Kjørefeiltur og skogsvandring nesten til Synet (15.10.2015)
Skrevet av Tind (Tind August Hannesson)
Bestigninger | Synet (1137moh) | 15.10.2015 |
---|
Kongevær over tåka! Det var ikke snakk om å være under tåketeppet denne dagen. Siden Legen hadde gitt grønt lys for maks belastning av foten ble det fri fra barnehagen og høsttur for Tind August og meg. Etter at vi hadde kjørt innom Kiwi for å kjøpe kjærlighet på pinne (topp-belønning) bar det opp i høyden. Det var ikke langt opp i bygda vi trengte å kjøre før solen tittet frem.
Jeg kjørte etter hukommelsen noe som resulterte i feil veivalg i fra starten av. Bilen ble stilt på maks høyde for å komme skikkelig langt inn i skogen, men det hjalp lite siden vi allerede var på ville veier. Jeg bestemte oss for at vi alike vel skulle prøve å nå toppen i fra dette utgangspunktet.
Mobilen ble fisket frem og Telenor kunne skilte med datahastighet rundt Edge-fart så det tok sykt lang tid for å finne ut hvor vi var, og hvor vi skulle gå. Vi fant omsider en sti som skulle føre oss inn under toppen, men på feil side. Det ble raskt en liten sulten mage som måtte fylles og etter 30 minutter med "snarveier" igjennom skogen satte vi oss ned. Det var varmt og godt i sola, og brødskivene gikk raskt ned. Tind var bekymret for at ikke Nova skulle få mat, og ga henne skorpene.
Krykker, skog og halvveis frossen myr er ingen god kombinasjon, og når attpåtil Tind ønsker å holde i krykka mens vi går, ble tålmodigheten min testa grundig.
Etter et par matpauser til og litt sutring, bare 400 meter fra toppen, kjente jeg at jeg måtte innse at dagens mål ble akkurat for langt unna. Vi satte oss ned for en siste matbit i mens vi så utover mot Rundemellen og alle fjellene som badet i sol. Det virket som Tind var helt enig i at det var helt greit å gå ned til bilen.
"Der nede, under tåka, i mørket, er mamma og alle de andre som er på jobb" sa jeg. Tind syntes det var flott å være over skyene og i solskinnet. Vi gjorde en avtale om at han skulle få godteriet selv om at vi ikke kom helt på toppen, men at han måtte vente til vi kom til bilen.
Vegen ned ble uendelig lang for Tind, og vi måtte synge alle barnesangene jeg kunne for å holde stemningen oppe. En islagt pytt og litt steinkasting hjalp også på humøret.
I morgen tidlig før jobb og barnehage reiser vi kjapt ut for å ta toppen. Da tror jeg at vi går den korte veien ;)
Kommentarer