Matterhorn (03.08.2016)

Det primære mål når jeg tok min årlige «Westalpen-uke» var å komme ned i lista av 4000 topper med pf 100m. Før denne sesongen var det kun 3 topper igjen og etter hvert har jeg mulighet til å gå de rutene jeg VIL og ikke de toppene jeg MÅ.
Denne sesongen var det altså ikke bare lista som gjaldt. Og det var på tide å bestige en topp igjen som jeg har vært før, men det er 15 år siden. Matterhorn, 4.478m.

Klassisk bilde av Matterhorn med sveitsiske Hørnligrat

Min trofaste turkamerat Herman hadde også et stort ønske om å komme seg opp på prestisjehornet. Og en annen turkamerat, Zugi fra Innsbruck, lot seg heller ikke be to ganger. Ukas klare mål var å traversere Matterhorn fra Italia til Sveits.
Herman som kom fra Norge måtte tilpasse seg høyden. Som så ofte før ble det første akklimatiseringstrinn en natt på Furkapass. Jeg må innrømme jeg hadde et stort høydemessig konkurransefortrinn etter 4 uker i gamle hjemland og noen utflukter blant annet på Mont Blanc.
Etter en natt på 2.400m mente vi at akklimatiseringen ikke måtte overdrives og neste mål var ingen lavere enn Alpenes nr. 7, Lyskamm.

Etter en god italiensk lunsj med rødvin og espresso i den usedvanlig pittoreske (og opprinnelige) landsbyen Alagna tok vi heisen opp til Punta Indren. Ettermiddagsbygene etterlot seg tåke men det var ingen problem å finne opp veien til Gnifettihytta. For å spare oss for penger og snorkelyder valgte vi å bo i telt noen høydemeter under hytta. Kveldens økt for min del ble en liten tur opp sørryggen på Vincentpyramide, 4.215m. Etter en kort men ok natt ble vi vekket av de første brevandrerne som kom med hodelykt og intenst italiensk kakling. Det var bare å komme ut av teltet og følge hodelyktrekka. Da det begynte å lysne tok vi til venstre for å komme til innsteget av Lyskamm syd-egg. Forholdene var ideelle, stemningen fantastisk med soloppgang og tåkehav over Italia. Herman slet litt med høyden men eggen var tør og klatringen gikk helt problemfritt. Etter ca. 5 timer sto vi oppe på en av Alpenes mest imponerende istopper.

Nå hadde vi mulighet til å velge en av to helt råe eggtraverser for å komme ned igjen. For å ikke tømme oss helt for krefter og grunnet manglende akklimatisering valgte vi å gå ned normalveien (østeggen). Selv om traversen til vesttoppen hadde vært spennende tror jeg at normalveien er like spennende og fotogen.

Den neste dagen brukte vi for å bevege oss ca. 20km luftlinje fra Alagna til Cervinia. Dessverre blir disse 20km luftlinje til ca 200km bilvei. Heldigvis var det dårlig vær og vi gikk ikke glipp av noe. Vel framme i Alagna begynte vi å planlegge videre framdrift. Kaldfronten var kraftig, og på ettermiddagen krøp snøgrensen under 3000m. Skulle vi allikevel satse på Matterhorn? Vi fikk nyheten at et engelsk taulag frøs i hjel på Lion-eggen denne dagen. Altså bestemte vi oss for å vente en dag til. I stedet koste vi oss på Breithorns østlige 4000 topper. En fantastisk travers av Östliches Breithorn og Roccia Nera. Ikke vanskelig men særdeles luftig. Midt i Alpenes største brelandskap.

Herman på vei ned snøkammen

Folk på Polluz, Castor bak
Dagen etter ble det alvor. Nå skulle Matterhorn traverseres. Vi startet fra hotellet, gjennom Cervinias gater, opp forbi en idyllisk fjellhytte, forbi en foss og opp til Rifugio Abruzzi. Bare å gå her er en opplevelse. Mektige Matterhorn og de stupbratte flankene opp til Dent d’Herens er et imponerende skue.

800 høydemeter var unnagjort, nå var det 1.000 til til Carellhytta. Man hører mange skrekkhistorier om menneskemassene og inkompetanse på Matterhorn. Og dette fikk vi bekreftet. Veien opp til Carellhytta er for så vidt ikke særlig krevende. Men vi begynte å lure på når vi ser folk ta på seg stegjern på en silkemyk snøbakke. Og enda verre ble det ved de første faste tauene. Hvis du ikke klarer å dra deg opp 10 meter på et tykt tau, ja da bør du virkelig la være å begi deg i kast med et såpass krevende fjell. Oppe på hytta ble vi vitne til et nærmest grotesk spekktakkel. Antall sengeplasser 40, m2 gulvareal 50. Antall mennesker 70.
Nå var vi altså her, Zugi, Herman og jeg. Vi bruker masse penger og tid, utsetter oss for steinsprang og andre livsfarer. Får hodepine av høyde og stekesol. Bruker et nedbæsjet hull som do. Og tilbringer natten på et sted som er verre enn den verste flyktningeleiren. Grufullt.

Carellhelvete
Men så sitter vi 10 meter over hytta på en liten helikopterlandeplass. Med flere 100m nede på alle kanter. Utsikt til spektakulære breer, spisse tinder og frodige daler. Solnedgang, pappkartong-rødvin og gleden å kunne bestige Alpenes kremtopp dagen etter. Fabelaktig.

Livet som fjellklatrer er fullt av kontraster.
Strategien for turen vår var klar. La de andre starte kl 2 eller tre. Prøve å sove noen timer etter de fleste har gått. Ta en rolig frokost. Og kjøre på! Det gjorde vi. Vi startet halv åtte, helt uten kø. Lioneggen var vår. Men ikke lenge. Selv om vi alltid hadde en sikring mellom oss (vi gikk på løpende mellomforankringer), tok det ikke mer enn 2 timer før vi tok igjen det første taulaget. Det ble litt venting foran en brattvegg men så gikk det i rasende fart oppover. Taulag etter taulag ble passert og etter tre timer stå vi på Pic Tyndal, en liten fortopp. Matterhorn er kjent for å være veldig pen men det hevdes at turene opp ikke er særlig fine. Jeg må si at jeg ikke er enig. Lioneggen er faktisk veldig fin. Fast fjell, utrolig utsikt, lite steinsprangfare.

På Lion eggen, Dent d'Herens i bakgrunnen
Etter en luftig eggtravers over Tyndal kom vi til cruxet. En taustige som fører over et loddrett svaparti. Også her var det litt kø. Men greit å passere og selveste stigen var selvsagt ingen problem å komme opp på. En stige er tross alt bare en stige. Etter snaue fem timer kom det store høydepunktet. Jeg har vært på hundre eller tusenvis av turer i mitt liv. Men den lille toppeggen på Matterhorn er noe utrolig spesielt. Så eksponert, så høy, så skarp. Man føler å ha fått audiens hos paven av alpefjellene.

Faszination Matterhorn
Vi passerte grensen til Sveits, den sveitsiske toppen er 1 meter høyere enn den italienske, spiste lunsj og skikket ned Hørnligrat. Dette så da virkelig fryktelig ut. Isete, nedsnødd klippe, stupbratt og millioner av alpinister. Noen svært gode, men mange helt ubrukelige. Nesten ikke til å fatte at folk med så lite kunnskap tar seg turen opp hit. Og inngår en såpass stor risiko.

Vi fortsatte våre forbikjøringsmannøvre og på veien fra toppen til skulderen (Schulter) passerte vi sikkert 25 personer. Den velfungerende strategien: løpende sikringer men ingen rappeller. Selv om Hørnligrat ikke har noen spesielt krevende klatrepartier syntes vi at Hørnli totalt sett er mer krevende enn Lion. Litt færre faste tau, litt løsere, og mye vanskeligere å finne riktig vei. Uansett, det tok oss faktisk seks timer ned. Klokken var seks da vi kom til den nyoppussete Hørnlihytta. Nå var det tid å feire, ølen på hytta ble styrtet. Og ølen på Hotel Schwarzsee hadde vi heller ingen problemer med. Det var en fantastisk dag og før vi la oss ved 11 tida tok vi en liten tur ut på balkongen og så opp til toppen. Fortsatt mange mange hodelykter av folk som ikke har klart å komme nede enda.
Været dagen etter var skiftende. Mens Zugi og Herman gikk opp til Testa Grigia for å ta gondolen ned til Cervinia, foretok jeg en liten eggtravers av Zmutt-toppene for å så gå ned til Cervinia. 4000 uka var avsluttet.