Zückerhutl und Wilder Pfaff (19.08.2016)
Skrevet av mortenh (Morten Helgesen)
Bestigninger | Wilder Pfaff (3458moh) | 19.08.2016 08:58 |
---|---|---|
Zuckerhütl (3507moh) | 19.08.2016 12:01 |
Etter turen til Zugspitze tok jeg meg tid til en avstikker til Østerrike, når jeg først var kjørt så langt. Litt tilfeldig og i blinde falt valget på Stubaidalen. Jeg hadde mest lyst på Zückerhütl, men var litt skeptisk på grunn av beskrivelser av en seriøs bretur. Jeg var jo tross alt alene og måtte for alle del ikke finne på å deise ned i en slik sprekk på egenhånd.
Kjørte fra Garmisch tidlig om morgenen via Innsbruck og inn på Brennerautobanen. Tok frokost på McDonald's (denne uka var for øvrig den store McDonald's uka) før jeg betalte 3 euro for å slippe ut av veien og oppover Stubaidalen.
Siste del av dalen var privatvei uten landsbyer og infrastruktur. Mange parkeringsplasser med utgangspunkt for vandringer før jeg omsider ankom taubanesenteret. Stygt som fy, men hva gjør man ikke for å slippe høydemetre.
Dårlig research
Jeg trodde det gikk en bane opp mot Fernaujoch på vel 3000 moh, så da damen på billettkontoret lurte på hvor jeg ville sa jeg bare til høyeste punkt. Det viste seg at de eneste banene som gikk var en gondol opp til Gamsgarten (2620 moh) og en stolheis videre til snaut 3000 moh. Jeg tok gondolen opp, men stolheisen gikk i helt feil retning følte jeg, så jeg ruslet oppover mot toppstasjonen på den nye (åpner oktober 2016) Eisgratbanen og inn på breen Schaufelferner og opp til Jochet (skaret) på 3116 og rundet rundt via WIndacher Ferner til Gaiskarferner. PÅ alle breene var det tråkkemaskiner i aktivitet og overalt hadde de lagt ut biter av hvitt stoff for å beskytte snøen sin. Det hjelp jo litt, for under det hvite dekket lå det alltid rundt en meter ekstra snø ift. omgivelsene rundt. Så etter en ganske lang omvei ankom jeg omsider Fernaujoch som jeg hadde tenkt meg til først.
Toppstasjonen på heisen har opptok hele ryggen, så jeg måtte klyve meg forbi før jeg fortsatte ryggen i retning Aperer Pfaff. Her var det tegnet inn sti på kartet som jeg forsøkte å følge. Tok igjen noen Nederlandere som også var på tur til Hütl, og som også rotet litt med veien. Vi rotet alle litt før en av dem fant stien igjen, og derfra var det enkelt å runde ut i sørflanken og bortover i retning Pfaffenjoch.
Brevandring i tåka
Ved Pfaffenjoch var det et brekurs som trent på utglidning i en snøbakke, mens foran meg forsvant 2-3 taulag inn i tåka. Jeg gjorde en rask vurdering av at det var trygt å følge i sporene på den slake breen. Som vurdert, så gjort.
Jeg tok etter hvert igjen det første taulaget og mannet meg opp til en forbikjøring i løssnøen. Det gikk, men var tungt, så etterpå blei jeg lenge bak det neste taulaget. Begynte vel å merke høyden også her hvor jeg passerte 3300 moh.
Like før østryggen bestemte jeg meg for å ta en snarvei forbi taulaget foran. Jeg så tverrsprekken som kom inn fra høyre, så jeg gikk forsiktig med sonderende skritt, og ikke lenge etterpå fant jeg et hull under nysnøen. Et sort hull. Fant ut at det var like greit å gå fem skritt tilbake og inn igjen i sporet. Litt lenger oppe på snøryggen var de borte til pause likevel.
Opp steinryggen til topps var det greit. En del lett småklyving og noe løst. Møtte et par på toppen i tåka og ellers ikke mye annet å se enn det sedvanlige korset.
På vei ned møtte jeg taulagene på vei opp. Her var det full rulle med jamring, utløsing av stein og sikring. Under disse følte jeg meg uten hjelm for eneste gang på turen litt engstelig. Prøvde å komme meg ut på en litt mer luftig, men u-utsatt rute og var straks nede på snøen igjen.
Bonustopp i tåka
På kartet så jeg at Wilder Pfaff, rød nål på over 3400 moh lå like ved, så jeg trasket i gammelt spor over den sprekkfrie sadelen og opp til toppen. Tok en kjapp pause i røysa før jeg fulgte sporene tilbake til hovedsporet og etter dette tilbake til Pfaffenjoch hvor brekurset var i ferd med å runde av økta si.
Jeg hadde en plan om å sondere mot Aperer Pfaff, men manglet energi og var stuptrøtt etter to meget korte netter, så jeg slentret heller ned og ut på Fernauferner. Bortsett fra en liten sprekk øverst, var det rimelig sprekkfritt i vestkanten av denne. Deretter ned slalomanlegget og ut til Gamsgarten.
I ettertid, siden jeg måtte langt bort og litt opp igjen til Gamsgarten, ser jeg at jeg like gjerne kunne ruslet ned til Dresdner Hutte på ca. 2300 moh og egentlig startet hele turen herfra og spart litt banepenger i samme slengen, men gjort er gjort og lært er lært. Ingen snarlige planer om retur til Stubaidalen. Det er sikkert fint her om vinteren, men i august var det egentlig lite pent. Masse skitne brerester som så sørgelig døende ut og infrastruktur, heiser, kabler, anleggsveier og søppel over alt. Hadde det ikke vært for det, kunne området minnet litt om hjemlige fjell, men ... Nei ...
Måtte ta med et bilde av toppen også ikke tatt av meg: Hentet fra wikipedia under WM CC3.0 lisens.:
Kommentarer