Suletind (24.03.2002)

Etter en natt i teltet som ikke ble så kald som fryktet kom morgenlyset igjen sigende innover fjellet. Et raskt blikk ut av en åpen flik i teltduken gav følgende uønskede informasjon: Himmelen var dekket av skyer, og det så langt mindre lyst ut enn kvelden før. En fraværende sol gjør at man får utrolig god tid i soveposen om morgenen, men omsider etter et par timer med somling i teltet og pakking av utstyr var vi klare for en ny dag på tur. Det beste av alt var sogar at skylaget i mellomtiden hadde begynt å fordunste.

Som dagen før lot vi sekkene stå igjen ved Sulebu før vi fulgte kvisteløypa i lett terreng inn mot Suleskardet. Det var ganske mye folk som gikk innover her, helt ulikt gårsdagen da vi var helt alene det meste av dagen. Skiføret var fortsatt av den drømmeaktige typen og vi brukte ikke lange tiden inn til Suleskardet. Nesten på toppen av den lange bakken opp til selve skaret forlot vi løypa og gikk til høyre mot foten av Suletinden, dagens mål. En stor hvit flate reiste seg opp mot toppkronen hvor svart fjell kom frem i dagen på de bratteste stedene. På skrå oppover, litt til høyre for toppen gikk det en hyllelignende formasjon som vi valgte å følge.
Skiene ble satt igjen der det for alvor begynte å bli bratt. Vi hadde verken skitype eller skiferdigheter til å ha noen glede av en nedkjøring her etterpå. Til fots, med god hjelp av stavene, vant vi stadig flere høydemetre og en stadig videre utsikt. Alle "skipatruljene" på vei fra Sulebu sydover langs kvisteruten gjennom Suleskardet ble mindre og mindre etterhvert som vi kom høyere.
Midtveis oppe i stigningen skremte vi opp et par ryper og på en snøfri rabb like ved rigget vi oss til for en liten kosestund med termos og sjokolade. Sola hadde nå kommet ordentlig frem og jaget bort det som var av skyer.

Ettervert kom vi mer opp på den brede nordøstryggen. Mens vi hittil hadde tråkket i myk puddersnø var det tydelig at her hadde vinden arbeidet og polert overflaten nærmest ishard. Til høyre ble det dessuten stadig brattere så vi gikk i siksak til venstre for det bratteste partiet og kom etterhvert litt mer ut mot Suleskardet før vi svingte markant av mot høyre og bortetter topplatået til den nedsnødde varden.

Det hadde vært omtrent fritt for andre spor hittil og vi lurte på om ikke flere hadde besøkt denne tilgjengelige kremtoppen i finværet som "herjet" fjellet nå i palmehelga? Ved toppvarden fikk vi svaret - En god del spor førte opp fra andre siden (fra vest til sydvest), og det var tydelig at dette var den mest brukte adkomsten, i alle fall nå vinterstid. Vi skulle altså ha gått opp i skardet og så et lite stykke vestover på sydsiden av toppen viste det seg om vi ville hatt den letteste veien, da ville vi trolig også unsluppet den hardpakkede overflaten som var på nordøstsiden.

Nedturen fulgte samme spor som opp og det var ikke fritt for at jeg angret litt på at vi ikke tok med skiene litt lenger ned den urørte, til dels puddersnødekte snøflata i østhenget under toppen. (Dette er imidlertid et sted hvor det gjerne kan gå ras under "rasgunstige" forhold.).

Nede ved skiene begynte den beste delen: Ned fra Suleskardet med 5-10 cm styresnø oppå et fast underlag. Og på denne siden av botnen var det heller ikke kjørt noen før oss. Med tåbindinger, ski uten innsving og en temmelig dårlig teknikk lyktes det meg likevel å dandere fjellsiden med et jevnt slangebuktemønster.

Ned til Sulebu gikk egentlig utrolig fort og videre fra Sulebu ned til bilen var det heller ikke så mye annet enn staking som behøvdes før vi var nede ved bilen etter en høyst vellykket helg!