Veslfjelltinden og Loftet (21.06.2015)

Siden vi ikke kom oss i soveposen før nærmere halv tre natta etter bjørnefesten, orket vi ikke stå opp særlig tidlig. Ikke visste vi helt hvor vi skulle heller. Akkurat det tok det litt tid å finne ut av, men etter litt spekulering fram og tilbake fant vi ut at vi kunne kjøre inn til Leirvassbu (vi mente å ha sett fra fjellet at veien var bar) og gjøre et forsøk på Kyrkja, Langvasshøe og Visbretinden. Da vi omsider kom til bommen i Leirdalen, viste det seg at den var samarbeidsuvillig, men vi fikk ringt noen som åpnet den. Det stod på en lapp at Leirvassbu først åpnet dagen etter (litt forsinka på grunn av all snøen), men vi hadde forhåpninger om at vi KANSKJE kunne komme oss hele veien inn til Leirvassbu likevel. Det gikk selvfølgelig som det måtte – bommen 5 km lenger inn var stengt. Mens vi stod der og tenkte «æsj» kom det en kom en bil kjørende fra Leirvassbu. De hadde nøkkel, men stengte bommen igjen etter seg. Jeg kjente meg småfornærmet og furten fordi veien VAR jo åpen hele veien inn. Dårlig gjort at vi ikke fikk kjøre på den. Nå som planen var ruinert måtte vi finne på en ny. Det tok også sin tid, men tilslutt fant vi ut at vi kunne først kjøre innom Jotunheimen Fjellstue og kjøpe is og så kunne vi gå på Veslfjelltinden der jeg hadde vært før, og Loftet der Morten hadde vært før, for så fikk vi en ny topp hver. Bra plan. Vi fant også ut at vi heller ville gå på fjellski enn randoski (som vi for øvrig også hadde liggende i bilen), så da kjørte vi tilbake mot Krossbu for å starte turen der hvor snøen var.

Klokka var nærmere halv to før vi kom oss av gårde fra Krossbu og snøen var myk og slushete. Vi plukket oss ut en linje i terrenget som så fin ut i forhold til snø og stigning og trasket oppover. Jeg oppdaget på et tidspunkt at linselokket til kameraet hadde falt av igjen, men denne gangen kunne jeg ikke se det i umiddelbar nærhet. Jaja, det var det linselokket. Vi gikk videre i retning Nufsfonne. Forrige gang jeg gikk her, med brodern, hadde det vært så hardt i siden før Nufsfonne at vi måtte slippe oss ned mot Øvre Nufstjønne, men det slapp vi nå. Det var såpass myk snø at det bare var å holde høyden og traversere bortover snøbakken under høyde 1732 og Nufsfonne. Etter en liten bratt kneik tok vi oss en lunsjpause i noen steiner og nøt utsikten vi hadde hatt i ryggen mens vi gikk oppover: Sognefjellet og Fannaråken. Fint og flott. Videre fulgte vi bare ryggen oppover mot Veslfjelltind. Jeg mente å huske at det var en varde på toppen, men den fant vi ikke. Den var nok snødd ned. Selv om det var litt mer overskyet enn dagen før, og så ut som om det kom litt gråvær seilende hvert øyeblikk, var det egentlig veldig fint fotolys. Moro med utsikten bort til Hestbreapiggene og Holåtindene - nå har vi jo vært der og kjenner igjen toppene fra avstand. Vi kikket over til varden på Loftet og begynte å finne veien dit. Planen var å gå ned nordryggen på Veslfjelltind, så vi satte kursen mot den. Det ble bæring av ski ned nordryggen. Det var et lite parti helt i begynnelsen hvor man helst ikke skulle skli ut, og som fort ville ha vært mer utsatt om snøen hadde vært hardere, men Morten tråkket gode spor til oss. Resten av ryggen var fin og føltes ikke luftig i det hele tatt. Kanskje det oppleves annerledes med mindre snø. Jeg synes nesten jeg fikk mer sug i magen av å gå opp igjen på ski på den andre siden, for det var et kort stykke der hvor vi gikk vi så nærme kanten ned til Hurrbrean som mulig for å unngå gjennomslag til knærne. Snøen lenger vekk fra kanten bar nemlig ikke fullt så godt, til tross for at vi hadde ski. Resten av veien opp til Loftet var enkel som bare det. På toppen ble det en liten lunsj i ly av varden før vi satte nesa hjemover. Jeg drev med intens sikk-sakk-kjøring, for det var ikke godt å verken ploge eller svinge i all gjennomslagsslushen. Nede i omtrent 2000-meters høyde var det av med skiene igjen ned resten av ryggen og opp nordryggen tilbake til Veslfjelltind. Nede i skaret mellom Veslfjelltind og Hurrbreatind bestemte vi oss for å legge nedkjøringen litt lenger øst enn der vi kom opp, for da tenkte vi å slippe unna flater og oppovebakker. Det gikk fint, men litt uforutsigbart føre var det jo. Da vi begynte å komme lenger ned mot Krossbu måtte vi over et par-tre bratte skrenter uten snø, men det var ikke noe stress. Da vi begynte å nærme oss Krossbu enda mer fant Morten igjen linselokket mitt, hurra! Vel tilbake til Krossbu to timer tidligere enn dagen i forveien var klokka bare halv elleve og kvelden var enda ung. Nok en fin turdag på Sognefjellet!