Vintertur med HiSF (06.04.2016)

En av de obligatoriske turene med valgfaget ”Friluftsliv og psykisk helse” er vinterturen som fant sted på Kaupanger 6.-8. April. På turen skulle vi se på hvordan en organiseringsform med stor gruppe samlet på samme leirsted ville kunne fungere til sammenlikning med vårturen som kommer senere i studiet. Målet med turen var å komme nærmere naturen med vekt på naturopplevelse og grunnleggende leirliv på vintertur.

Vi ble fordelt i teltlag på 3-4 personer, men samlet var vi omkring 30 elever på tur. Avreise var fra Sogndal kl. 10 der vi kjørte privatbiler ut til Dalåker på Kaupanger. Grunneieren hadde gitt oss lov til å parkere like innenfor bommen, men ikke benytte veien helt opp til Goro på grunn av teleløsning.

Her på Dalåker var det ikke snø, så vi ble nødt til å bære skiene et stykke. Odd-Lennart og Gjert var våre veiledere på turen. Vi samlet gjengen i en krins som er et viktig ledd i friluftslivspedagogikken der alle er likeverdige og alle kan se og snakke med alle. Den sosiale rammen rundt det å være på tur mener jeg er et viktig element når vi tenker på behandling av psykisk syke. Ute på tur har man et felles mål om å nyte naturen, ta vare på hverandre, dele opplevelser og samarbeide om enkle og primitive gjøremål slik som å navigere, hente ved, lage mat og etablere leir. På mange måter er mennesket mer likestilt når vi er ute i naturen. For mange psykisk syke kan denne effekten bidra til at de føler naturen som et fristed fra et miljø der man føler seg undertrykt og mindre verdt.

Videre ble det informert om rammer for turen slik som at teltlagene på egenhånd skal navigere seg fram til østenden av Storavatnet der vi skulle etablere leir. Klokker og mobiltelefoner skulle ligge avslått i sekken. Tid og elektronikk er på mange måter et forstyrrende element. Å følge naturens egen døgnrytme er mye mer behagelig og en kontrast til hverdagen der disse elementene i stor grad styrer vår atferd. Kontemplasjon og stressredusering er ifølge Vaagbø (1993) en av de viktigste grunnene til hvorfor så mange søker ut i naturen. Stress er en viktig årsak til hvorfor mange utvikler dårlig mental helse, og derfor er naturen som byr på opplevelser og ikke-styrt oppmerksomhet en utmerket arena for å lindre menneskers stressnivå (Kaplan og Kaplan, 1995).

Å navigere frem til Storavatnet på egenhånd var en fin utfordring. Min gruppe valgte bevisst å ta en annen vei enn de fleste andre som gikk via Brøreskardet. Vi gikk derimot via Hungerhaug. Tok på oss skiene på 480 moh. Det var noen i de andre gruppene som slet med gnagsår og dårlig feste. Siden jeg har en del kompetanse fra før innen friluftsliv bidro jeg med min kunnskap slik at andre kunne nyte turen i større grad. Kontraster i friluftslivet og hedoniske følelser som å være kald, varm, sliten og mett er sunt å kjenne på siden man ikke tenker så mye over slike ting i hverdagen. Likevel er det viktig å ikke gå rundt med kontinuerlige smerter slik som gnagsår. Det bidrar til at man fokuserer på den dys-fremtredende kroppen fremfor naturopplevelsen (Duesund, 1995). Dette hindrer kroppen i selvforglemmelse og den ikke-styrte oppmerksomheten.

For å kunne la en gruppe navigere i egne grupper er man nødt til å vurdere gruppens navigeringskunnskaper. Dette er viktig både av hensyn til sikkerheten (at gruppen ikke går seg vill) og gruppens mestring. Dersom gruppen aldri har lest et kart før har de ikke de nødvendige forutsetningene for å kunne finne fram til rett plass. Eventuelt må man ha med flere veiledere som kan veilede gruppen fram mot å gjøre gode veivalg. Veiledningskunst handler i stor grad om å få gruppen selv til å tro at det er dem selv som kom frem til svaret, mens det i realiteten er et produkt av veilederens ledende spørsmål og hint.

På vei mot Storavatnet følte vi virkelig at våren var i anmarsj. Klukkende bekker, bare flekker med lyng, falne furukvister på bakken og lukten av åpen myr var virkelig til stedet og skapte gode assosiasjoner til tidligere turminner. For en pasientgruppe er det også her viktig at veilederen får gruppen til å rette oppmerksomheten mot nettopp disse tingene dersom de selv ikke har erfaring som får dem til å se dette uten hjelp. Naturopplevelser må i stor grad læres, og på denne måten vil pasientene huske dette neste gang de er på tur på egenhånd (Pryor et al., 2005).

Ved Storavatnet slo vi leir. Noen sov i telt, mens min gruppe valgte å sette opp en gapahuk. I tillegg hadde vi en samlingsplass i midten der vi hadde bål på kveldene. Heretter var det egentlig ikke så mye opplegg. Først og fremst var det fokus på gleden i det å være ute, drive med enkle gjøremål og ikke være styrt av tid og forpliktelser. Meget behagelig. Utover kvelden gikk vi turer i området for å hente furuved. Det var ikke så mye god ved akkurat ved leirplassen, så vi var nødt til å gå omtrent en kilometer unna med pulken. Til middag lagde min gruppe fiskesuppe med turostekake til dessert. Det ble også en sosial kveld rundt bålet med mange gode historier. For mange pasientgrupper vil det å overnatte ute og sitte rundt bålet være en stor opplevelse, men det er viktig at alle har god sovepose og ikke tenker seg redd når det er mørkt og man er langt inne i naturen.

Neste dag var en litt åpen dag. Noen valgte å isfiske, noe Odd Lennart veiledet elevene i med hensyn til at man bør finne seg en leiken bjørkekvist som stang, og på forhånd hadde vi fått informasjon om at vi burde skaffe oss snøre, duppe og maggot. Å sitte ute på vannet og vente på napp er i grunn veldig behagelig, men lav grad av spenning siden man er nødt til å være nokså tålmodig. For de mer rastløse kunne man ta seg en tur, enten alene eller med Gjert opp mot Store Haugmelen der han veiledet i sporvalg, turplanlegging, navigering og alpine farer. For min egen del tok jeg meg en egen tur til Store Haugmelen der jeg også kjørt 4x4 min intervaller. Godt å få pustet ut litt bålrøyk! Til middag ble det hamburgere og sirupsfylt eple på bål.

Siste dagen bestod i stor grad av å pakke sammen leiren før vi tok en ”solo-tur” på 45 minutter. Alle fant en fin plass å sitte alene der man hadde det godt og varmt og kunne skue utover fin natur. Her satt man i 45 minutter. For min egen del ga det et fint rom for å reflektere over ting jeg så på i naturen. Slik som hvorfor bjørkegreinene vokser oppover. Jeg forsøkte å bare nyte naturen uten å analysere og for eksempel navngi fjelltoppene, det ga en større ro og meditativ effekt og virkelig en energipåfylling. Det skal sies at det kanskje ikke er alle som setter pris på en slik solotur dersom man er veldig rastløs eller redd for å være helt alene.

Returen gikk tilbake via Vatnasete og ble en liten utfordring med pulk som hele tiden veltet. Vel tilbake ved bilene tok vi en avsluttende samling der vi også fokuserte på å oppsummere turen sine positive sider. På denne måten husker vi best de positive tingene, noe som ofte blir forsterket i ettertid når opplevelsene og minnene får bearbeidet seg kognitivt (Løvoll, 2013).

I tillegg til de generelle refleksjonene jeg har gjort rundt opplegget og hvordan dette kunne passet inn for andre pasientgrupper kan jeg eksemplifisere med å velge ut en gruppe med rusmisbrukere. Misbruk eller avhengighet av alkohol kan være en langvarig tilstand, og mange pasienter veksler mellom perioder med bruk av rusmidler og avholdenhet. Det er vitenskapelig bevist at kondisjonstrening med lav intensitet over tid kan dempe subjektivt ubehag i abstinensfasen (Proschazka et al., 2008). Sånn sett var denne turen fin, med hensyn til at vi var en del i aktivitet og hadde også muligheter til å være i bevegelse. Rusmisbrukere trenger på mange måter et alternativ til å ruse seg. Alkohol og dopingmidler stimulerer til en mengde positive hormoner i hjernen, og derfor regnes ofte spenningsfullt friluftsliv for å være godt egnet som behandlingsform med elementer som konkurranse/spenning, problemløsning og mestring/selvtillit. Jeg velger å tro at en tur med fokus på miljøforandring og naturkontakt til en viss grad hjelpe dersom naturopplevelsene pasientene mottar er sterke nok og at de bryter opp sitt sedvanlige atferdsmønster.

Referanser

Duesund, L. (1995). Kropp, kunnskap og selvoppfatning. Universitetsforlaget, Oslo.

Kaplan, R., & Kaplan, S. (1995). The Experience of nature. A psychological perspective. Ann Arbor, Mich.: Ulrich´s Bookstore.

Løvoll, H. (2013). Følelser i natur. I: Bischoff, A. (red), Nalle - veilederen og forskeren. Festskrift til Bjørn Tordsson på hans 60-årsdag. Høgskolen i Telemark.

Prochazka, H., Hellandsjø, E. & Martinsen, E. (2008). Avhengighet og misbruk. I: Bahr, R. (red.), Aktivitetshåndboken – Fysisk aktivitet i forebygging og behandling (s. 204-213. Helsedirektoratet.

Pryor, A., Carpenter, C., & Townsend, M. (2005). Outdoor education and bush adventure therapy: A socio-ecological approach to health and wellbeing. Australian Journal of Outdoor Education, 9 (1), 3–13.

Vaagbø, O. (1993). Den norske turkulturen. Friluftslivets fellesorganisasjon. Lastet ned fra http://www.frifo.no/Docs/00000492/Den%20norske%20turkulturen%20-%201993.pdf