Øytopping på Kapp Verde – eksotiske topper utenom allfarvei (12.11.2012)

Fogo – Pico de Cano 2829 meter

For et års tid siden lå jeg med store smerter på sykehus i 10 dager uten at å få noen diagnose. Min kjære frue kom hver dag på besøk og vi snakket sammen om at hvis jeg ble frisk igjen, så skulle vi reise sammen til et fint sted – bare vi to. Sykehusets svar på doktor House løste etter hvert gåten og ga meg noen ukers kur mot borrelia. Helt frisk har jeg enda ikke blitt, men noen fjellturer har det blitt – uten at Fruen har blitt med. Kapp Verde var en plass hun kunne tenke seg å reise til, og reise ble bestilt.

Vi fløy med TAP til hovedstaden på Kapp Verde, Praia. Dette er en litt bråkete by, så dagen etter bar det av sted til hotell Xaguate på naboøya Fogo. Her er ca 27-28 grader døgnet rundt – året rundt, ganske behagelig egentlig.

Etter litt akklimatisering på hotellet fikk vi tak i en leiebil som tok oss frem delvis på tradisjonelle brosteinsveier, noe asfalt og innerst mot fjellet bare et hjulspor innover. Ut fra hovedbyen på Fogo., Sao Felipe, ble vi stoppet av en politimann. Han spurte hvor vi skulle og den slags, og etter hvert skjønte vi at han ville tilby seg selv som turguide og var i ferd med å hoppe inn. Vi takket net til tilbudet, slik at han kunne fortsette i tjenesten med å overvåke trafikken. På vei oppover måtte vi flere ganger stanse for å møte andre biler og ved ett av disse stoppene fikk vi med en blindpassasjer på planet på pickupen. Jeg bremset opp og bremsene tok godt, så godt at fyren gikk på hue i bakruta og knuste solbrillene. Han fikk nå likevel sitte på og banket etter en stund, så satte vi han av. Rundt neste sving ventet en liten familie med en liten unge. De fikk sitte på helt opp til kraterkanten på det store krateret der de banket i ruta og fikk hoppe av. Da vi kom frem så vi at det var tegnet flere hjerter i støvet på siden av bilen. De var tydeligvis takknemlige for å sitte på alle de bratte bakkene.

Fra landsbyen Portela går et hjulspor i retning nordsiden av Pico de Fogo. Vi parkerte omtrent på det høyeste punktet og fant noen varder og noen spor innover. Rett mot toppen er det bare løs lavasand i forholdsvis bratt helning, så vi fant en sti øst for denne renna som fulgte mer fast underlag oppover. Vi så et par som gikk i løse sanden oppover. De sleit fælt! Da vi nærmest oss kraterkanten kjente vi litt svovellukt og fikk skikkelig vulkanfølelse. Plutselig var vi oppe på kraterkanten og kunne kikke over kanten og bratt ned i krateret der mange har skrevet navn og hilsener med løses steiner på kraterbunnen. Opp til høyre hadde vi toppen, der en bratt og luftig passasje var sikret med en kraftig wire, ellers ingen tilrettelegging på dette fjellet. Dette er nasjonalpark, men det er ingen avgifter, krav til guide eller andre begrensninger så vidt vi kunne observere.

Fra toppen så vi sydover mot en stor kloss langs kraterkanten. Var denne høyere montro? Neste høye fjell bakom her var i Antarktis så det var vrient å avgjøre. Utover havet var det skyer, så vi så ikke havet i horisonten. Vi skulle imidlertid ikke se langt nedenfor toppen før vi så de grønne liene nedover mot sjøen, så vi slo oss til ro med at dette var høyest. Angret litt etterpå at jeg ikke gikk opp her også, ettersom det så kurant ut å komme opp her om man gikk nedenom krateret der mange andre hadde vært. En tysk turguide vi ble sittende å snakke med senere mente bestemt at det var den høyeste toppen vi hadde besøkt og støttet våre teorier. Google maps har også den nordvestre toppen som høyest.

Nedturen i de bratte dynene med løs lavasand var en artig opplevelse som gikk unna på svært kort tid. Underveis nedover møtte vi de 2 som holdt seg til den løse sanden hele veien. Det var unge og spreke folk så det ut til, men likevel var de bare kommet 2/3 opp da vi møtte dem. Vi anbefalte dem steinete å komme seg inn på mer steinete partier av ruten før vi forsvant i stor fart videre nedover. Dette var gøy! Totalt brukte vi 4 timer på turen og vi tok det med ro hele veien. Ca 3 timer opp og 1 time ned. På vei tilbake til Sao Felipe kjørte vi en annen vei langt oppe i lia – en flott avslutning på denne toppturen. Som forberedelse til turen hadde vi kjøpt turkart for Fogo og Brava på nett, kjekt å ha for neste topp.

Brava – Fontainhas 974 meter

Brava er den minste bebodde øya på Kapp Verde og den eneste uten flyplass. Båtforbindelse 3 ganger i uken er eneste kontakt med omverdenen, og overnattingssteder er det smått med. Vi lyktes til slutt med å oppnå kontakt med et lite motell på Faja de Agua, som ligger ytterst. Dit kom vi etter en kort båttur fra Fogo og en tur med minibussen over øya. På Burgo Motel var det koselig, og en kjempekakerlakk tok imot oss på badet der.

På dette lille stedet var det ikke mange mennesker, men vi møtte et nederlandsk par som hadde signert kjøp av et hus her ved verdens ende. Planen deres var å bo og leve her resten av livet. De hadde flyttet fra hjemlandet og skulle livnære seg her som bønder med manuelt arbeid på lik linje med de lokale. Meget tøft gjort! Oppholdstillatelse hadde de enda ikke fått, men dette skulle være enklere å ordne når bare de hadde kjøpt seg en eiendom – håpet de!
Vi gikk opp den fine dalen til den lille fjell-landsbyen Nova Sintra da Monte som ligger på ca 600-800 meter, og like bakom ligger Fontainhas – øyas høyeste fjell. Toppen kan selvsagt nås enkelt fra landsbyen, men vi valgte å gå stien opp fra sjøen og fikk en noe lengre tur ned igjen på brostensbelagt vei. Utrolig med veiarbeid her oppe for denne veien som går til en liten stripe hus.

Etter turen så vi frem til å bade i et naturlig svømmebasseng som ligger 1-2 meter over havnivå og får jevnlig utskiftning av vann fra havet. Kysten på Brava er ikke spesielt egnet for bading, her er ingen strender, men dette stedet skulle være en perle. En flokk mennesker var samlet rundt badekulpen med grill, grillmat og flasker av ymse slag. Jeg hoppet ut i det nydelige badevannet og koste meg lenge der. En kar på land ga signal til meg at jeg burde komme meg lenger inn, men for sent. Noen gigantiske bølger kom inn og den idylliske badekulpen ble oversvømmet av hvitt skum. Jeg ble kastet rundt noen ganger og fikk noen stygge skrubbsår, men ellers like hel. Grillselskapet som sto på land ble våte fra topp til tå og svømmebassenget fløt med flasker og grillmat, mens oljefat-grillen sto igjen på land – full av vann.

Santiago – Pico da Antonia 1394 meter

Vi valgte å ta båt hele veien fra Brava via Fogo til hovedøya Santiago der hovedstaden ligger. Høyt opp i fjellene ligger landsbyen Rui Vaz på ca 800 meter over havet, der det er et turisthotell med god standard. Ved ankomst var det tykk tåke og yr i luften, og forhåpningene til topptur dagen etter var ikke de beste.

Neste dag var fin, og vi takket ja til å ta med oss en guide til topps. 2000 Escudos elelr en drøy hundrelapp var igrunne helt greit. Etter en stund fikk vi høre at forholdene ikke var de beste og at guiden ikke vil ta oppdraget denne dagen, men tilbød oss guiding til Xsota for CVE 1500. Uinteressant, ettersom de 3-4 kilometerne opp hit er utelukkende på vei. Vi sa at vi gjør et forsøk på Pico de Antonia uansett og snur om det blir for vanskelig. Etter en lang stund viste det seg at guiden ikke var tilgjengelig i det hele tatt og hadde reist til hovedstaden Praia. Vi besluttet derfor å forsøke oss på egenhånd, uten andre hjelpemidler enn et kart fra Google maps, kompass, og et par heller unøyaktige turbeskrivelser.
Opp til Xsota var det brosteinsvei, så dit gikk det greit. Vakten der oppe var ikke særlig snakkesalig og vi gikk rundt radarstasjonen på toppen langs gjerdet, først forbi en utløper som går i feil retning, en sving til rundt gjerdet og nedover på sti. Stien dreide etter hvert mye vestover, og vi så en sidesti som gikk mer i riktig retning, men fortsatte vestover i feil retning et lite stykke til et hus. Der møtte vi Marcus og familien hans som ikke kunne et ord engelsk. Vi forklarte at vi skulle til Pico da Antonia, han pekte i slynger og svinger og det virket komplisert å finne veien. Derfor klarte vi via fingersproget å spørre han om han ville være med, og det ville han under tvil. Han kikket på klokka og snakket med damene som rynket litt på nesen. Vi viftet med en tusenlapp. Dette gjorde ikke så mye inntrykk, men han kom da med etter hvert.

Fra landsbyen slynget stien seg opp i skaret syd for Pico Da Antonia. Her går det en stor sti bratt ned mot øst, vi kikket ned og fortsatte mot vest, stort sett i samme høyde. Først frem til en fjellrygg der vi ventet å følge ryggen opp, men den gang ei. Vi skulle inn en dal til og frem til neste rygg. Her var stien vanskelig å finne et stykke. Hovedstien ledet bare ned til et lite oppdyrket område i denne lille dalen, mens stien mot toppen gikk i en stor slyng uten å miste høyde rundt dette området. Fremme ved neste rygg gikk det sti oppover til høyre, og vi fulgte denne ryggen flere hundre høydemeter opp til fortoppen. Fruen ville være igjen her og botanisere, mens jeg måtte ta turen opp til hovedtoppen. Ryggen opp hit er eksponert, men ikke vanskelig, Nesten oppe på toppen var jeg forberedt på å måtte gå en stor omvei mot vest for å komme opp på toppen, men her var et lite opptak, så det var bare å gå rett opp. På det svær luftige topp-punktet måtte jeg opp, men sto ikke der lenger enn at det ble tatt bilde. Svært eksponert her oppe, og løst vulkansk fjell. Marcus fikk sine 1000 escudos, etter at jeg hadde nødet han et par ganger. Han ville egentlig ikke ha noen ting. Han fikk springe ned igjen på egenhånd, mens vi brukte like lang tid ned igjen som opp, ca 3 timer hver vei fra Rui Vaz. Med bil opp til Xsota sparer man bortimot en time hver vei.

Vulkanen på Fogo har mye besøk, opp til 20-30 turister per dag, mens denne toppen er mer eksklusiv og besøkes anslagsvis bare en gang i uken. De fleste stopper på fortoppen, og opp mot hovedtoppen var det knapt spor etter folk. En tysk fjellfører vi traff i Rui Vaz hadde vært 26 ganger på vulkanen på Fogo, han hadde bodd 6 år i Praia, men hadde enda ikke besøkt denne tinden. Litt stolte var vi som hadde funnet veien opp hit nærmest på egen hånd, på den eneste hele dagen vi hadde på øya.