Store Soleibotntinden (29.05.2016)

På siste dagen i Jotunheimen ble jeg ikke levert noe fantastisk turvær, men det var ihvertfall brukbart vær og jeg hadde avtalt å treffe Morten ved Berdalsbandet for å gå en tur til Store Soleibotntinden. Han var gira på å sjekke ut sørrenna, noe som så ganske kult ut i et bilde han hadde tatt fra Austanbotntind. Jeg var ikke helt overbevist på at jeg ville glede meg til rennekjøring i flatlys og spesielt siden jeg ikke visste hvor bratt denne renna egentlig var. Men vi ble enige om at det ikke skulle være noe problem å gå ned hvis det ikke fristet med å kjøre ned på ski. Vi møttes rundt kl.10 og startet turen fra Hurrungbotnen. Det var overskyet men heldigvis ingen nedbør. Gikk østover og opp en fin bakke mot 1512-vannet. Snøen var ganske bløt til tross for at det ikke var noe sol. Fra vannet fortsatte vi i en østlig retning til vi var mer eller mindre rett under renna. Derfra fant vi en relativt bratt bakke som skulle føre oss opp til inngangen til renna. I selve renna gikk vi ikke så mye på ski siden det var allerede gamle fotspor der og det var derfor litt mer effektivt å gå med ski på sekk enn med ski på beina. Det viste seg at renna ikke var like bratt som jeg hadde forventet og det var overraskende god sikt, så jeg satset på å kjøre ned. På slutten av renna var det både smalere, brattere og hardere snø så det var kjekt å ha stegjern på da. Jeg var egentlig mest spent på hvordan vi skulle komme oss opp til toppen derfra. Det var liksom sommerføre med litt snø og is her og der. Til slutt ble det lett klyving som ikke var så veldig enklelt i randostøvler og stegjern, men det gikk greit og vi kom oss opp til toppen etter hvert. Og vi ble belønnet med litt blå himmel og innslag av sol!

Og så var det nedkjøringa som ventet oss. Jeg hadde ganske høye forventninger og var ganske gira på å kjøre med en gang mens Morten ville sitte og spise litt lunsj først, så vi tok en liten pause før vi kjørte ned. Dessverre ble det litt skuffende skiføre å kjøre ned på; fuktig nysnø øverst i renna og tung slush med gamle snøras i nederste delen gjorde nedkjøringa litt kjedelig men kjørbart. Jeg vil tro at renna hadde vært veldig artig å kjøre under bedre snøforhold. Resten av nedkjøringa var OK, men det ble stort sett traversering forbi vannet og enda mer traversering ned mot Hurrungbotnen for å slippe noen partier uten snø. Men det var en morsom tur og jeg kunne godt tenke meg en revansjtur opp Soleibotntind via denne flotte sørrenna :) Takk for turen Morten!