Snøtråkketur til Tveitafjellet - og en ekstra avstikker (14.12.2015)

Etter å ha jobbet mye forrige uke klarte jeg å organisere det slik at mitt meget avgrensete "førjulsraid" til Osterøy kunne utvides med en ekstra dag.

TVEITAFJELLET

Tenkte primært Tveitafjellet i dag; hadde sett i går at det lå en del snø men med ca 5 cm snødybde på "nesten-400-meterstopper" tenkte jeg det ikke kunne være så veldig mye verre knappe 200 meter høyere. Der tok jeg feil.
Kjørte til Lonevågen og tok av ved Hatland med retning Fotlandsvågen. Ved Turdalen tok jeg av til venstre opp snødekket vei mot sørøstryggen av fjellet. Parkering i siste sving før øverste huset. Tok sikte på markert rygg like nordøst(høyre) for øverste bebyggelse. En god del snø, og mer skulle det bli. I stille snøvær bar det oppover, lenge i det jeg innbilte meg var en sti. Etterhvert dypere snødekke, og følgelig tiltagende vansker med å følge en sti. Siste halve kilometeren var snøen 30-35 cm dyp, og det var ikke spesielt lett å definere hva som lå under den løse snøen. Det ble følgelig en del tråkk og skliing på glatte sva, groper og ikke minst einerbuskas siste biten opp mot toppen. Her var sikten dårlig og GPS essensiell. Uforutseende nok hadde jeg ikke tatt med meg gamasjer, og det ble etterhvert "litt fuktig" på bena. Selve toppskiltet var skjult av frosset snøslaps, og måtte renskes rent for anledningen.

Dagens forhold innbød ikke til noen "dvelen" på toppen, og etter fotos bar det nedover. Under 500 meter ble noenlunde sikt, og enda lenger nede kunne jeg ane en lav svak sol gjennom skydekket. Med relativt høy grad av "alertness" på grunn av det lett forræderiske underlaget gikk det i likhet med oppstigningen relativt sakte også ned.

Vel nede ved bilen så jeg at jeg ville klare en liten topp til og kjørte i retning

KRÅKENIPA

Måtte først kjøre tilbake til Lonevåg og kjørte deretter nordvestover på østsiden av Lonevågen gjennom tunnel retning Hosanger ca 3 km hvoretter jeg tok av til høyre mot Nonås(Nordås på kartet) Smal svingete vei sørøstover stigningene her, og var snart framme med det min kjære lett kunne ha kalt "en typisk OCD-topp", noe jeg i selvinnsiktens navn i så fall nok måtte ha gitt henne noe rett i(For eventuelle uinnvidde lesere; OCD=Obsessive Compulsive Disorder...)
Kråkenipa var en haug med bebyggelse på flere sider, bratt på vestsiden hvor veien gikk, kjørte derfor(og for å unngå den verste nærkontakten med hus og hager) helt til endel av veien. Herfra slakt i nordlig retning knappe hundre høydemeter og ca 10 minutter før jeg var på et lite toppunkt i løvskog, for anledningen vakkert dandert med nysnø. Deretter tilbake til bilen, fortsatt i fint dagslys. Kommer neppe tilbake til Kråkenipa...