en stortur i Sjunkhatten.

Korsviktinden, Preikstoltinden, Midtiskartinden, Vassviktinden Vest og Osatinden kom også til syne. Samme gjorde Breiviktinden og Fagertinden. Jeg begynner å bli godt kjent i disse områdene nå. Meg og Julia fortsatte å snakke om toppene vi så. I bodø har man noe som heter Tindenålen. Denne får man om man har besteget 10 av de vanskeligste toppene i Bodø. Om Julia tar en vinterbestigning av Sjunkhatten, har hun besteget alle vinterstid. Ganske imponerende. Hun har også rekordholder for kvinner i det 30 km lange Fjelløpet Børvasstindan Classic. God på ski er hun også. Sprekere kvinne skal man lete lenge etter.

Det var på tide å starte nedkjøringen. Vi gjorde oss klare og rant utfor på sørøstsiden. Det var som å kjøre ski på asfalt. Da jeg skulle ta første sving, løste skiene mine seg ut. Jeg fikk tak med hånden på den ene og stoppet den andre med staven da den var på vei nedover sidelengs. Det var jammen nære på. Jeg var ytterst forsiktig da jeg skulle spenne dem på igjen. Hadde jeg falt, ville jeg sklidd langt nedover i høy fart. Det kunne vært farlig på dette føret. At skiene bare plutselig løste seg ut var også ganske merkelig. Det hadde tydeligvis vært is i bindingene så støvelen hadde ikke satt ordentlig på. Videre nedover var det som å stå i en alpintbakke. Vi skrapte ikke av snø fra skaren engang. Gøy var det ihvertfall.

Vi kjørte ikke helt ned i Eiterågskaret slik som planlagt da vi visste hele denne fjellsiden var steinhard også lenger nede. Jeg har troen på at nedkjøringen her er rå under gode forhold, men slik var det desverre ikke i dag. I stedet siktet vi oss inn mot ryggen til Nattmålstuva. På vei opp hadde vi lagt merke til en gjeng som lekte seg nedover nordsiden på den. Vi var giret på å teste den ut. Fra skaret tok vi på oss fellene. Vi gjorde oss klare på nytt og denne gangen så det lovende ut med tanke på gode forhold. Fersk og lite vindpåvirket fokksnø hele veien ned i Eiterågskaret. Vi satte utfor og det var som forventet. En drøm. Nydelig og myk pudder, deilige svinger og nostalgi hele veien ned. Vi var stoked og bare måtte opp igjen og kjøre ned en gang til. På med fellene. på vei opp la vi merke til et par som kom kjørende nedover samme sted som oss fra Eitråskardtind. De laget selvsagt ingen spor nedover. Et nytt tegn jeg lærte meg for å kunne se hvordan føret er. På vei ned fra Nattmålstuva hadde jeg utløst et lite flakskred da jeg kjørte over en rund skavel. Det var såpass lite at det var ubetydelig, men et tegn var det ihvertfall. Neste gang holdt jeg litt mer mot vest og kjørte inn hvor skredet var gått. Sannsyneligheten er liten for at det går skred samme sted rett etterhverandre. Litt drit å kjøre igjennom alle flakene, men nye spor ble laget på nedsiden og denne runden var vel så god. Klokken var nå blitt 16.00. Julia måtte rekke jobben kl 18.00 så vi måtte starte på returen nå.

Vi skrådde mot øst nedover Eitregskaret og prøvde å holde litt høyde. Innimellom stoppet vi opp for å vente på Cato som kom i full gallop etter oss. Han foretrakk nok den harde skaren. Han synker dypt i all løssnøen og bruker mye krefter for å løpe i den. Ved flere anledninger snudde jeg meg for å se igjennom denne vakre lille dalen. Skikkelig idyllisk. Eitråskardtinden dominerer innerst og strekker seg langt til værs. Vi staket oss nedover noen ganger og kom etterhvert til et scooterspor. Dette fulgte vi igjennom tett granskog og vi kunne sette oss i hockey og criuse nedover lien. Jeg tettet på GPSen iblant og sjekket at vi ikke var på vei for langt mot nord. retningen på scootersporet var riktig. Vi kom ut på veien 300 meter nord for hvor vi hadde parkert. Vi tok av oss skiene og ruslet tilbake til bilen. En nydelig rundtur, flott topp og bra nedkjøring til slutt. På vei tilbake til Bodø stoppet vi på Tverlandet for å handle litt. Tusen takk for turen Julia og Cato.

GPS

Starttidspunkt	25.04.2015 12:14 (UTC+01:00 ST)
Sluttidspunkt	25.04.2015 17:00 (UTC+01:00 ST)
Totaltid	4t 46min
Bevegelsestid	4t 09min
Pausetid	0t 36min
Snittfart totalt	3,1km/t
Snittfart bevegelsestid	3,5km/t
Distanse	14,6km
Høydemeter	1252m