Til topps i Spania. (21.02.2016)

- Skitur til Mulhacén.

Da vi planla en tur til sør-Spania i februar sto Mulhacén høyt på ønskelista, fortrinnsvis som skitur. Det spøkte lenge for skiplanene, inntil få dager før avreise var det så godt som snøfritt opp til 3000 meters høyde på sørsida av Sierra Nevada.
Men endelig så det ut til at et stort snøfall var i anmarsj, så vi pakka med oss skiutstyret og peila oss inn på en Sierra Nevada-visitt mot slutten av oppholdet, slik at den nye snøen fikk tid til å sette seg.

- Støv fra Sahara.
Det var med en viss spenning vi kjørte ut fra vår base i Lanjarón på morgenkvisten. Ville skiprosjektet lykkes? Hvilken rute og oppgang skulle vi velge? På veg oppover bakkene mot Capileira blei vi vitne til en spesiell soloppgang. Vi hadde tidligere på dagen konstatert en sterk dis. Seinere på dagen observerte vi brunfarge på snøen oppe i fjellet. Det viste seg at dette hadde sin opprinnelse i vindtransportert sandstøv fra Sahara, et fenomen som vist nok ikke er så vanlig her på denne årstida.
Snøgrensa hadde trukket seg opp igjen, og det så ikke ut til å være håp om skiføre under 2000 m. Vi satsa derfor på at veien opp til Hoya del Portillo var åpen selv nå midtvinters. Etter å ha passert Capileira fant vi straks ut at så var tilfelle, og vi snirkla oss oppover lia, på en gradvis mer humpete veg.
På veg inn i skogen på toppen av lia, møtte vi på snødekt vei. En del biler sto parkert på en parkeringsplass her, men det var plass til oss også. Vi var nå kommet opp til 2050 meters høyde, og det så ut til å være greit skiføre inne i skogen.

-Panoramasti

Vi fulgte skilting i retning Rifugio Poqueira. Snødekket bar bra inne i skogen såpass tidlig på dagen. Det var en del vind i området, så vi var spente på hvordan det ville være høyere oppe.
I det vi kom opp av skogen var skiføret svært sparsommelig. Etter litt snirkling hit og dit, fant vi etterhvert den merka turvegen innover lia i vestsida av ryggen. Her var forholdene bedre. Vinden hadde blåst inn snøen, slik at det var utmerket å gå innover på ski langs vegen. Et flott panorama åpna seg rundt dalen, og det gikk jamnt og trutt innover. Noe mer marginalt med snø lenger inne, men desto mer kjærkomment var det at stien hadde samla opp innblåst snø. Bare få steder måtte vi passere noen meter med grus og stein.

-Ruteplanlegging og tynn luft.

Stien svingte etterhvert litt nedover i retning Rifugio Poqueira. Det så ikke ut til å være overflod av snø i retning toppen heller, så vi sikta ut ei rute ved å utnytte de beste snøfelta videre oppover. Det går jo flere grusveger i området, og disse blei også utnytta.
Jeg er ikke av de som akklimatiserer raskest til tynnere luft. Det hjalp heller ikke på at fuktige skifeller møtte tørrere snø. For å holde kortpust og hodepine unna gikk derfor marsjfarten betraktelig ned etterhvert som stigninga tiltok.
Vi fant relativt gode snøforhold i den sørvestvendte botnen under sørryggen. Vinden var heller ikke noe å snakke om her. Ei bratt kneik førte oss opp på ryggen sørøst for Mulhacén II. Her økte vinden ganske betraktelig. Vi tok derfor på oss mesteparten av klærne før vi fortsatte videre. Skiføret så ut til å være best på østsida av ryggen, så vi søkte gode snøfelter her, mens vi gradvis vant høyde. Heldigvis hadde vi vinden i ryggen.
Et par mindre felter med "skruis" måtte passeres, men ellers var skiføret overraskende bra her oppe. En del fotspor vitna om at spanjolene ikke hadde starta skisesongen her oppe ennå.
Vi passerte en fortopp og vi kunne se selve hovedtoppen. Snøstriper og -felter gjorde det mulig å sno seg fram med ski på beina helt til topps. Om lag seks timer hadde gått fra vi forlot bilen. I toppområdet var det en del isskare, så stegjerna måtte på for å forsere varsomt de siste metrene til toppunktet. Betongsøylen var god å støtte seg på i den kraftige vinden. "Ørkendisen" var ikke så framtredene her oppe i høyden som i lavlandet, så nærutsikten var upåklagelig i alle retninger.

- En vakker kveld.

Det var mulig å finne brukbart le bak steinmurer oppe ved toppen slik at det gikk greit å gjøre seg klar for nedfarten. Labyrintkjøringa i toppen gikk raskt unna før vi nådde fine flanker på østsida nedover. Nede på turstien måtte vi lette på bekledningen, og tok dagens andre matpause. Vinden stilna en del og det gikk mot en nydelig kveld.
Selv om det stort sett er fall på stien framover gikk det periodevis litt tregt på fuktig, sandblanda snø. På enkelte partier hadde skiføret reist eller blitt betraktelig forringa i løpet av dagen. Etter et parti med stigning og fellene på, nådde vi tilbake der vi hadde kommet opp skogen fra Hoya del Portillo. Vi antok at snøen hadde dårligere hold nå, så vi valgte å følge grusvegen som gikk i et stort slyng østover. Her var det stort sett greit skiføre, i det minste i grøfta, så det viste seg å være et godt valg.
Nede ved vegbommen tok vi av skia og shortcutta siste biten ned til bilen, som vi nådde i en vakker solnedgang ved 19-tida.

- Noen flere bilder:

‹

›