To dryge topper på samme tur (08.07.2011)

Overnatta i telt og sammen med noen tusen knott ved de artige svaene ved klatreleiren ved det imponerende Hægefjell. Knottene måtte dessverre bli igjen utenfor teltet. Hægefjell er reineste Romsdalsfjellet, og turstien sikkert en fin tur i seg selv – men det får bli neste gang jeg er i området.

Neste dag ruslet jeg de nær 4 km inn til nordenden av Grimvatn. Sykkel hadde vært utmerket her! Men jeg trøstet meg med at været var topp, skjønt jeg visste at det skulle sette inn med massivt regn på ettermiddagen. Underveis noterte jeg meg at Valevassåi virket ganske stor, og at elvekryssinger i dag kanskje kom til å bli problematisk?

Jeg forlot veien, og visste at det neppe ble stier å følge mer denne dagen. Nord for Grimsvatn renner Flatstøylåi. Denne var ikke bare enkel å komme seg over, men ved å følge den litt oppover fant jeg snart noen steiner, og med stavene som god støtte kom jeg greit over her. Så skrådde jeg oppover mot vest og snaufjellet.

Oppe over tregrensa var det en behagelig bris, men fortsatt 2,5 km nordvest til Sveinsheia 1141. Det skulle vise seg å bli en del berg- og dalbane før jeg kom meg opp på den, og jeg gjennomførte underveis hva jeg vil kalle lyngklatring grad II opp en kort renne, med sikring i form av grep om småbjørk.

Oppe på kommunetoppen etter ca 3 timer konstaterte jeg at heia var vid i alle retninger, og de karakteristiske svafjellene som preger Nissedal mange og flotte. Jeg kunne også se at været klart var i ferd med å bli dårligere. Å vandre i luftlinje til Førheinutane kunne umulig fungere, så her gjaldt det ikke å gå seg fast, men finne en god rute i terrenget.

Jeg lyktes bare delvis, men kom meg ned i Langedal, 1,5 km sør for Sveinsheia. Herfra var det ganske greit terreng ved å holde vestover, og gradvis dreie sørover og så sørøstover på nordsia av Valevassåi. Denne vadet jeg ganske tidlig i et område der vannet rant rolig og stille. Vannet var slett ikke kaldt, og det var bare et behagelig avbrekk til traskinga i lyngen. Et sted møtte jeg en ganske stor huggorm i et terreng jeg ikke akkurat forbinder med den slags skapninger.

Så satte jeg kursen rett opp mot Førheinutane. Jeg håpet å rekke toppen før regnet satte inn. Jeg oppdaget at gps-punktet for toppen måtte være feil, da jeg hadde plassert dette i nordspissen på naturreservatet. Jeg korrigerte kursen, og trasket ufortrødent opp til høyeste punktet. Som forventet var det ingen bok ved varden her oppe… 6 timer hadde jeg brukt til nå.

For å unngå trøblete elvekryssinger ville jeg gå i terrenget rett øst og tilbake til bilen. Dette var også korteste veien, og stort sett nedover hele tiden. Først greit ned nordøst til Øyvatnet, og nå begynte det å regne så smått. Så noe trøblete langs bredden av vannet nordover, rundet nordenden, og gikk østover og sørøstover og ned sør for Raudhelltjørni. Nå bøttet regnet ned, og jeg fulgte slavisk gpskursen de siste 3 km nedover til bilen. Det var godt å avslutte så mange timer med trasking i lyng med en slik lang nedoverbakke.
8 timer på tur.