Skåletur (18.10.2015)

Andre dagen min på Sunnmøre ble vi værflyktninger. Grunnet tåke. Jeg var for å satse på at tåka skulle forsvinne i løpet av morgenen/formiddagen, men ble nedstemt. Vi skulle finne sola. Selv om gårsdagen hadde vært aldri så fin, var det visst nok med én tåketur. Vi startet derfor morgenen med en biltur til Loen, for å enten leke oss i Via Ferrataen der eller gå til Skålatårnet. Da vi kom fram til Loen var akkurat siste rest av lokal tåke i ferd med å forsvinne og oktobersola lyste varmt. Jeg måtte medgi at det skulle bli litt deilig med soltur. Jeg måtte også medgi at jeg ikke var vant med Via Ferrataer, og at hjertet mitt nok derfor lå nærmest Skålatårnet-alternativet. Ingen av oss hadde vært noen av stedene . Det ble Skåletur.

Vi la igjen en 50-lapp for parkering (koster 40 kr) og begynte på den lange bakken opp. Allerede etter hundre meter kjente jeg at beina ikke hadde helt det samme frasparket som dagen før og Via Ferrataen med sine noe færre høydemeter virket plutselig hakket mer forlokkende. Jaja. Det var bare 1700 høydemeter igjen. Første delen av stien gikk gjennom ganske tett skog, men så tok fjellbjørka gradvis over før den forsvant helt og landskapet åpnet seg. Det var gøy med litt utsikt mens vi gikk oppover bakken. Over tregrensa var det et solid rimlag på stien i de partiene som hadde ligget i skyggen mesteparten av dagen (hovedsakelig fra 800 moh og opp til Skålavatnet) og særlig steinene ble glatte og sleipe å gå på. Lurt å passe på føttene. Stien var mye mer tilrettelagt enn jeg hadde sett for meg og særlig fra Skålavatnet og opp til Skålatårnet var det gjort en skikkelig innsats med å legge digre steiner i trapper oppover. Veldig lettgått sti.

På toppen av Skåla fikk vi lyst til å gå bortom Stryneskåla før vi så nærmere på Skålatårnet. Det ligger en liten snøhaug i forlengelse av ryggen omtrent 500 meter fra Skålatårnet og denne rundet vi på sørsiden. Nå hadde vi fri sikt til Stryneskåla. Skålabreen strekker seg nesten helt opp til toppen, og først ble vi litt skeptiske. Det så bratt ut og snøen virket litt vel hard, og det så ut som om det gikk ganske bratt ned på østsiden av ryggen. Det var allerede noen fotspor i snøen utover mot Stryneskåla, men de var i allefall ikke dagens. Og de var såpass grunne at vi ikke hadde særlig glede av dem. Hadde vi hatt stegjern hadde det vært kjempelett å komme seg til topps, men det hadde vi ikke. Og det var definitivt ikke stedet for utglidning. Jeg tok et bilde jeg trodde skulle hete «hit men ikke lenger». Vi gikk litt nærmere bare for å se hvordan det var. Snøen var hard, men ikke helt som stein. Og ryggen bort mot Stryneskåla var litt flatere enn den hadde sett ut på avstand. Vi gikk enda litt nærmere. Snøbakken på vestsiden av toppen så urovekkende bratt ut, men fra avstand så det ut til at man kunne gå kant i kant med snøen, på fast fjellgrunn, opp sørryggen av Stryneskåla. Det var en oppmuntrende mulighet, så vi fortsatte bortover. Da vi kom nærmere viste det seg at det lå en liten bolle i terrenget til venstre for oss (vest) som vi måtte krysse for å komme opp sørryggen. Nedi der lå det en lite innbydende sprekk, og hva mer som skjulte seg under så vi ikke, men vi hadde sett nok til at ruta skiftet status fra "oppmuntrende mulighet" til "uaktuell".

Vi endte opp med å traversere på undersiden av snøbakken bort til det som så ut til å være en grei skråning med ur, men som viste seg å være en ekkel, bratt haug med løsmasse. Snøen var på kanten bratt/hard det siste stykket bort til fjellet. Ingen av oss trivdes spesielt godt. Kompisen min gikk først opp løsmassebratta, mens jeg ventet et stykke ute i snøfeltet for å unngå å få stein i hodet. Kompisen min gav høylydt uttrykk for at det var utrivelig opp der. Det kunne jeg for så vidt se selv, for det kom den ene og andre steinen sprettende. Han kom seg opp. Jeg ville også opp på toppen. Fikk en slags anbefaling om å la være, men at jeg fikk vurdere selv. Hadde det ikke vært for at han allerede stod på toppen, og hadde det ikke vært for at det var så ekkelt å gå snøen tilbake samme vei, så kan det godt hende at jeg hadde snudd. Jeg fortsatte. Det var ikke mer enn 15-20 meter til toppen fra der snøen sluttet, men det var skikkelig løst og jævlig opp. Det er noe av det mest gufne jeg har kavet meg opp i gjennom i hele mitt liv. Ingen ting satt ordentlig fast og det var bratt nok til at om jeg hadde sklidd skikkelig med føttene, eller revet med meg noe av det jeg prøvde å holde fast i med så lite belastning som mulig, så hadde det vært straka vegen ned på snøen og videre i full fart nedover breen. Jeg følte meg som en elefant som prøvde å leke fjær. Heldigvis gikk det bra til slutt, og jeg kom meg opp jeg også. På toppen var jeg både lettet og sur på Stryneskåla. Dumme fjell! Egentlig ville jeg bare vekk derfra med en gang, selv om utsikten var aldri så fin. Vi så Smørstabbstindane og Storen herifra – noe vi ikke hadde gjort borte ved Skålatårnet. Det var et skikkelig fint fjell, sånn egentlig, det var bare det at jeg var stressa for returen. Men noen ganger skal man ha flaks. For mens jeg hadde hatt hjertet i halsen oppover Stryneskålas løsmasser, hadde kompisen min rukket å sjekke snøbakken vi hadde valgt å unngå i første omgang. Det viste seg at sola hadde stått på mer enn antatt og at snøen var mye mykere enn hva vi først hadde trodd. Det var faktisk så mykt at det var en bra plan å gjøre nedstigningen her. Det var bare de siste par meterne ned mot der det flatet ut som var harde. Hadde vi visst om det hadde vi mye heller valgt snøbakken opp enn den duste-ruta vi endte opp med. Skulle selvfølgelig ha sjekket snøbakken først. Lett å være etterpåklok. Vi gikk forsiktig langs snøryggen og vel tilbake på trygg, isete ur-grunn igjen tok gleden over å ha vært på Stryneskåla over for ubehaget ved å bestige den. Haha! For en dag!

Tilbake til Skålatårnet tok vi litt flere bilder av utsikten, spionerte på innsiden av Skålatårnet og bestemte oss for å vente med matpause til vi hadde kommet et godt stykke ned fra Skåla. Klokka var allerede kvart på fire og vi kunne tenke oss å komme oss ned gjennom den verste ura før det begynte å fryse på igjen. Der det var trapper var det bare å løpe ned så fort vi kunne og det gikk unna nedover. Nedenfor Skålavannet hadde sola tint noe av det som var frossent på vei opp, men det var fortsatt et godt stykke hvor vi valgte å holde et lavere tempo på grunn av rimfrosten. Etter å ha krysset Fosdøla tok vi oss en matpause i sola, for nå skulle vi snart ned i skyggen og vi var lavt nok til at det uansett ikke var frost på stien noe mer. Vi reflekterte over at kaloriinntaket nok hadde vært litt mindre enn energiforbruket denne dagen. Jeg hadde visst bare spist én brødskive, han hadde visst bare spist to. Fort gjort. Etter mat fortsatte vi nedover og nedover og nedover til der man kan velge å følge stien eller å følge en tømmervei som er ca 200 meter lenger. Vi valgte veien til en avveksling. Så kom vi ned til bilen igjen i god tid før det ble mørkt, og det var den turen. Fin den også!