Lang ryggtravers på skogsvei (08.03.2016)

Litt lei norsk vinter som begynte å bre seg utover våren gikk turen til Afrika igjen. På kort varsel heiv jeg meg på en 395-kroners tur til Kanariøyene og turens langdag turmessig gikk over en fin rygg med utsikt både sydover og nordover. Det var litt grått og kraftig vind oppe på ryggen, men når jeg kom meg ned på sydsiden ble det mere sommer. Jeg plukket med meg 3 av toppene langs ryggen, men her er mer å forsyne seg av om man vil ha mer berg og dal.

Turen startet ved vei GC-605, 11,5 km fra veikrysset inne i Mogan-dalen. Noen solide hårnålssvinger over et fjellpass og litt til, der man ser et vannreservoar på høyre side går en vei oppover til venstre. Veien var åpen og kjørbar, men noen skilt og turens logistikk ellers gjorde at jeg parkerte her. Veien ble fulgt noen kilometer opp til et pass oppe på fjellryggen. En artig knaus på østsiden av passet, Morro de Pajonales lot jeg stå, den planlagte turen virket lang nok uansett.

Oppe på ryggen gikk turen på nordsiden av 2 markerte topper og Montana de Sandara. Sistnevnte ble besteget på markert sti fra veiens høyeste punkt, vest for toppen.

Så bar det videre ned langs sørsiden av ryggen med mere hyggelige vindforhold, mange hårnåler endel opp og ned til jeg tik en avstikker til neste topp, Montana de las Monjas. Selve toppen her bar ikke preg av menneskelig aktivitet, ikke spor å se av folk, og i alle fall ikke nordmenn. Dette måtte det gjøres noe med og en toppvarde ble bygget.

Turen gikk videre vestover langs ryggen til et pass der det går vei både nordover og sydover. Jeg fortsatte i retning Montana del Horno på en liten sti som runder på nordsiden av fortoppen. Det ser ikke ut som mange har gått her, men stien var grei å følge. En oppmurt pinne markerer toppen, men høyeste punkt er en stein ved siden av. Store stup og fin utsikt mot Tasarte og helt til havet.

Etter denne avstikkeren gikk turen ned fra den forblåste ryggen og sydover/østover mot den åpne bilveien. Det ble en lang vandring i masse slynger på veien, og jeg passerte ett hus underveis. Ingen fotgjengere, men noen terrengsyklister.

Nesten hele turen ble gått på grusvei av varierende kvalitet. Unntaket er avstikkerne til de 3 toppene og 1,5 km på asfaltert vei for å komme tilbale til bilen. Ruten oppe på ryggen er sperret med kjetting, og deler av ruten ser det ut som det er lenge siden noen kar kjørt bil. Terrengsykkel er nok det raskeste fremkomstmiddelet. Deler av ruten var full av store kongler, og endel spisse stein, så gode dekk er nok smart.

I høyder på 1000-1500 moh er det glissen furuskog som gir fine utsyn over store deler av Kanariholmen. Fin natur og folketomt. Jeg har ikke målt lengden av turen, men med tanke på mitt vanlige marsjtempo og et tidsforbruk på 8 timer, regner jeg med at runden er på minst 3 mil.