Solnedgang på Lortegrauten - Notodden (28.11.2015)  

Det hadde klarnet ordentlig opp etter nattens regnvær. Sol fra nesten skyfri himmel og 4 plussgrader da jeg leverte Frida i bursdag på Bowling1 i Drammen kl 12:00. Et værvindu nå passet bra, siden jeg skulle på topptur med Øyvindbr (Øyvind Brekke). I nesten Øyvind-vær!

Jeg luftet flere turalternativ for Øyvind. Valget falt på en topp jeg hadde nevnt for han tidligere pga det noe snodige navnet. Søker man på «Norges mest uheldige stedsnavn» på nettet, kommer dette opp som en av de heteste kandidatene: Lortegrauten (739 moh). Toppen ligger mellom Kongsberg og Notodden, i Hengsvann skyte- og øvingsfelt. Her på Peakbook hadde ingen registrert bestigning av denne toppen ennå, så da ville Øyvind og jeg dele «førstebestigningen».

Vi svingte av E134 ved Meheia. Like ved der Hengselva renner under E134 går en grusvei nordover. Ved Storemyr forventet vi en låst bom, og det stemte. Rett før bommen er det en parkeringslomme med plass til 3-4 biler. I dag var mange av sideveiene speilblanke etter mildværet, men veien vi kjørte på var heldigvis strødd og heller ikke helt dekket av is, så da kom vi greit inn.

Klokken 13:20 la vi av gårde vestover på grusveien. Vi holdt høyt tempo, men etter hvert som vi kom høyere ble det mer og mer is i veien og farten sank noe. Like greit, for begge hadde en gryende forkjølelse, og var noe reduserte. På drøyt 500 meters høyde la jeg merke til en sti som var inntegnet på økonomisk kart. Den gikk nordover i lia mot Åstjern. Vi så stien på andre siden av bekken fra Dalsvatnet, og valgte å følge denne stien oppover. Nå var det ikke mye hjelp å få fra stien, siden den forsvant etter få meter. Da kunne vi likeså godt skrå mer mot vest, siden toppene vi skulle på var i den retningen.

Skogen ble etter hvert glissen og åpen, så det var lett å ta seg fram. Til gjengjeld var nå lyngen og skogen dekket av et tynt og pyntelig lag med nysnø. Veldig fint å se på, men uten gamasjer la det seg snø nedi skoene. Det fikk stå til. Vi skulle jo ikke gå i så mange timene uansett.

Ved Østvatn gikk vi opp på en liten høyde på 715 moh, med det beskrivende navnet Vest for Østvatn, siden toppen mangler et eget navn. På toppen la vi merke til et skilt med en noe foruroligende beskjed: «Livsfare. Blindgjengere». Øyvind ble noe skeptisk, og jeg kjente en liten uro selv, så klart. Men, hvor stor er sjansen…? Dessuten så vi at disse skiltene sto i en linje vestover med jevne mellomrom. Vi satset på at det betød at faren gjaldt nord for (på baksiden) av disse skiltene, og holdt oss på det vi mente var rett side da vi gikk bort til Tysjønatten (728), på Tyssjøfjellet.

Fra Tysjønatten (728) var det super utsikt. Særlig vestover hadde det nå åpnet seg veldig. Selve toppen var veldig fin, med en bitteliten rygg bort til den beskjedne toppvarden. Hele terrenget her opp likte vi begge veldig godt. Åpent og fint, med snaue bergknauser og bare spredte, små trær. Fortsatt nydelig vær, men dessverre var vinden altfor sur og kald til at vi orket å sette oss ned.

Mot dagens store mål Lortegrauten (739), måtte vi noe bratt ned mot vannsiget fra Kroktjønn. Vi kom så vidt over dette uten å bli våte på beina, takket være at mye hadde frosset til. Oppover i lia mot Lortegrauten ble det nå stor og gammel skog. Litt merkelig egentlig, siden vi nå nærmet oss dagens høyeste topp. Nå ble skogen størst…

Toppområdet på Lortegrauten (739) var preget av kuperte knauser og mer skog enn på de to foregående toppene. Fornøyde kunne vi nyte en flott solnedgang fra dagens høyeste mål, en topp jeg har hatt på lista et par år. Noe mer begrenset utsikt herfra, men mot vest var det bra, hvor snødekte fjell preget det fjerneste i horisonten.

Dessverre var sola nå på vei ned, og det måtte vi også. Skulle gjerne hatt bedre tid her oppe, så kanskje en varm sommerdag en gang… Vi gikk bratt nedover mot sør, til veien i Svarttjønndalen. Der nede kunne vi nå ha strenet østover på veien mot bilen med en gang, men jeg spurte Øyvind om vi skulle plukke med Huldrenatten (669) også, og der var han ikke vond å be. Stilig navn på den toppen også… Dette er en bratt og ganske kul topp til skogstopp å være, med to spisse og nokså jevnhøye knauser øverst.

Fin avslutning på en lørdag dette. Nå tok vi oss ned til veien igjen, og langet ut østover gjennom Dalsvassdalen og forbi Dalsvatnet. Etter hvert passerte vi stedet hvor vi tidligere hadde tatt av veien da vi gikk nordover på «liksomstien» på vei til toppene. Vi måtte for det meste holde oss i kanten av veien nedover på grunn av all isen i veibanen. Fryktelig glatt i sporene etter kjøretøy.

Klokken 16:20 nådde vi bilen, nøyaktig 3 timer etter start. Nå begynte det for alvor å mørkne, så dette ble perfekt timet. Jeg hadde med hodelykter i sekken i tilfelle vi skulle ha bommet på tiden…

Takk for trivelig tur og hyggelig turfølge, Øyvind!