Sommerlig septemberdag på Paradiskollen - Lunner (09.09.2015)  

Nok en dag med strålende septembervær, så jeg bestemte meg for å stemple ut litt før og ta en topptur før henting av barn på skole. Fra Oslo kjørte jeg nordover i Nittedal. Ved Harestua svingte jeg av Rv4, og kjørte oppover mot Solobservatoriet. Jeg parkerte langs med veien, få meter nord for bommen på den nedre veien som går langs med vannet Nordre Piperen. Bommen sto riktignok åpen, men det var uaktuelt å ta sjansen på kjøre videre. Uansett var veien i ganske dårlig stand noen steder, så det var helt greit å ta beina fatt.

Heldigvis hadde jeg vei å gå på et stykke nå i starten. Da går jo kilometerne unna, så det var ikke lenge jeg hadde gått før jeg var ved sørenden av vannet Langpiperen. Der så jeg at det på økonomisk kart var inntegnet en sti oppover mot Puttehøgda (649). Dette viste seg å være en gammel traktorvei, som nå var veldig gjengrodd. Faktisk så gjengrodd at jeg måtte brøyte meg vei noen steder. Farten sank betraktelig opp mot Puttehøgda, og siste stykket forsvant tråkket/stien helt og jeg gikk på GPS mot toppen. Toppområdet av Puttehøgda (649) var til gjengjeld fritt for store trær, med god utsikt sørover mot Paradiskollen (670). Dagens første topp, i nydelig og varmt vær. Full sommer godt ut i september!

Mot Paradiskollen (670) måtte jeg først ned i et skar. Rett før jeg nådde skaret, kom jeg inn på en stor og tydelig sti som kommer opp fra Harestua. Fra skaret og opp mot Paradiskollen er det i starten bratt, og det er hengt opp noen tau der. Nå er det ikke SÅ bratt at tauet må benyttes. Det er nok mer for moro skyld, spesielt for barn, og ved evt. glatt underlag. Like etter tauet åpner skogen seg, og utsikten åpenbarer seg. I hvert fall til en skogstopp å være, er Paradiskollen (670) en skikkelig godbit. Jeg ble ordentlig overrasket over hvor flott det var der oppe. Det er spesielt ned mot Harestua, vestover og nordover at man ser godt. Sikteskive er det der, men denne står noen meter nord for toppvarden. Like ved varden er det også en hytte.

Jeg skulle så gjerne ha vært lengre på toppen av Paradiskollen (670), men i dag hadde jeg ikke så god tid. Derfor gikk jeg etter en kort stund nedover stien på østsiden av toppen. Denne stien dreide etter hvert nordover mot Langpiperen. Fin sti dette også, og jeg kunne lange ut nedover. Jeg kom ned på grusveien igjen, som jeg fulgte en kort bit nordover, før jeg tok av en traktorvei til høyre ved sørenden av Langpiperen. Da jeg kom til høyspentlinja, forlot jeg traktorveien og fulgte ryggen opp til Piperberget Sør (609). Ingen sti opp her, og noe tett skog nederst. Oppe ved toppen var det langt lettere å gå i skogen. Det er bratt på vestsiden av Piperberget Sør (609), så utsikten er brukbar vestover.

Nå forsøkte jeg å holde høyden mest mulig stabil på veien nordover mot Piperbergets nordtopp (610), som ligger kun 600 meter sørøst for Solobservatoriet. Dette fikk jeg et glimt av i en åpning i skogen underveis – et hvitt tårn med en kule på toppen. Selv om jeg nå gikk utenom stier, var det rimelig greit å gå allikevel. Skogen var ikke altfor tett her.

Toppen av Piperberget (610) hadde absolutt null utsikt, med høy skog. Lite markert toppunkt var det også der. Jeg satte fort i gang med nedstigningen mot grusveien igjen. Var ingen vits å bruke lang tid på dagens siste topp akkurat… Det var ikke langt ned til veien egentlig, men aller siste stykket fulgte jeg en liten bekkedal like øst for setra Piperen, og der var skogen skikkelig tett og uveisom. Føltes som jeg aldri skulle komme til veien et øyeblikk der. Plumpa ordentlig med ene foten også, men det gjorde ikke så mye, for nå hadde jeg ikke langt igjen uansett. Men det var veldig oppløftende å se veien igjen! Noen få minutter senere sto jeg ved bilen igjen, snaue 3 timer etter start. En god treningsøkt på en fantastisk, sommerlig høstdag!