Barre des Ecrins (31.07.2016)  

Etter fjorårets noe slukørede sorti på Mt. Blanc, var jeg ikke spesielt gira på det fjellet, så foran årets tur, fant jeg frem til dette fjellet som jeg forhåndsforelsket meg i. Beliggende i den ville Ecrins nasjonalparken, langt unna andre like høye fjell virket den spennende og forlokkende.
Så da 3+2 nordmenn reiste nedover til alpene i slutten av juli, var dette hovedmålet.

Sammenføying

Heidi, Sindre, Øyvind og Geir Arne fløy til Geneve på torsdagen og etter sin fine oppvarmingstur hentet Geir Arne meg på Geneve flyplass litt før midnatt fredag, da jeg kom fra ferie i Slovenia, med fly fra Wien. Etter oppvarmingsturen dagen før var værmeldingene såpass at vi satte kursen mot fjellet. Etter en god natt i La Grave og en lunsjstopp i Briancon kjørte vi opp dalen til Cozanne, pakket sekkene (noen mer strukturert enn andre), observerte noen murmeldyr og gjorde oss klare til avmarsj. Sekkene varierte fra tunge til ekstremt tunge, men lystige og glade var vi.

Til Refuge Ecrins

Stien slynget seg pent oppover og høydemeterne gikk ganske greit. Over en breelv under Glacier Blanc og i retning Regufe Glacier Blanc som ikke alle trodde var den hytta med en gang. Hytta lå veldig belagelig til, for da vi ankom begynte et styrtregn og tordenvær. Vi tok en liten time med kakao og slækkings på hytta. Mens vi satt der ringte hytteverten på Refuge Ecrins inn og lurte på om vi var her. Det var vi jo, og vi fikk beskjed om å raska på om vi ville ha middag. Lydige som vi er, pakket vi snippen og ruslet videre.
Først en del oppover og så innpå breen som vi fulte i kanten. Sporet var overraskende lite, trodde liksom etter alt jeg hadde lest at det var folkemasser på tur oppi her. Vi måtte passer noen snøbroer også, men det gikk greit og sakte men sikkert nærmet vi oss hytta. Siste 100 høydemeterne var tunge, bratt opp lia til hytta. Vi banket på 5 minutter før vi hadde lovet.

Søvnkvalitet på minusnivå

Vi fikk sjekket inn og servert middag, som jeg synes var helt ok, før vi satte i gang med en runde Yatzi. Maxiyatzi for å være presis. Heidi hadde bårte med seg den. Vi besluttet at vinneren skulle få velge seng osv. Heidi vant, jeg tapte. Vet ikke om det gjorde noen forskjell. Som de siste installerte vi oss på et 20-sengsrom, i overkøya.
Temperaturen lå vel nærmere 30 enn 20 grader. Lufta stod stille og var tykk som lapskaus. Kroppslyder av alle slag vandre gjennom rommet. Søvnkvalitet av på minusnivået er ligging så anstrengende og kvelende at man hadde vært mer uthvilt av å stå opp og gjøre noe annet. Jeg lå stiv som en pinne, snudde meg hvert 10 minutt og hvert 5. minutt kunne jeg høre Øyvind lidende stønn. Jeg og Øyvind sov til sammen ca. 0 minutter. De andre var flinkere. Så vi var med andre ord rimelig kakao da vi stod opp i halv tre tiden, for frokost klokka 3. Husker jeg så på klokka kvart over 2 og pustet lettet ut over at lidelsen snart var over.

Vi var ganske kjappe ut av hytta, men skulle legge igjen depot nede på breen og på den måten havnet vi et stykke bak i køen av hodelykter som seg oppover breen i den stjerneklare natta mot sølvsilhuetten av kjempen Barre.

Bedre og bedre skritt for skritt

Etter den traumatiske "natta", gikk det bedre og bedre oppover breen. Snøen var hardforssen og lettgått og vi passerte et par taulag. Ved foten av bratta tok vi på tau og stegjern og observerte et gammelt ras av store dimensjoner som hadde gått. Det snek seg nok et snev av skepsis for returen inn her, men jeg prøvde å rasjonalisere og tenke at dette var et engangsras med masse nysnø som var gått for en stund siden.
Vi holdt et javnt sig oppover bratta, men morgengryet var raskere enn oss og på ca. 3800 moh fikk vi morgensola inn fra nordøst. Det var en herlig stund.

Tricky rute, flaskehals og bailende lag

Vi kom etter hvert opp i skaret Breche Lory på snaut 4000 moh og så 3 eller 4 taulag som stod i kø ved en hammer. Et taulag var allerede snudd da de ga opp. Midt på hammeren hang et gammelt tau mens i følge føreren gikk ruta på skrå ut til venstre. Første taulag slet veldig med å komme seg opp. Jeg prøvde å låne ut ei kamkile, men løsningen ble å dra seg opp etter tauet. Klyving var vanskelig sikret og listene var stort sett dekket av is. Det fristet ikke meg veldig å lede, og ingen av de andre meldte seg frivillig. Skulle dette være toppforsøket vårt da? Det var uansett lenge å vente, ingen forbiklatringsmulighet her. Typisk alpeproblem for vanlige dødelige. Flaskehalser med mange moderat dyktige lag som bruker evigheter på å passere. Vi ruslet opp til Dome de Neige, sekundærtoppen til Barre, og fikk en flott bestigning og i alle fall en 4000m-topp.

Alternativrute

En engelskmann kom bort til oss og sa hvor ruta opp hammeren gikk og at det gikk en alternativrute via flanken. Vi kunne se et gammelt spor gå opp der. Jeg sa til de andre at jeg ville skynde meg bort dit og sjekke mulighetene. Jeg hastet ned fra skaret og bort til bregleppa, fant ut at sprekken var passerbar. Videre oppover var det styggbratt (ca. 50 grader), men om jeg fikk i en sikring lenger oppe?
Jeg fikk tak i de andre, og så ble det til at Geir Arne sikret meg oppover. Heidi og Sindre ville vente nede. Øyvind venter aldri, så han ville bli med.
Økser og stegjern satt godt, men det var litt psykisk. Lang rutsjetur ved utglidning. Jeg fikk satt en kamkile i en litt tvilsom sprekk og i enden av tauet fikk jeg gravd frem litt is og satt isskruer. Dette var langt bedre. Så måtte jeg ta opp de andre, en og en. Sindre ville nå også være med, så var vi fire.
Etter første taulengde var det 15 meter til, men her var snøen/isen hardere.
Etter en ganske god stund var vi oppe på toppryggen.

Koserygg med køgåing til topps

Akkurat da vi pakket sammen og fikk gjort klart for taulagsvandring videre, kom et taulag på tre som hadde kommet opp hammeren. De var de siste som hadde gått opp i dag. De andre hadde snudd. Uheldigvis trampet de rett forbi oss idet vi skulle til å gå, og det var ingen måte å hindre det på uten å stresse verre. Og den gjengen jeg hadde på slep så ikke ut som de var ute etter stress, altså var det bare å smøre seg med tålmodighet.
Ryggen var først enkel med rester av nysnø før de smalnet mer til etter hvert. Vi stanget hele tiden i rompa på Sveitserne foran oss, men var ikke så mye raskere enn dem at vi kunne kjøre kontrollert forbi. De tilbød seg heller aldri å slippe forbi. Så vi ble gående slik hele veien. Satte sikringer med jevne mellomrom og baki taulaget gikk Øyvind og bannet og irriterte seg over stegjerna sine som ikke satt særlig godt.
Etter en del luftig vandring på løpende mellomforankring ankom vi Pic Lory. Vi hadde nå brukt sykt lang tid og jeg tenkte på Heidi som satt nede og ventet, maks et par timer tror jeg vi hadde antydet.
Sveitserne sikret videre bortetter ryggen som så ganske grei ut. Jeg jaget opp gutta og gjorde litt mindre sikringsarbeid og like etter Pic Lory gikk jeg forbi Sveitserne. Tror tauet vårt havnet litt inn i deres tau, men det fikk bare stå til. Snart var vi på toppen og kunne slippe jubelen løs. Finværet hadde holdt hele veien. En og annen luresky stakk innom, men alt i alt fint vær. I nord raget Mt. Blanc over skyene mens alle andre 4000m topper var godt innpakket. Senere fikk vi høre at folk på tur denne dagen hadde hatt dårlig vær lenger nord. Altså et riktig stedsvalg!

Kjefting og gjensynsglede

Snart kom også Sveitserne, og det tok ikke lang tid før en av dem kom bort til meg og lekset opp at hastverk og hektik og stress ikke var bare, og at han ikke syntes noe om forbikjøringen vår. Jeg spilte forståelsesfull og skyldte på at vi hadde ei som satt alene nede på breen og engstet seg. Etter skjennepreknen og et par bilder til gikk vi videre. Jeg og Øyvind tok av stegjerna, mens Geir Arne og Sindre fortsatte med jern.
Det gikk kjapt til Pic Lory, men derfra var det på'n igjen med sikring. Noen spanjoler som kom opp en alternativrute menget seg med Sveitserne og ned fra toppen flasket de seg sammen, men det gikk ikke særlig unna med noen av dem, og vi var sjeleglade for at vi var først i løypa.
Etter mange mellomforankringer, kom vi ned til stedet vi kom opp og klargjore en rappell. Spanjolene tok oss igjen og lurte på hvor lang rappellen var, før de fortsatte utover ryggen. Sveitserne var laaangt oppe på ryggen. Jeg la en slynge rundt en blokk og rappellerte ned til isskruefeste. Deretter tok jeg de andre tre ned hit. Videre la vi om til enkelttausrappell og sendte Sindre ned først for Heidi sin skyld. Deretter Øyvind og Geir Arne. Geir Arne satte en skrue lenger nede, og så plukket jeg med meg feste og gikk nedover til mellomforankringen før jeg kastet tauet.
Jeg hadde ikke hatt med noe mat og drikke på avstikkeren vår på nesten 5 timer, som jo bare skulle ta 2 timer, så jeg merket at jeg var trøtt, sliten og tung i hodet. Siste meterne ned 50-gradern uten sikring gikk derfor sakte med høy konsentrasjon.
Vel nede viste det seg at Heidi hadde hatt det enda tråere enn vi hadde trodd. Uvant med bre og forlatt alene oppunder digre sprekker hadde det tært godt på, men heldigvis begynte alt så smått å ordne seg.

Slitsom og trøtt retur

Ikke så mye å skrive om returen. Vi gikk jenvt på ned brefallet og videre uten tau ut flatbreen til depotet under hytta. Herfra gikk Sindre, Heidi og Geir Arne av gårde, mens jeg og Øyvind var litt mer slitne og tok det litt mer med ro. Vi kom ned omtrent når mørket begynte å banke på døra og etter en kjapp skiftings dro vi til Biancon og hotellovernatting der.

Til tross for noe småplukk, en minneverdig, ja uforglemmelig og ikke minst kjempeflott tur. Takk for følget alle sammen, og Heidi, beklager at vi utsatte deg for dette.

Flere bilder

Kart - delvis tegnet pga batteri

Starttidspunkt	31.07.2016 15:20 (UTC+01:00 ST)
Sluttidspunkt	ukjent
Totaltid	0t 0min
Bevegelsestid	0t 0min
Pausetid	0t 0min
Snittfart totalt	0,0km/t
Snittfart bevegelsestid	0,0km/t
Distanse	26,8km
Høydemeter	2432m