Triglav 14. - 15. juli 2016. (14.07.2016)

- Fin to-dagers tur til toppen av Slovenia.

Et av feriens mål var en tur til Slovenia og landets høyeste fjell Triglav. Etter et regnværsdøgn i basen vår i Kötschach (Østerrike), ante vi et værvindu og pakka for en 2-dagers "ekspedisjon".
Ut på formiddagen satte vi derfor kursen for Mojstrana, en landsby ved inngangen til Vratadalen, som er utgangspunktet for to av de vanligste rutene til toppen. I det vi passerte riksgrensa gjennom Karawankentunellen falt de siste regndråpene, og i det vi ankom Mojstrana brøyt sola i gjennom. Været blei bare bedre og bedre innover Vratadalen til parkeringen rett før hytta Aljažev dom. Det var bare å glede seg.

---

- Opptur

Vi gikk inn til Aljažev dom, der vi kjøpte kart i kiosken. Det passa bra med lunsj, og vi kom i prat med dama i kiosken. Ho snakka forøvrig litt "svorsk", etter å ha bodd en periode i Göteborg. Vi blei advart mot et snøfelt øverst i ruta vi hadde tenkt å gå, Tominškova pot. Stegjern og isøkser lå igjen i Østerrike, men vi satsa på at det ville gå greit, og ved 14-tida la vi i vei. Ruta tar opp lia få minutters gange innafor hytta, og høydemetrene gikk radig unna. Nydelig vær og spennende sti gjorde at vi storkoste oss oppover i den frodige lia.
Som vi hadde fått vite, lå det litt snø igjen i ei renne høyt oppe i ruta. Med litt provisorisk sikring kom vi oss trygt over.
På toppen av lia møtte vi den andre ruta, Pot čez Prag, og terrenget blir slakere og goldere opp til Triglavski dom. Ruta her opp er godt merka, noe som kan være spesielt nyttig i dårlig sikt. Gjelder bare å følge med, for mye sti blir det ikke i stein.

- Middag og kveldsbestigning.

Vi ankom hytta i 18.30-tida, og fikk oss et kjekt lite 4-sengsrom. Det var ikke så mange gjester, men noen av de første vi traff på var faktisk norske. Gutta var mest gira på å fortsette mot toppen samme kveld, og siden været så greit ut bestemte vi oss for en kveldsbestigning, i håp om solnedgang på toppen.
Men først spiste vi middag, siden serveringa stengte kl. 20. En del vind og kjølig vær gjorde at vi kledde godt på oss før vi la i vei i halv-åtte tida. Lave skyer tok etterhvert en del av utsikten på vegen, og på toppen var det heller lite å se. Var ikke tilbake før i 22-tida, og mesteparten av hyttegjestene hadde gått til ro. Litt kveldsmat blei det før vi også krøyp til køys.

- Morgensol og utsikt.

Da jeg våkna igjen i 5-tida var skydekket vesentlig lettere, og en morgenbestigning med håp om litt bedre utsikt frista veldig. Vekte Brynhild, som gjerne ville være med, og kl. 6 var vi på farten. I det vi var borte ved bratta kom sola fram, og fulgte oss hele veien til topps. Det var flott å få med seg utsikten. På returen møtte vi en del folk på veg oppover. Turen gikk kjappere en på kvelden før, og gutta sov fortsatt godt da vi var tilbake 07.30.

- Pot čez Prag.

Lave skyer la seg nedpå toppen igjen. Vi vekte ungene, spiste frokost og pakka sekkene. Deretter satte vi kursen mot dalen, denne gangen langs ruta Pot čez Prag. Denne var ikke fullt så bratt som den vi gikk opp. Partiene med lausgrusa sti var lengre, og de sikra partiene var kortere. Vi møtte en god del folk på veg oppover her, som regnes som normalruta fra Vratadalen.

Litt over middagstider var vi nede igjen, og dama i kiosken var glad for å se oss igjen. Planen var å finne en pizzarestaurant til lunsj, og ho kunne anbefale restauranten på Hotel Lipa i Kranskja Gora, da vi fortalte at vi hadde tenkt oss den veien. Anbefalingen kan trygt bringes videre. Gode å mette kjørte vi tilbake via Italia til Kötschach.

For de som liker luftige stier i spektakulere omgivelser kan Tominškova pot anbefales. Det er rett og slett en perle. Etter vår mening er den atskillig finere enn Pot čez Prag, men det er en god løsning og gå sistnevnte ned igjen, slik vi gjorde. Nedstigninga blir da ikke fullt så bratt, og en får en rundtur.