Hellstugupiggen (06.09.2007)

Værmeldinger!

Etter en drømmetur på tirsdag i det mest eventyrlige melislandskap man kan fantasere om, ble metereologenes meldinger tolket positivit atter en gang for torsdagen, men i bilen på vei oppover Bøverdalen med meterologens "siste" over radioen ble det klart at "ting hadde forandret seg", noe man klart og tydelig kunne se ut bilruta. Planer om å bestige Galdhøpiggen via porten ble raskt endret, og for å få gjort noe som helst valgte vi Spiterstulen og Hellstugubrean som mål.

Sære interesser

Det jaktes stadig vekk på nye knauser over 2000 meter med en primærfaktor over 10 meter - kanskje en av de særeste fjellhobbyer? Det siste året har ranglefanten og prosjektet tinderangling.no vært fremste eksponent får å måle, kontrollmåle og lete opp alt som er. Ved et par anledninger har de dokumentert interessante og nye ting. Med reaksjoner hos undertegnede som: "Hæ! Var det en topp? Vi gikk da der i 2000 og x, men jeg husker ikke noe jeg".

Like mye energi til dette arbeidet som "Tinderanglerne" har jeg ikke, men jeg er ikke helt fri for den sære basillen og noen slike måleutflukter har det blitt på meg, også etter at boka om 2k toppene var ferdig. Det ble en artig tur til pinakkelen nord for Trollhøin i sommer og atter en slik tur i går.

Det hele begynte for ganske lenge siden. Jeg satt å så på noen bilder fra Hellstugutraversen i 2004 da jeg la merke til en hump på en siderygg til Hellstuguryggen. Den så interessant ut, men pga. en monumental hammer / vegg på nesten 100 meter ned fra platået ved Nørdre Hellstugutinden er den ikke tilgjengelig som noen liten avstikker for hvermansen (men kanskje Mayhassen?), men i gråsuppa som hersket kunne jeg like gjerne ta med Lena opp hit som på en hvilken som helst annen tur.

Dårlig vær, lite bilder og rask progresjon

Formen har sneket seg opp et hakk eller to i løpet av sommeren samtidig som det dårlige været holdt kameraet for det meste i sekken. På den lettgåtte stien gikk kilometerne inn til Hellstugubrean raskt. Fronten hadde en flott liten portal som lyste dypblått i det grå været, men ellers var brekanten sørgelig og uttynnet. Vi gikk opp breen, i en liten bue rundt det bratteste isfallet, gjennom et sprekkområdet og opp sørøstflanken helt ytterst på ryggen slik at vi kom raskest mulig opp på ryggen og bort fra den løse flanken (så veldig ille var den ikke lengst til høyre.)

Været var surt. Regn som gradgis gikk over til sludd og snø høyere oppe, i kombinasjon med kraftige kastevinder. Det kunne riktignok vært enda verre, for nedbørsmengdene var moderate, men det var i høyeste grad hustrig. Pausene ble korte.

Såpeglatt rygg, løst fjell og høydemålinger

Vi beveget oss forsiktig bortetter ryggen, over flere mindre knauser. At det hadde vært lite trafikk her var tydelig. Alt var løst, ingen tobeinte til å rydde opp. Hovedregelen var: Den steinen er løs inntil det motsatte er bevist, og selv da kan vi ikke være helt sikre.
Ryggen ble smalere og fra brebotnen til høyre, som for øvrig har skilt lag fra Hellstugubrean for en del tiår siden, hamre isnende vindgufs inn. Tredjehver stein vi tråkket på var av den utålmodige sorten, nesten uansett størrelse. Og så: Der i tåka syntes en grim knaus, kvass, hvåt og delvis rimdekt. Ting ser litt mer mektig ut i tåka, men dette måtte da være "vår knaus?"
Det var brattere enn antatt, vi kløv oss forsiktig oppunder den eksponerte egga på venstre side. Veldig enkelt, men et stykke ned til venstre. Et sklitak på det glatte fjellet kombinert med overivrig brk av løse håndtak kunne fort fått et stygt utfall. Tenkte at sikring sikkert ikke hadde vært tåpelig her. Vi sa ingenting, gjorde ingenting. Ingen følte seg fristet til å ta av sekken og fumle med tau og greier her i kulda.

Toppen ble nådd, dvs. jeg gikk litt videre for å sjekke, men da jeg stirret inn i mammutveggen opp mot Nørdre Hellstugutinden, et kort steinkast inne i tåkehavet var det i alle fall helt sikkert. Det ble gjort flere målinger. Magefølelsen var helt med på at denne burde være med. Det var slitsomt å gå opp igjen til toppen, men forholdene for målinger var ikke gode. En stor stein som jeg med letthet kunne dyttet ut i nordstupet lå over selve skaret, så jeg målet under denne. Til sammen tre målinger viste primærfaktorer på 11-16 meter, altså ganske store sprik. Høyden må vel rundes av til 2070 moh., men med stor usikkerhet. Navn? Øst for Nørdre Hellstugutinden er jo potte kjedelig.

Vardebygging

Noen førstebestigning var dette garantert ikke, men toppen manglet fullstendig varde, noe Lena vardebygger raskt gjorde noe med mens jeg fiklet med målegreiene.

Toppen er litt morsom fordi den er såpass avsidesliggende for de fleste. Men altfor vanskelig er den ikke å bestige. Spennende parallellutsyn til to breer er det også. Anbefales for alle andre med den sære interessen!