Storvasstinden (08.05.2015)

Den dagen skulle jeg og Elise ta fatt på årets eventyr. Vi hadde tenkt oss en tur opp Store Jægervasstinden, en av Lyngens kjente kremtopper. Det er et vakkert fjell sett fra vestsiden av Jægervatnet. Lenge har det stått på våre fjellønskelister. Alt virket å være på plass for en ordentlig Lyngeneventyr; en bra værmelding med klar himmel natten før (og derfor nattefrost) og skredfaren var foreløpig en 2-er. Formen virket ganske grei og vi hadde avtalt å møtes kl.6.30 for å kunne rekke ferga fra Breivikeidet til Svensby kl.7.30. Så jeg stod opp kl.4.52 fredag morgen og slo på datamaskinen for et last-minute sjekk av værmeldinga og skredvarselet. Med den raske temperaturstigninga og kanskje årets første periode med skikkelig høye dagstemperaturer som var meldt, var det ikke den største overrakselsen da skredfaren for Lyngen ble oppgradert til 3. Dette var ikke særlig gunstig for oss. Vi tok en liten prat på telefon og til slutt bestemte vi oss for å ikke dra til Lyngen. Store Jægervasstinden skulle vi ta en annen gang når vi ikke var usikre på snøforholdene. Så hvor skulle vi dra istedet? Det skulle helst være en tur med en snill helning hvis skredfaren var betydelig. Valget falt på Storvasstinden, lik Store Jægervasstinden men fri for Jægeren.

Ny oppmøtetid ble kl.10 så jeg rakk en liten spasetur imellomtid. Elise hadde vært på en løpetur til Storvasstinden i fjor høst, så det var lett å finne parkeringsplassen ved startstedet, et sted langs veien mellom Dollarhaugen og Vakkerhaugen. Hun mente at det var en lett tur på 3 eller 4 timer da hun var der med Petter sist gang. Så det ble en avslappet start med litt leting etter den best mulig ruten gjennom skogen. Den første etappen var noe kjedelig til tross for den flotte utsikten mot Store Piggtinden, det var virkelig ikke den enkleste innmarsjen noensinne, men vi kom endelig over skoggrensen, akkurat i tide for å bli møtt av noen regndråper i lufta. Hvor i helvete kom dem fra? Da var jeg ikke uber-entusiastisk om å være ut på tur og jeg var ikke særlig pratsom en god stund. Stakkars Elise som måtte tåle en sånn turkompis! Ble en del gåing i motvind og gråvær og det ble et par ganger da jeg lurte på hvorfor i allverden jeg hadde tatt en feriedag for å tilbringe tiden ute i slikt vær.

Utsikten var foreløpig ganske kjedelig, nå vi var midt på en bred rygg opp mot Lagonasen. På omtrent 750moh hørte jeg en uhyggelig ‘whumpf’ og skjønte at det hadde vært en kollaps i snøen. Ingen tvil om at det var faregrad 3 nå. Det var likevel nesten flatt terreng her på ryggen og vi var uansett en god avstand fra det nærmeste lille henget like under Lagonasen, så det gikk greit å fortsette oppover og snart etter at vi hadde kommet oss opp Lagofjellet, begynte sola å titte frem. Det skjedde sakte, men det kom litt solskinn. Og så startet den sjarmøretappen over Lagofjellet og videre mot selve Storvasstinden. Utsikten forandret seg mye og det ble plutselig veldig spennende da Piggtinden dukket opp på nordsiden av Lagofjellet. Og Storvasstionden så ikke så kjedelig ut heller. For en fin rygg vi skulle gå over, nå gledet jeg meg veldig til resten av turen! Det var bare å kose oss og nyte de herlige omgivelsene.

Vi sklei ned ca. 50hm før den neste stigning opp til fortoppen på Storvasstinden. Den så veldig fin ut på avstand og var overraskende lett å komme oss opp. Elise hadde tråkket spor mesteparten av dagen allerede og det virket ikke som om hun var mindre gira på å fortsette med tråkkearbeidet derfra, så jeg fikk kose meg med fine, slake spor og tok meg av bildetaking-arbeidet istedet. Like under fortoppen ble det ganske hardt føre og herfra fikk vi sjekke ut resten av ryggen videre opp til hovedtoppen. Det så ikke ut til å tilby bra skiføre, så vi parkerte skiene her og tok på oss stegjerna. Dessverre var snøen ganske hard på toppen og bløt under, trolig på grunn av nattefrosten. Så det var ikke helt optimale stegjernforhold. En del av spaserturen fra skidepoten til hovedtoppen gikk i sørsiden og ikke helt på eggen hvor snøen var noe hardere, så det var viktig å sørge for godt feste, noe som ikke skjedde så lett med den myke og fuktige snøen. Andre partier der vi gikk på toppen av eggen var mye lettere å gå og tilbød fantastisk utsikt mot den sørsiden av Piggtinden og over alle de fine Tamokfjellene.

Vi kom oss opp til noe jeg trodde var hovedtoppen men vi fant ut etter hvert at det faktisk var nok en fortopp. Hovedtoppen var littegran lenger bort langs ryggen. Så vi gikk ca. 30hm ned til et lite skar for så å gå opp igjen, den gangen helt opp til hovedtoppen. Yes! Endelig var vi helt oppe etter 3,5 timer. Elise kunne ikke huske at hun og Petter hadde gått så mye opp/ned langs ryggen i fjor og kunne ikke huske at turen opp hadde vært så tidskrevende heller. Men i dag fikk hun iallefall en utsikt istedenfor tåke. Det var en skikkelig flott fjellrygg vi hadde gått, overraskende flott. Selv om vi hadde droppet kremtoppen Jægervasstind i dag, hadde vi likevel fått oss en noe hemmelig kremtur i Lyngen. Dette kunne vi ikke klage på!

Og så tok vi en velfortjent pause på toppen for å nyte den nydelige naturen før vi satte i gang med spaserturen tilbake til skiene. Det var varmt, men det gikk ikke så sakte som jeg så for meg heldigvis. Den eneste ulempen ved å ha gått i shorts var at jeg hadde samlet en god mengde snø i støvlene mine og nå hadde en følelse av å ha gele under føttene. Litt merkelig å kjøre ned med en sånn følelse, men det var godt å få skiene på beina. Vi tok skifeller på igjen like før den lille stigningen opp til Lagofjellet og på toppen av Lagofjellet ble glider funnet frem. Sugeføre ville vi ikke ha de neste 8(?) kilometerne! Det gjorde en stor forskjell og vi fikk gleden av å cruise ned i nydelig ettermiddagslys, med litt staking her og der. Stedvis var det fortsatt veldig tung slusjføre men jeg synes det var en helt OK nedkjøring, selv om det ble nok en etappe med skifeller for å komme oss over en haug eller to på slutten av turen. Elise hadde tatt med GPS-en så det gjorde det ganske enkelt å finne våre spor og kommer tilbake til bilen. Vi begge var storfornøyde og skuffelsen av å måtte endre turmålet var glemt. Tusen tuuuusen takk for en kjempefin tur Elise!