Fin trøst på Gran Paradiso (28.07.2015)  

Forrige kapittel

Bomtur Mt. Blanc

Sjette og siste turdag i alpene

Vi våknet oppe på Nid d'Aigle sånn omtrent på den tiden hvor de fleste som skal til Gran Paradiso allerede er godt på vei. Været skulle dessuten bli verre, men vi hadde håpet. Kom oss ned med den første banen og fikk stablet bagasjen i leiebilene. Så var det ut på veien. Jeg og Jørn i, husker ikke helt hva slags bil det var, var det en Opel Jørn? De tre andre i sin bil. Vi mistet raskt kontakten og ankom først enden av veien gjennom Valsavarenche. De andre lot vente på seg, men jeg og Jørn fikk opp teltet på campingen i mellomtiden.
Det ble en lovlig sein avmarsj, husker ikke helt når, men den var vel over 14 innen vi kom oss av gårde.

Usympatisk tempo

Vi forstod fort at om det skulle være realistisk måtte vi gi litt på. Jørn orket ikke tanken på noe stress, og bestemte seg for å ta det mer med ro. Vi nøt en god pause med mat og drikke på Rifugio Vittorio Emanuele II. Her kom Jørn også og vi sa farvel og forlot Jørn er han satt og koste seg med en øl i sola og tittet på italienske militære som var på øvelse og helikopteret som landet og tok av.

Alene på kveldstur

Vi hadde noen sånne grove tidsmerker som vi burde holde oss innenfor siden det kom til å bli mørkt, men siden vi var akklimatiserte gikk det greit oppover, forbi 3000m grensa og videre. Vi møtte dagens siste sendrektige vandrere på vei nedover på ca. 3000 moh, vel klokka 16 og her var vi på vei oppover. Men, hvorfor ikke?
Jeg hadde vært her på tur i august 1999 og kunne raskt slå fast at det hadde smeltet mye bre siden da. Litt ekstra goldt virket det nok på grunn av den særdeles varme sommeren vi hadde her og nå.
Det var litt glatt oppover på isrestene og midtre del av firnfeltene valgte vi å omgå i ur på høyre side.
Mot vest dro det seg til mer og mer skyer og vi var virkelig spente på om dette skulle holde.

Arne hadde tatt en Jørn og sagt han ikke orket noe stress, men ville droppe toppen, men fortsette litt i sitt eget tempo og seg. Men den mannen gir ikke opp så lett. 5% lavere fart og Arne hadde det som plommen i egget. Som et resultat av det fortsatte han og gikk mellom 100 og 300 meter bak oss hele veien videre.
I øvre del kom vi inn på litt mer ordentlig bre, med et par sprekker og vi beundret alle pinaklene som ligger i en hestesko rundt det øvre brebassenget. Flott landskap er det her oppe.

Tempoet var jevnt og greit hele veien, ikke som i 1999 da Gran Paradiso var første testturen og høydesjuken slo inn for fullt. Bergschrunden øverst på breen var utstyrt med en aluminumsstige som ga Øyvind Himalayafølelse som han kalte det, og gjorde kryssingen av sprekken enkel for oss. Vi kunne helt sikkert omgått den til siden, men det var i grunnen kult med sprekkryssing på stige.

Ivrig fortsatte jeg opp til toppkrona hvor jeg ikke nådde høyeste punkt i 1999. Vi gikk først ut ryggen til det høyeste punktet, plantet seigmenn og tok bilder, før vi gikk tilbake og klatret (grad 2+? litt utsatt) opp til Madonnaen. Det vesle bretauet vi hadde med, som lå i sekken over breen ble her brukt som litt holdehjelp, festet i et solid toppanker.
Ved Madonnaen måtte jeg og Øyvind unnagjøre dagens armhevingsrunde. Det gikk greit også over 4000 meter, men vi jukset litt siden steinplata vår helte 3 grader oppover :-)

Flott kveldslys og natterangling

Ned fra toppen fikk vi nydelig kveldssol og en halvfull måne som laget en herlig stemning. Fjellet for oss selv, ikke et menneske i nærmeste omkrets. Vi måtte imidlertid gasse litt på, for mørket kommer fort her i alpene. Det gikk radig ned breen, og i grunnen hele veien til hytta. Her ble det en kafeteriapause før vi gjorde oss klare for mørketuren ned til dalen.
De andre hadde hodelykter, mens jeg manglet. Av erfaring er det bedre å gå i mørket på nattsyn enn å gå sammen med hodelykter som flakker rundt en. Jeg dro derfor i vegen et minutts tid før de andre og slapp godt på for å komme ned raskest mulig. Det gikk i grunnen ganske bra på, ikke løping, men rimelig hurtig gange. Et stykke ned i lia så jeg ei lykt bak meg (Geir Arne skulle det vise seg senere) og tenkte at jeg fikk nå holde tempoet oppe for å unngå å bli tatt igjen. Ergo en liten hobbykonkurranse holdt spenningen ved like nedover lia.
Etter hvert som skogen ble tettere var det mindre og mindre hjelp i nattesynet. Så til slutt i praksis ingen ting, og sjanglet i blinde, men fortsatt stor fart. Kunne jo ikke bli tatt igjen. Det gikk faktisk bra nesten helt ned, men på et eller annet sted hekta jeg og gikk på trynet så det sang. Ok, konkurranse er vel og bra tenkte jeg, men greit å komme ned uten skader også, og roet dermed tempoet en del hakk.
Kom likevel først ned til teltet der Jørn lå og halvsov. Etter en stund kom Geir Arne, mens Øyvind og Arne kom skravlende en god stund etter.
Gutta fikk ordnet seg hotellrom mens jeg og Jørn nøt rimelig teltluksus.

Epilog

Dagen etter var det oppbrudd og hjemreise. Vi hadde noen timer og bestemte oss for sightseeing til St. Bernhardspasset, men jeg og Jørn var dårlige navigatører og kjørte feil. Det endte med at vi satte kursen mot slettelandet og varmen der nede, mens de andre dro til passet i tåke og regn.
Vi hadde god tid, Jørn og jeg, og da det dukket opp et reklameskilt for en eller annen lago (Lago Viverone), bestemte vi oss for å ta inn på sideveiene og sjekke mulighetene for et bad. Vi fant i grunnen greit frem og endte opp på en strand. Badet i lunka ferskvann og storkoste oss før vi lot mobilen navigere oss til nærmeste McDonalds som viste seg å være en ganske stor omvei. Jaja, hva gjør man ikke for et McDonaldsmåltid?
Grunnet denne omveien hadde vi plutselig ikke så fantastisk god tid lenger likevel. Vi kjørte på og ankom Bergamo akkurat tidsnok. Ved leiebilparkeringen kom en vanvittig trykkbølge fra et tordenvær. Det var vinder som fikk gjenstander til å fly, skilt til å velte og man måtte så riktig passe hatten.

En eller annen gang utpå natten landet jeg i senga hjemme i Skrautvål.

Takk for en kjempeflott tur alle sammen, spesielt til Jørn som var initiativtaker.