Himingen - en staselig tind i Telemark (08.08.2015)  

I lang tid hadde jeg siklet på Himingen (1066). Flere ganger har jeg kommet kjørende østfra og ned mot Notodden. Da ser man den reiser seg i vest, ganske alene i utkanten av Lifjell. Til å være en østlandstopp, er den ganske steil og ruver godt i terrenget. Heldigvis er den lett tilgjengelig, med merket sti på kun 2,5 km én vei. Da var det klart at dette måtte bli en familietur. Når jeg leste om bergkrystaller langs stien, var våre to jenter ganske spente før turen. Her måtte hammer og meisel med i sekken.

Vi kjørte opp Gavlesjåvegen og betalte kr 70,- i kortautomaten i bommen. En del vaskebrett i vegen, så det gikk smått oppover. Vi hadde jo heller ikke stresset med avreisen fra Lier, så klokka nærmet seg 14:00 da vi parkerte litt før Himingtjønn, der veien har form som en stor rundkjøring. Fantastisk vær, med lettskyet og varmt. En av sommerens beste dager!

Det er mye stier og tråkk i starten ved hyttene. Den merkede hovedstien gikk litt vest for oss. Vi ville forsøke å følge stien som gikk på skrå oppover mellom hyttene fra der bilen sto, for så å komme inn på den rødmerkede hovedstien på rundt 740 meters høyde. Jeg leste på nettet på forhånd at det kunne være vanskelig å finne rett sti mellom hyttene. Vel, det var det. Et sted kom vi nesten inn på verandaen på en hytte, og der satt et eldre ektepar og nøt sommeren. Vi unnskyldte oss, men de smilte (kona der i hvert fall) og fortalte at vi kom til stien bare vi fortsatte rett fram. Og ikke lenge etterpå dukket den opp, etter en liten pause hvor Julie og Frida lekte med en liten frosk. Det var veldig vått i bakken, og med joggesko ble det noen våte tær her i starten.

Den merkede stien går først opp gjennom skogen, før man kommer til foten av den steile og snaue fjellveggen oppunder toppryggen på Himingen. Stien går et stykke østover langs med bergveggen, før man svinger opp til venstre og deretter vestover oppå toppryggen. Egentlig er det ganske stilig å følge stien i øvre kant av skogen, med det bratte berget på ene siden. Og ennå flottere blir det når man kommer opp og er på ryggen av Himingen. Ganske tidlig dukker det opp en toppvarde, men ikke la deg lure av den, for det er en luretopp. Fra den ser man toppen på Himingen, drøyt 400 meter lenger vest.

Herlig å vandre siste stykket mot toppen i det praktfulle augustværet! Man får god høydefølelse der oppe, med skogkledde åser langt nedenfor. Nøyaktig 1 time og 30 min etter start var vi ved toppvarden. Det var litt vind fra vest, men varden ga le. Fabelaktig utsikt i alle retninger! Gaustatoppen (1883) stakk seg selvfølgelig ut i nord. I øst så vi Jonsknuten (904) og Skrim, og Notodden ved enden av Himingens østrygg. Sørover er det nærkontakt med Lifjell, og i vest ses Mælefjell (1413). Vi kom i prat med andre på toppen, og ble selvsagt lenge selv om det begynte å bli godt ut på ettermiddagen. Ikke noe hast på sånne uforglemmelige dager, hvor hele familien har det bra på tur.

Men ned må man til slutt, og vi gikk samme sti nedover mesteparten av veien. Da vi kom til stedet hvor man kan finne bergkrystaller (omtrent halvveis), ble det naturlig nok en god pause der også. Man ser godt den vesle hula få meter fra stien. I den og på fjellet rundt glinser det i glassaktig berg, og Frida og Julie storkoste seg med hammeren og meiselen i sola. Litt minner fikk vi da fylt i en pose…

Siste biten ned tok vi en litt annen sti mot bilen. En rute som var noe tørrere, siden det var temmelig vått i terrenget. Vi gikk delvis under en høyspentlinje før vi kom til «rundkjøringen» hvor bilen sto parkert.

Turen til Himingen (1066) ble minst så flott som jeg hadde turt å håpe på! Det er en glimrende familietur. Stien er stedvis steinete med noen røtter, men da er det bare å ta det med ro og trå varsomt. Barna og kona var veldig fornøyde etter turen. Og selv var jeg mer enn fornøyd!