Synnfjellet med ekstremværet Synne (04.12.2015)

Morten og jeg hadde avtalt tur første helgen etter at jeg var ferdig med siste eksamen. Vi planla Vassdalseggi eller en av Agder-fylkestoppene, og jeg gledet meg intenst. Eneste skåret i gleden var at det akkurat den helgen skulle bli uvær. Synne kalte de været, og det er sjelden et godt tegn når været får navn. Typisk nok skulle det gå verst utover Rogaland- og Agderfylkene, og med masse nedbør, stormvarsel, faregrad 4 på snøskredvarselet for Røldal og flomvarsel for Agder, begynte vi så smått å innse at vi kunne bli nødt til å måtte tenke alternativt. Heldigvis er ikke Morten spesielt værsyk av seg, og i tillegg fikk med oss en tredjemann som gjerne ville være med, så det skulle i det minste bli en slags tur uansett. Fredag morgen ble det klart at Synne ikke aktet å ombestemme seg, så da var det bare å finne på en reserveplan. Valget falt på fjellområdet med det treffende navnet Synnfjell. Der hadde vi muligheten til å telte/ture under tregrensa om det skulle bli altfor ille, eller ta turen opp på Spåtind hvis været begrenset seg til kuling slik som værmeldingen lovte. Da vi parkerte ved Lenningen Fjellstue i kveldinga på fredag var det vanskelig å se for seg at det var ekstremvær på vei. 7 minus, klart og så å si vindstille. Veien videre fra Lenningen Fjellstue over mot Forset er vinterstengt, men her var det allerede kommet nok snø til at skiløypa på veien var preppet. Knallføre med blåswix! Ingen dum start på fjellskisesongen. Etter ca en kilometer gikk vi noen hundre meter ut av skiløypa mot øst, til vi kom til en passende teltplass i enden av en myr i ly av noen trær. Vintertelting på denne tiden av året er ikke bare enkelt når bakken er stivfrossen og det ikke er nok snø til at snøpluggene får feste, men etter litt jobbing fikk vi teltet til å stå sånn noenlunde greit tross forholdene. Vi regnet uansett ikke med at det skulle bli så altfor stormfullt her nede i løpet av natta.

Lørdag morgen våknet vi til mildvær. Regn på teltduken og kram snø. Skikkelig klimaendring. Da vi omsider kom oss av gårde måtte vi prøve å tråkle oss gjennom den første skogsbiten som best vi kunne ved å følge myrområdene så godt det lot seg gjøre. Ved øvre Lenningsvannet kom vi inn på en av skiløypene opp til Spåtind, og selv om det ikke var noen skiløype der nå, så var det staker vi kunne følge. Det var tungt å tråkke spor i kramsnøen, men da vi kom over tregrensa ble det tørrere snø og mer avblåst så da var det lettere å gå. Over tregrensa møtte vi også kulingen. Og selv om det var et lite forhåpningsfullt øyeblikk av blå himmel, ble det fort borte, og sikten reduserte seg. Noen steder var det ganske avblåst og lite snø, men likevel nok til at vi ikke gadd å ta av skiene. Littegrann mose og stein skal fjellski få tåle. Fordelen med at det stakk opp busker og steiner var at det ble litt flere holdepunkter for øynene. Etter en liten stund oppover ble det etter hvert så friskt for ansiktet at det var godt å få på stormbriller. Etter en lenger stund oppover mistet jeg plutselig oversikten, og fikk med ett følelsen av at vi skiftet retning og gikk i både ring og kruseduller. Selv om jeg visste at Morten i front gikk med kart, kompass og gps og hadde kontroll, føltes det fryktelig underlig hele greia. Sånn kan det gå når horisontene forsvinner. Sportråkking, vind og vinteroppakning gjorde sitt til at det ikke gikk i racerfart, og derfor begynte det å mørkne før vi nådde toppen (så hadde vi ikke kommet avgårde så altfor tidlig den morgenen heller). Selv om vi bare var 600 meter (i luftlinje) fra toppen tok vi etter litt fram og tilbake beslutningen om å skrinlegge toppstøtet, selv om det føltes litt kjedelig der og da. Det var såpass kraftig vind at vi var avhengige av å få satt opp teltet skikkelig – særlig med tanke på at vinden kunne ta seg opp i løpet av natta. Vi tok ikke sjansen på at det skulle være snø nok til oss på toppen, og det var ikke sånn supertrivelige forhold å surre rundt i mørket i heller. Derfor tok vi til fornuften og brukte den siste rest av dagslys til å komme oss et stykke ned igjen. De siste 50 høydemeterne vi hadde gått var litt småbratte med ujevnt dekke – både fonner, stein, skare og skavler, derfor var det mer kontrollerbart å bare ta av seg skiene over det partiet. Videre kjørte vi ned i en bekkedal der det virket som om snøen kunne være dyp nok, og at det samtidig var relativt flatt. Dette ble teltplassen. De andre tok seg av teltet, mens jeg satte i gang med levegg. Leveggen var et tålmodighetsarbeid i begynnelsen, for snøen var ganske løs, men etter hvert fant jeg et område som åpenbart var mer vindpåvirket og hvor det gikk an å få løs blokker egnet til å stable med. De andre hjalp til når de var ferdige med teltet, og høyden på leveggen ble bra. Med teltet solid forankret var vi nå klare for en hyggelig kveld i soveposene og en natt med Synne.

Morgenen etter var det utrolig nok ganske rolig - helt blå himmel og superutsikt fra teltet. Wæææv! Alltid like spennende å våkne opp et sted man ikke vet hvordan ser ut når man legger seg. Innen vi kom oss av gårde hadde det rukket å skye over og vinden tok seg opp litt, men det var fortsatt en fin dag. Perfekt for et nytt forsøk på Spåtind. I dagslys og sikt fant vi en litt slakere og mindre knotete vei opp enn dagen før – god sikt gjør underverker. Vi måtte nesten en tur oppom den lille 1392-toppen nordvest for Spåtind, for selv om den er navnløs på kartet har den varde og fin utsikt mot Spåtind. Vi fortsatte videre til Spåtind og traff på staur som kom opp fra sørvest og diverse skilt. På toppen var det mast, byggverk og varder, samt en skive som pekte ut hvilke fjell man så i alle himmelretninger. For det var virkelig feiende flott utsikt fra toppen - 360 grader panorama. Selv om det var kaldt og friskt ble vi der en liten stund, for sola kom nemlig til sin rett og det var fotogent. Etter lunsjpause i ly av byggverket begynte vi på returen. Vi visste at vi ikke kom til å være tilbake til bilen før det ble mørkt, men ville gjerne gjøre unna skogen mens vi enda kunne se trær og busker. For å få en runde ville vi legge kursen nordover, men fra toppen var det litt bratt den veien, så vi kjørte heller litt tilbake samme vei som vi kom fra først. Når vi var nede i søkket mellom 1392 og Spåtind dro vi nordover sånn omtrent mer eller mindre langs den ruta der det går skiløype når vinteren har kommet litt bedre i gang. Fra cirka ved Bertjernet ble det litt magrere snødekke, men fortsatt mulig å komme seg fram uten å ta av skiene. Vi fikk øye på to hundespann langt der nede, så da var vi visst ikke alene på Synnfjellet likevel. Da vi kom ned til Langevatnet var vi først litt skeptiske til å gå over vannet fordi vi var litt usikre på om det var lurt å stole på isen. Det har vært en mild høst, og gårsdagen var varm. Men så fikk vi øye på spor etter kjelke og hund – og om isen hadde tålt hundekjørerne burde den vel også tåle oss, tenkte vi. Det gjorde den, så da ble det en liten snarvei på oss likevel.

Selv om det ble en litt lenger runde ut av det, tenkte vi at det var greit å ta oss ned til Gardsætra, for der var det vei videre gjennom skogen. Da ville vi slippe unna med ca 1 km bushing gjennom skog. Vi tråklet oss nedover gjennom trærne der det så ut til å være best mellomrom mellom dem, men da kom vi plutselig litt lenger vest enn det vi opprinnelig hadde tenkt. På kartet så det ikke ut til at det var så farlig, for da kunne vi følge noen myrdrag videre bort til setra. Åpne myrer likte vi. Traff på et scooterspor ute på myra som vi tok følge med bort til setra. Derfra var det egentlig bare å følge seterveien ut til skiløypa på vei 204. Det ble som ventet mørkt, men det ble også stjerneklart som bare det, og mulig å fortsette uten hodelykter. Skikkelig stemningsfulle 6-7 kilometer langs løype tilbake til bilen. Alt i alt en superfin tur – i et fjellområde som sikkert var et av de i Sør-Norge som var mest forskånet for ekstremværet Synnes herjinger denne helgen.