Store Smørstabbtind (02.08.2007)

Skrevet av Robert (Robert Rogne) GSM

Kart
Bestigninger Store Smørstabbtinden (2208moh) 02.08.2007

Etter å ha kjørt hjemmefra drøyt kl 7, var det ikke så aller verst å starte avmarsj fra Krossbu ca halv to. Planen var en kort tur til Store Smørstabbtind, da den var eneste Smørstabben som sto igjen etter et raid på ski i mai.

Været var tungt og grått, men bare lett yr i lufta så langt. Været skulle vise seg å bli gradvis dårligere for hver meter jeg tok. Det var ikke mulig å se selve toppen fra Krossbu, men jeg så da fjellmassivet, så retningen var enkelt å ta ut. Jeg hadde ikke med kart på denne turen, men forutsatte at ruta skulle være enkel å finne uansett. Ryktene sa at store deler av ruta fulgte sti til venstre for breelva ned fra Leirbreen, så jeg tok sikte på noe som minnet om en sti og fulgte denne oppover. Selv om jeg syntes stien var rimelig skral var det jo ingen tvil om hvor jeg skulle uansett, men jeg var litt overrasket over hvor vanskelig det var å følge denne stien.

Etter hvert kom jeg opp til Leirbreen og begynte å følge brekanten til venstre (nord). Skyene trakk seg mer ned og fjellet ble mer utydelig. Men fjellkulen på 1723 som ligger sør for Leirvatnet var fremdeles enkel å se oppe i sida. Jeg staket meg ut en rimelig kurs over noen snøfelter og opp i sida. Etter hvert passerte jeg en diger blokk av en bergart som var nesten helt svart, og blokka var frittliggende og nesten helt kvadratisk. Denne blir fin å bruke som veiviser når jeg skal ned igjen, tenkte jeg – så sikrer jeg en retur i samme spor.

Når jeg etter en drøy time nådde Leirvannet holdt jeg nord for kollen og omtrent i vannkanten, ettersom jeg mistenkte at jeg uansett måtte ned igjen til vann-høyden på andre siden (sør-østsiden) av kollen. Når jeg så nådde andre enden av vannet så jeg at kollen var mindre enn ventet, og bestemte meg for at returen skulle legges tvers over. Herfra var det bare å påbegynne de siste ca 500 høydemetrene. Her ble det straks en del brattere enn tidligere. Dessuten var steinene svært glatte i regnværet som hadde tatt seg opp en del nå. Det var riktig så surt, og været gikk over i sludd og snø mellom 1800 og 1900 meters høyde.

Med mye jabbing og roting etter enkleste vei-valg kom jeg etter hvert opp på et lite ”platå” ikke langt fra toppen. Ikke jabbing fordi veien var vanskelig, men fordi steinene var så glatte at jeg måtte være forsiktig for å unngå overtråkk og annen elendighet. Fra platået var det mindre bratt til toppen, og desto mer snø. Så fant jeg noen spor etter en som tydeligvis hadde vært her oppe tidligere på dagen. Sporene var omtrent utvisket og i ferd med å forsvinne. Jeg fulgte imidlertid disse sporene delvis til toppen.

Etter ca 2 timer nådde jeg varden. Her skulle det normalt være en utsøkt utsikt til tindehavet rundt meg. Jeg så imidlertid verken Kniven eller Storbreatind, og tindehavet var forsvunnet i tåkehavet, så jeg tok bare et par kjappe vardebilder før jeg ruslet nedover igjen. Ingen vits i henge rundt her når man ikke ser noe uansett. Dessuten hadde jeg planer om middag på Krossbu og hadde brent litt krutt nede i bakken for å nå denne. Returen måtte gjøres forsiktig, pga glatte steiner. Jeg var dessuten oppmerksom på å ikke komme for langt vest til å begynne med, men fulgte mine egne spor tilbake til platået som ligger litt nord for toppen. Dernest var det ut i bratta på vei ned igjen mot Leirvatnet.

På vei nedover kastet jeg noen glimt bortover Leirbreen, de gangene det var mulig å se noe innimellom skydottene som seilte forbi. Egentlig ikke så verst med snø på breen i år, tenkte jeg. Og jammen snør det nå også. Kanskje det endelig blir en sommer med netto tilgang til breene, etter en snørik vinter og en kald sommer… Nederst i brefronten var det imidlertid store smeltevann. Hvordan dette ser ut til vanlig aner jeg ikke, ettersom jeg kun har vært her en gang tidligere, og det var på vinterstid (i mai).

Jeg krysset over kollen sør for Leirvannet, og fikk raskt øye på den firkantede klossen nede i bakken. Bare å holde i retning den, så går dette fint. Jeg passerte klossen og fortsatte videre mot Krossbu. Plutselig stor jeg midt i et voldsomt sti-tråkk. Jøss, dette var andre boller. Denne kjempestien hadde jeg bare dumpet over, men den fulgte jeg nå hele veien ned til Krossbu. Det viste seg at jeg på vei opp hadde valgt en litt for nordlig rute i forhold til den oppgåtte stien som omtrent fulgte helt inntil bre-elva. Nedover gikk det veldig greit å følge stien. Krossbu nådde jeg etter drøyt 4 timer, ca kl 17.30 og i god tid før middag. Og det var kanskje like greit, for været var vått – og det samme var jeg! En fin oppvarmingstur foran de nærmeste tre dagenes lengre turer.

Kommentarer

Tittel:
Tilgjengelige tegn: 1000
Kommentartekst:
Du må være innlogget for å skrive kommentarer.

Annonse