Otertinden (17.09.2016)

Nydelig vær igjen denne helgen og det ble en ny tur til Otertind med Sebastian, Martine og Mathilde. Sebastian plukket meg opp fra Solneset Skole like før kl.8 og vi kjørte opp til der Martine og Mathilde bor på andre enden av Tromsøya. Husket ikke hvor lang tid det tok for å kjøre til Signaldalen, men det var nesten kl.10 da vi begynte å gå. Første delen av turen var lettgått på god sti for å komme over tregrensen. Det var en kjølig vind som blåste og det gjorde meg litt bekymret for at jeg ikke hadde nok klær med i sekken, men det var overraskende grei temperatur å gå i. Ikke så mye svetting i forhold til sist gang jeg var her i juli 2014, og det var en sommer alle skal huske som en uvanlig varm sommer!

Kom oss ganske langt opp elvedalen før vi bestemte oss for å finne et sted å krysse. Til slutt valgte jeg og Martine et sted litt lenger ned enn Sebastian og Mathilde, men vi alle kom over uten problem. På andre siden tittet vi på kartet og så på turbeskrivelsen som Martine hadde skrevet ut fra hjemmesiden til kugo. Derfra måtte vi komme oss et lite stykke oppover før vi skulle ta sikt på Sennvantnet på ca. 650moh og det var ikke veldig utfordrende å finne. Jeg mente at vi skulle prøve å gå mer bortover enn oppover derfra, ihvertfall til vi hadde kommet nærmere den berømte renna som vi skulle gå opp. Husket at terrenget på denne delen av turen var noe ubehagelig å gå i, men det viste seg at vi kanskje ikke gikk den meste fornuftige ruten sist gang siden det virket veldig greit å gå i dag og jeg tror vi faktisk gikk opp til ca. 850moh før vi etter hvert gikk rett bortover til vi traff den riktige renna. Det tok omtrent 2 timer fra starten.

Nå var det midt på dagen og på tide med litt mat! Så vi fant en fin plass ved siden av renna for å sitte og slappe av og spiste lunsj der. Ganske deilig temperatur uten vind :) Nå hadde vi ca. 500hm igjen for å komme oss opp til toppen av Otertinden. Fra der vi hadde spist lunsj gikk vi et godt stykke på høyre siden av renna på en slags ryggformasjon, ti den begynte å flate ut og renna ble bredere. Det var relativt bratt å gå opp, men lett terreng med en kombinasjon av mose og stein. Vi traverserte inn i renna ca. halvveis opp til skaret og tok på oss hjelm her siden det skrives at renna består av mye løs stein og sånt. Det var egentlig veldig greit å gå opp på venstre siden av renna da det var relativt mykt underlag og nesten ingen løs stein og vi kom oss lett opp til toppen av den. Derfra fulgte vi noen varder rundt i vestsiden av fjellet og det ble litt klyving på ryggen underveis. Mens vi gikk oppover prøvde vi å se etter varder som skulle vise oss hvor vi måtte gå ned og traversere ut mot den siste renna under toppen. Jeg husket ikke nøyaktig hvor på ryggen vi skulle gå ned, men dette punktet viste seg å være tydelig nok og vi trengte ikke å bruke veldig mye tid for å lete etter den. Sebastian kløv ned først og ga oss andre damer litt tips på hvor det var greit å plassere føttene siden det ikke var veldig lett å se det overnfra. Jeg tror det kan gå greit å hoppe ned også om man tør det. Etter nedklyvinga ble det litt enklere, mer traversering enn klyving egentlig, men ikke noe vanskelig.

Etter å ha kommet frem til den siste renna var det bare å se etter varding igjen og tusle opp til topen. Utsikten var flott og jeg tok anledning til å ta voldsomt mange bilder. Slike dager skal dokumenteres! På kort tid var vi helt oppe og kunne nyte en flott 360-graders utsikt mot Lyngen, over resten av Signaldalen, vestover mot Piggtinden og Storvasstinden....pluss mye mer. Vi tok en god halvtimes pause her på toppen før vi begynte turen tilbake. Jeg skal si at det er fantastisk å tilbringe såpass mye tid ute når det er fint vær og flotte omgivelser, men det virket som det ble uendelig lang tid på turen ned, så jeg var ganske glad for å se Sebastians bil igjen da vi var kommet tilbake. Men likevel, det hadde vært en super dag med flott selskap, så takk for turen Martine, Sebastian og Mathilde!