Lang tur fra Tosbotn (09.06.2012)  

Været så lovende ut for aktuell helg, så jeg satset på en tur til Tosbotn for å ta høyeste fjell i Bindal kommune lørdag, og høyeste fjell i Brønnøy på søndag. Ettersom det har vært uklarheter om hvilken topp som er høyest i Bindal, sendte jeg henvendelse til kommunen, og fikk svar at de mente det var Kvannlitind. I følge kartet er det imidlertid Kjelviktind som er den høyeste. For å være på den sikre siden bestemte jeg meg for å ta med begge toppene.

Startet noen kilometer før tunnelen på Tosbotn-siden med fjellski festet til sekken. Litt trøblete med ski på 2,10m som hektet seg i greiner i den tjukkeste skogen, men kom etterhvert over tregrensa, og fikk se Middagsfjellet som var snøkledd. På drøyt 600m tok jeg på skiene, og gikk relativt bratt opp mot toppen. Måtte ta av skiene for å forsere en bratt skavel fra ryggen og opp til selve toppen. Passerte toppen for å gå ut på kanten og ta noen bilder ned i Tosenfjorden. Fin utsikt herifra.

På baksiden av Middagstind valgte jeg å følge renna ned, men det var såpass bratt at jeg ikke tok på skiene. Dreide av fra renna etter ca. 2/3 av nedfarten, og spente på skiene igjen. Det var massevis av snø inne i fjellet, og fint, men litt sugende føre. Neste stopp var Kjelviktind. Sola steiket, så det ble en lang pause for å nyte finværet. Det var overraskende vindstille på toppen, ettersom jeg kjente litt kald vind på turen opp. I det fjerne ruvet Heilhornet, som så mye høyere ut enn toppen jeg var på. Kvannlitind ble litt stusselig i sammenligning.

På tur ned fra Kjelviktind mot Kvannlitind fant jeg en fin rute ned mellom snøskavlene, I dette området var det utrolig mye snø.

Siste motbakkeøkt opp til Kvannlitind var den tyngste. Litt av årsaken var nok at jeg hadde vært ute i mange timer. På toppen hadde jeg en pause på nærmere 1,5t inkludert en liten "dupp". På tur ned fulgte jeg en lengre rygg, før jeg rundet av ned mot Keilåtinden, og tok av skiene i Kvennlia innerst i Tosdalen.

Etterhvert kom jeg fram til Storvatnet, og satset på å følge en sti på østsiden som var avmerket på kartet i GPS'en. Stusset litt på om det kunne være en sti her, ettersom det var rimelig bratt ved vannkanten. Men da jeg kom helt fram, så jeg et tråkk som sneglet seg opp langs berget. Etterhvert mistet jeg sporet, og oppdaget at jeg måtte klatre rett opp for å komme videre. Her kjørte jeg meg raskt fast, og det ble en del banning pga. skiene som stakk ut i "alle retninger" fra sekken og hektet seg i det meste av trær og busker. Forsto til slutt at løsningen var å gå helt ned til vannkanten og følge denne videre. Det var en kronglete veg med mosegrodde steiner og ski som stadig kom i vegen. Hadde jeg visst dette, hadde jeg tatt en ekstra vading og gått på den andre siden av vatnet. På den andre siden var det en grei sti fram til vegtunnellen, og deretter ca. 2,5 km langs vegen til der jeg hadde parkert bilen.

Dagen etter var de høyeste toppene dekket av skyer, og det var litt regn i lufta. Det var god nok unnskyldning for ikke å ta en ny topptur.