Til Tussetind: I Therese Bertheaus fotspor (28.07.2016)

Nytt år, nye muligheter: I 2013 ble ikke denne toppturen noe av fordi veien mot Nørdstedalseter var stengt av ras. Nå bød muligheten seg igjen. Etter å ha ladet opp med å gå Kamperhamrane (Sunndalen i Oppstryn - Skridulaupbu - Framrusti/Skjåk) slo jeg meg sammen med turfølget og kjørte inn forbi Nørdstedalseter. Derfra gikk vi til Trulsbu, noe som betød nytt kryss på listen "DNT-hytter jeg har overnattet på" (hard core-versjon av hyttesamling).

Vår tur var delvis inspirert av "Jakten på Tussetind", verdt å lese. I ettertid viser det seg at Tussetind atter er feilplassert på nye kart.

Toppturdagen opprant med gråvær. Vi fulgte T-stien tilbake mot vann 1431 og tok så av nordover og fulgte lia oppover. Tussetind-jegerne hadde sagt at "dere ser hvor dere skal gå" og det gjør en sikkert i klarvær. "Vårt" vær ble bare våtere og gråere ettersom høydemeterne ble tilbakelagt, og vi dumpet innom partier med digre steinblokker.

Godt over lunsjtid sto vi dog på toppen, uten å se noe annet enn varden. Til gjengjeld kom det noe som så ut som snø.

Halvparten av turfølget er godt voksen: 76 år. Tro om hun er årets eldste på Tussetind?

Turen videre ned mot bandet mellom Austre og Midtre ble en fest. Intens konsentrasjon for ikke å snuble eller skli på det våte berget, jeg enset knapt noe annet enn "hva er neste skritt?". Vel nede på bandet så vi neste fest: Superglatte sva glinset mot oss. Men, heldigvis, også snø. Snørennene vi hadde sett nedenfra viste seg ganske riktig å være innen rekkevidde. Så etter noe gåing over glatt stein var vi på første snøfelt. Det var hardt og gamla seilte ned, men heldigvis var feltet kort og hun rakk aldri å få superfart. I tillegg hadde hun hørt mitt forslag om å korte inn staven og bruke den som brems "i tilfelle noen sklir - vi har jo ikke isøkser". Det funket. Neste snøfelt var langt og vi kom atskillig hundre høydemeter ned, og derfra var det (nesten) bare en transportetappe tilbake til anleggsveien og bilen.