Knektemyrfossen Vest ved Fortun (28.02.2016)

Etter tre dager med heisbasert skikjøring i Hornindal og Stryn, samt støting på klatrefeltet Beachen var jeg, Eivind og Gustav gira på isklatring igjen. Siden det hadde snødd langt mindre i Sogn enn i Nordfjord reiste vi søndags morgen kl. 07.45 fra Sogndal og inn mot Fortun. Vi ønsket å prøve den andre islinja nedenfor Knektemyrane som ligger 250 meter lenger nordvest for islinja jeg, Eivind og Håkon klatret for et par uker siden (Knektemyrfossen Øst ved Fortun).

Vi parkerte på samme plass som sist, i en veilomme på 670 moh i bakkene opp mot Turtagrø fra Fortun. Været var overskyet, men det skulle lette utover dagen. Temperaturen lå på rundt -4 grader og i terrenget hadde det kommet litt mer nysnø i forhold til sist vi var her. Ruslet fra bilen kl. 09.15 og nedover veien til den markante venstresvingen på 560 moh. Herfra bar det ut i terrenget, gjennom bjørkeskog og en noe løs steinur. Passerte den østlige islinja og bakset oss ytterligere 100 høydemeter opp til innsteget på den vestlige islinja som var dagens mål. Fra innsteget til uttoppinga var det omtrent 400 vertikale høydemeter, og kanskje 600 klatremeter. Langt nok for oss!

Eivind fikk æren av å lede første taulengde som så noe tynn ut. Fra innsteget startet vi klatringa kl. 10.45. Heldigvis hadde vi tatt med oss et solid klipperack, og dette kom godt med i dag. Han holdt venstre siden av fossen opp en slags kaminformasjon. Etter noen meter bratnet det til for alvor og her observerte Eivind en gammel bankebolt med karabiner i. Åpenbart at noen har vært her før, men siden det lå en karabiner igjen tipper vi at de som har satt den har snudd her. Sikkert på grunn av varierende iskvalitet. Selv i dag med generelt solide isforhold rundt omkring var det ikke bare rett fram opp denne lengden. Delvis tynn og svært porøs is gjorde sikringsmulighetene utfordrende, i tillegg til at man ikke kunne stole på øksene eller stegjerna 100 %.

Likevel fikset Eivind dette på en solid måte. Fikk satt noen sikringer i fjellet på venstre side og krafset seg opp kaminen. For å utvide taulengden satte han en micro traxion på mitt og Gustav sitt tau slik at vi kunne følge etter Eivind uten at han ville bli dratt ned dersom en av oss falt. Problemet med denne metoden var at man er nødt til å gå relativt samtidig for at begge skal få stramt nok tau. Opp denne lengden var det så smalt at vi var nødt til å gå en og en. Det ble litt knot, og før Eivind omsider fikk satt en skikkelig standplass ble jeg nødt til å benytte klemknuter for å stramme inn på tauet mitt opp bratta. Under dagens forhold vil vi kanskje sette graden i WI5, og denne taulengden ble for øvrig dagens definitive cruxpassasje.

Omsider fikk Eivind satt standplass i et tre litt lenger oppe etter noen meter med snø og mixed moseklatring. Herfra måtte vi traversere noen meter ut til høyre for å komme inn på selve fossen igjen. Neste taulengde fikk jeg lede. Først opp et ti meter bratt parti (WI4-5) fra et snøfelt og videre oppover på fin WI4 is. Ved hjelp av micro traxion metoden klatret jeg trolig rundt 90-100 meter før jeg satte standplass før nok et markant bratt parti. Rotet litt med å finne en bra plass å sette standplass da jeg gikk tom for mellomforankringer, men fikset det greit til slutt.

Siden Eivind hadde ledet en såpass seriøs lengde i starten tok jeg like gjerne neste led også. Først opp et litt bratt parti før det omsider slaket mer og mer ut. Etter hvert gikk linja inn i en kløft der det ble litt transportklatring med kortere bratte opptak videre oppover. Klatret nok rundt 150 meter før jeg satte standplass. Skikkelig stilig terreng her! Gøy at det hele tiden åpner seg nytt terreng som man ikke klarer å se fra innsteget. Eivind fortsatte oppover og klatret rundt 90 meter med små opptak rundt grad WI4. Jeg og Gustav klarte å klatre simultant og effektivt oppover på topptau. Nå gjenstod det kun 80 meter igjen med WI3 klatring til toppen som jeg ledet. Kul uttopping gjennom en liten skavl før det flatet ut på myra over kanten. Det ble en fin stund på toppen mens jeg sikret de to andre etter meg. Solnedgang bak Lustrafjorden skapte en vakker atmosfære og en perfekt prikk over i-en på en ellers meget fin dag. Det er slike øyeblikk som setter spor…

Klokka var nettopp passert kl. 17.15 da alle var kommet opp på toppen, etter 6,5 timer med klatring fra innsteget. Det begynte straks å bli mørkt, og vi ønsket å være litt effektive for å få så mye som mulig av utmarsjen i dagslys. Vi fulgte nøyaktig samme rutevalg tilbake igjen som vi gjorde sist. Ruslet en snau kilometer østover langs stupkanten til vi fant en fin og jevn sørvendt snørenne som vi brukte som akebakke helt ned til bilen som vi ankom kl. 18.15 ved mørkets frembrudd.

Takk for en flott tur, Eivind og Gustav! :)