Urdkjerringa (10.10.2015)

Tidligere i uken hadde jeg snakket med Signar om å gå en litt mer spennende tur i løpet av helgen men turforslag ble ikke luftet før omtrent torsdag kveld. Han hadde lyst på en tur til Urdkjerringa, noe av en lite besøkt topp i Lyngen som han hadde gjort et forsøk på i fjor. Denne gangen hadde han og en annen turkompis prøvd en rute fra vestsida av fjellet uten å lykkes. I helga tenkte vi å gå opp fra østsida som viste seg å være ’normalveien’ ifølge noen andre få folk som hadde vært der før. Var heldig med været også. Det var meldt pent vær, lite vind og relativt mild temperatur. Hadde opprinnelig vurdert å ta første ferga fra Breivikeidet på lørdagen som skulle gå kl.8.10, men det krevde et usosialt tidlig oppmøte i byen som ikke var veldig fristende så vi valgte å ta den neste med avgang kl.9. Forhåpentligvis skulle vi få nok tid til å komme oss opp og ned før det ble altfor seint. Signar kjørte hans bil da jeg var litt skeptisk til å kjøre bil på glatt vei med sommerdekk. Vi hadde egentlig ganske god tid da vi kom frem til fergekaia og det var veldig få biler som stod i køen for ferga. Litt annerledes i forhold til våren når det er skikkelig lang kø med skifolk!

Vi startet turen like etter tunnelen under Storurda og etter å ha pakket opp sekken med klatreutstyret var vi klar til å gå rundt kl.10. Jeg var veldig spent på hvordan bestigningen kom til å bli. Det finnes lite informasjon om denne toppen på nett og bare en liten beskrivelse av ruten opp nordøstryggen i boka som er skrevet av Sjur Nesheim og Eivind Smeland. Jeg var kanskje mest opptatt av om jeg hadde valgt riktig fjellsko for turen. Personlig foretrekker jeg litt mykere alpinstøvler for å kunne bruke frontparten av foten så mye som mulig men stive fjellstøvler egner seg mye bedre til bruk med stegjern og gåing i snø, så jeg valgte Scarpa Mont Blanc Pro til slutt da jeg forventet mye av sånn type terreng i dag. Men jeg var ikke helt sikker på om jeg kunne klare å klatre like bra om det ikke ble behov for stegjern. Hmm. Jeg skulle finne ut av det etter noen timer. Var allerede ganske varmt på parkeringsplassen og med en litt tyngre sekk å bære opp den bratte bakken var det optimale forhold for en skikkelig svetttetur, i hvert fall for min del. Den første halvtimen opp til snøgrensen var faktisk veldig varm (her skulle jeg gjerne gått i shorts/sports-BH kombo), men heldigvis gikk vi i steinur og grus av den snillere typen så det var ikke særlig tungt å gå. Tok en liten pause på den øverste kanten av Storurda før vi fortsatte over moreneryggen og opp til starten av breen. Det var ikke så mye snø til å begynne med men det ble ganske dyp da vi kom opp til ca.700moh. Heldigvis var det noen ivrige skifolk på vei opp til Store Kjostind som hadde lagt ut på tur før oss så det var allerede fotspor som kunne benyttes, i hvert fall til de tok ski på beina. Signar tok ansvar for brøytejobben etter hvert siden han er sprekere og hadde husket å ta med skistaver :)

Det ble mye slit og svetting oppover i knedyp snø og det ble enda dypere da vi gikk bort fra hovedløypa opp Kjostinden og opp renna på østsida av Urdkjerringa. Massevis av løssnø av typen pudder. Var litt tungt på overflaten da sola hadde tatt tak i snøen. Her skulle det vært lurt med planker på beina. Tålmodighet og utholdenhet var kjekt å ha også. Etter en liten stund begynte jeg å gi opp håp om en bestigning med toppers stegjernføre, det så ut som om stegjerna kom til å sitte i sekken hele turen! Høydemeterne ble ikke lett vunnet i dag men sånn var det. Lyngen er jo kjent for puddersnø (?) Ca.100-150hm under skaret mellom Istinden og Urdkjerringa ble renna brattere og smalere og vi tok en pause her for å ta på sele og hjelm. Og så ble det et stykke til med svømming i snøen før vi måtte gjøre en liten travers for å komme oss over et lite klippeparti. Jeg synes det var litt ekkelt å gjøre en sånn travers i såpass løs snø, det var håpløst å bruke isøksen da det var ingenting å sette den inn i. Var litt glad da vi var ferdig med det, men jeg orket ikke å tenke på returen akkurat da (vi fant noe av en enklere vei ned). Sola hadde stått på en god stund så det var litt snø som hadde smeltet på klippepartier over oss og som kom flygende ned. Ingen antydning til løs stein enda men vi gikk bortover mot ryggformasjonen på høyre side av renna for å unngå at vi gikk i midten av den hele tiden. I tillegg til alle disse potensielle farene var det en kjempefin utsikt. Av og til skal man huske å se på utsikten istedenfor å bekymre seg for alt annet som kan skje underveis :) Gikk ganske greit å følge ryggformasjonen et lite stykke men vi tok frem tauet og gikk på løpende sikring like før skaret da det var stedvis glatt å klyve på snødekt sva.

Nå så vi at toppen ikke var så veldig langt unna. I hvert fall var det ikke så mange høydemeter igjen. Herfra ble det tre taulengder til toppen. Fra like under skaret ble det en relativt enkel taulengde, først over et snødekt sva (som var faktisk ikke så ille som det så ut), etterfulgt av en annen kort taulengde som var litt vanskelig å sikre i starten, men det var grei klyveklatring opp til den neste standplass. Snøen gjorde det litt mer utfordrende og glattere så det fint å bli sikret. Det går kanskje ganske greit uten tau på tørt føre? Veldig fin utsikt over Tytebærdalen fra den siste standplass på ryggen, men det var en frisk bris som gjorde opplevelsen ganske kjølig etter en liten stund. Starten av den siste taulengden var kanskje cruxet. Først måtte vi klatre et riss som gikk litt på skrå og så gjøre en delikat liten travers til venstre som var noe vanskelig å sikre. Prøvde å følge med på hvordan Signar klatret opp men det så ikke så veldig enkelt ut. Jeg var heller ikke overbevisst at klatringa kom til å bli overkommelig da jeg hørte ”fett!!!” bli ropt ut ovenfra. Hva i all verden skal det betyr for den gjennomsnittlige fjellgåer som meg….. vanskelig? artig? ekstremt spennende? Uansett, tilbake til rissproblemet. Hadde faktisk ønsket å jamme den ene fot i risset og smøre den andre på svaet til høyre men fjellstøvlene var såpass stive så jeg fikk ikke smøre med frontparten av foten i det hele tatt og det endte opp med at jeg måtte ta i bruk en litt mer desperat og mindre stilig teknikk. Fikk tak i kamkilen som Signar hadde satt inn like over risset og trakk på den for å komme meg opp til den neste hylle hvor den lille traversen startet. Var litt slitsomt men det funket. Hadde en liten krise akkurat der da skolissene bestemte seg for å løsne, så jeg måtte stå på en fot i den lille hylle og heise den andre foten opp for å knute skolissene på nytt. Der var det helt greit med stramt tau! Traversen viste seg å være faktisk mye enklere enn jeg hadde forventet og deretter gikk resten av taulengden ganske OK men litt sakte. Jeg slet med å bruke fingrene siden de hadde blitt kalde og stive og det var ikke det letteste å klatre med votter på, men bedre enn å klatre med helt frosne fingre! De siste 10-15hm var relativt enkel og stort sett klyving, men snødekt stein gjorde det bare litt glattere.

Etter ca. 6 timer fra parkeringsplassen hadde vi kommet helt opp! Det føltes sinnsykt godt å ha endelig nådd toppen og få nyte en storslagen utsikt over en god del av Lyngsalpene. Noen topper var gjemt bak noen skyer så det var ikke mulig å se alle topper. Urdkjerringa er noe liten i forhold til sine to naboer Istinden og Store Kjostinden, men likevel var dette en skikkelig topp. Ikke plass til mange flere! Men nå var det ikke så lang tid med daglys igjen og tåkeskyer hadde begynt å komme sigende inn fra kysten, så det ble ikke verdens lengste summit-pause på oss. Som et typisk Lyngen fjell, bestod mesteparten av Urdkjerringas topp av løse greier, noe som gjorde det ganske tidkrevende å få satt et rappellfeste, men vi fikk det til etter mye graving og børsting av nesten all snøen som lå på toppen. Trengte bare en liten rappell/klyving ned til der det finnes en gammel bolt i fjellveggen og derfra ble det neste rappellfeste rigget. Et 50m-tau var den perfekte lengde da vi måtte rappellere bare 25m rett ned til den neste snøhylle og derfra var vi i svømmeterreng igjen. Gikk ned et lite stykke før det ble en travers i hofte-dyp pudder bort mot skaret mellom Istinden og Urdkjerringa. Det var noe av en morsom opplevelse for å si det sånn. Kan ikke en gang huske at jeg har gått i såpass mye puddersnø, i hvert fall ikke uten ski på beina. Gikk samme vei ned (det finnes ikke så mange alternativer i ei renna….) og Signar sikret meg ovenfra i to taulengder før det ble litt enklere terreng og vi gikk på kort tau et lite stykke nedover.

Etter en liten stund var det bare å kaste seg på ræva og ake ned bare for å holde seg flytende, det kunne vært ganske lett å drukne ;) Tok en liten pause for å spise og ta på hodelykten hvor vi hadde tidligere tatt sele og hjelm på og så fulgte våre gamle fotspor nedover. Resten av turen var forholdsvis enkel og vi fikk god tid til å tenke tilbake på hvor vi hadde nettopp vært. Men likevel, tanker om en varm dusj var ikke langt unna heller. Rakk akkurat ferga fra Svensby kl.19.45 og resten av bilturen tilbake ble aldri kjedelig da en rekke pop-klassikere ble spilt for litt underholdning. Tusen takk for en topp dag i Lyngen Signar!