Blodmåne og formørkelse på Kolsåstoppen (27.09.2015)

Jeg hadde avtalt middagsbesøk og overnatting hos brodern, jeg. Så fikk jeg tilbud fra annet hold om å bli med på overnatting i Nordmarka for å ta bilde av måneformørkelsen. Måneformørkelse? Det skulle være måneformørkelse! Det hadde IKKE jeg fått med meg. Jeg takket nei til Nordmarka, men begynte samtidig å spekulere på hvordan jeg skulle få med meg både måneformørkelse og broder-besøk. Det skulle tross alt både være supermåne (fullmåne samtidig som månen er så nærme jorda som det er mulig for den å komme) og blodmåne (total måneformørkelse hvor månen gjerne får en brun, oransje eller rødaktig farge) på èn gang – i tillegg til en svært lovende værmelding for Oslo-området. Broren min bor ikke så veldig langt fra Kolsåstoppen. Enn om jeg gikk dit når det ble leggetid og så kom tilbake til frokost? Det ville være nesten det samme som om jeg sov i senga inne i huset hans, konkluderte jeg med. Jeg rasket med meg sovepose, liggeunderlag og litt varme klær hjemmefra og dro til Haga der brodern bor. Luftet forsiktig idèen min om å sove på Kolsåstoppen og han ble verken sår eller vonbroten. Vi hadde en hyggelig kveld med årgangsportvin, ost og løsing av mordgåter og når bror med kone var klar for å legge seg i halv ellevetiden, gjorde jeg meg klar til å rusle avgårde mot Kolsåstoppen.

Fra Haga kommer man seg lett inn på Ankerveien (bygget i perioden 1791-1793 av selveste generalveiintendant Peder Anker) og den hadde jeg planer om å følge bort til Stein Gård, og så finne en sti som gikk derfra opp til Nordre Kolsåstoppen. Jeg hadde selvfølgelig med hodelykt og GPS siden jeg skulle rote rundt i mørket, men da jeg begynte å gå oppdaget jeg at det var såpass månelyst at det gikk fint an å gå uten lykt. Det var skikkelig stemningsfullt, og det var masse nattelyder i busker og kratt. Bortsett fra nattedyra var jeg helt alene. Med mordgåtene i bakhodet var det litt spesielt å gå forbi gravlysene som skinte i mørket borte ved gravplassen på Steinskogen, sånn like oppunder midnatt, men gjenferdene lot meg være i fred, så det var ingen grunn til panikk. Jeg kom inn på en blåmerket sti som tok av fra Ankerveien (sikkert for å begrense trafikken gjennom tunet på Stein Gård) men på et tidspunkt syntes jeg den dreide litt vel langt nord og vekk fra Gamle Ringeriksvei som jeg skulle krysse. Jeg var ikke helt kjent med planen til den stien, men siden jeg var litt bedre kjent med Stein Gård bestemte jeg meg for å ta en snarvei over jordet der istedenfor å rote fram GPS en. Regnet egentlig ikke med at det var noen som lot seg forstyrre av meg på denne tiden av døgnet, men av eller annen grunn følte jeg meg som en rev eller ett rådyr, litt bekymret for å bli oppdaget, der jeg lusket over jordet i månelyset. Jordet var fort unnagjort og snart var bilveien krysset. På andre siden av veien fant jeg en skiltet og blåmerket sti som skulle gå hele veien opp til Nordre Kolsås. Det skulle være 3 kilometer til toppen stod det. Da jeg kom inn i skogen var ikke månelyset like effektivt lenger og siden det var en del store røtter i stien måtte jeg fram med hodelykta for å sikre en viss framdrift. Det gikk oppover en stund og så kom jeg opp til noen store sva og her var det åpent og fint, helt månelyst og super utsikt til hele Oslofjorden og alle lysene fra Oslo og Omegns hus, bygninger og gater. Jeg sjekket GPS en og skjønte at selv om jeg var veldig i nærheten var jeg enda ikke HELT på toppen, men jeg orket ikke å lete meg tilbake til stien og dessuten var jeg mer enn fornøyd med det jeg kunne se av fotomulighetene der jeg var. Siden klokka hadde greid å bli halv ett prioriterte jeg søvn framfor topp, og heller stikke oppom toppen på vei hjem når det var bedre lys å orientere seg i. Da jeg surret rundt for å finne en egnet liggeplass oppdaget jeg glør som lyste rødt i mørket. Bål! Så var jeg visst ikke alene her oppe likevel. Listet meg vekk for ikke å forstyrre potensielle sovende mennesker og fant meg en liten hylle i trygg avstand fra disse glørne. Regnet ikke akkurat med at bålet tilhørte mordere, men det var hyggelig å bevare illusjonen av ensomhet så lenge det lot seg gjøre. Stilte klokka på 04.00 og la meg til å sove under åpen, klar høsthimmel.

03.37 våknet jeg av meg selv, og da hadde allerede månen så smått begynt å formørke seg. Stod likegjerne opp selv om starten på den totale formørkelsen ikke skulle begynne før 04.11. Da hadde jeg litt tid til å sette opp stativet og sånn. Selv om jeg romsterte aldri så mye fram og tilbake med kameraet så jeg aldri andre folk (hva skjedde med den/de som hadde laget bålet?) Mystisk. Månen stod ikke akkurat der jeg syntes det hadde vært mest fotogent, og det ble vanskelig å få måne og landskap inn i samme bilde uten at månen ble en liten prikk, men det var uansett gøy å få med seg formørkelsen og månen fikk faktisk skikkelig fin oransjefarge. Jeg koste meg og var begeistret for Kolsåstoppen by night. Jammen var det ikke en planet over Oslofjorden også – jeg er ingen ekspert, men ser for meg at det kan ha vært Venus. Hadde egentlig også sett for meg at jeg skulle ta en liten morgendupp i soveposen når formørkelsen var slutt, men da begynte soloppgangen og den ble intet mindre enn skikkelig, skikkelig, skikkelig fin. Kunne jo ikke sove da. Jeg oppdaget lyset fra to hodelykter nede i skogen mellom Søndre og Nordre Kolsåstopp, men om det var mordere som var ute og lusket så fant de i allefall ikke meg. Haha. Rev meg til slutt løs fra soloppgangen og fant veien opp til selveste toppen av Kolsås Nord. Den var ikke fryktelig mange meterne unna. På toppen var det en omhyggelig festet stolpe hvor det hang en kasse med innskrivingsbok oppi. Jeg skrev meg inn og gikk ned en annen vei enn den jeg kom opp. Hadde tenkt å sikte på skibakken i nord og gå den ned, men kom inn på en sti og før jeg visste ordet av det skjønte jeg at jeg var på vei mot Toppenhaug. Det var ikke helt den retningen jeg ville, så det ble litt bushing i kronglete terreng med masse vindfall i halvbratt skråning for å komme tilbake på rett kjøl. Sånn er det når man er trøtt. Rett kjøl var uansett ikke så fryktelig mange hundre meter unna, og etter det var det straka vegen langs Ankerveien og hjem til frokost på Haga. Beste spontanturen jeg har hatt på lenge!