Annonse
Djeveltanna (28.05.2013)
Skrevet av hmsv1 (Hannah Vickers)
| Startsted | Kattfjordeidet |
|---|---|
| Turtype | Fottur |
| Turlengde | 5t 00min |
| Kart |
|
| Bestigninger | Djeveltanna (963moh) | 28.05.2013 |
|---|
Djeveltanna er en av de fjellene som har stått lenge på min fjellønskeliste siden jeg flyttet til Tromsø. Det er ikke vanskelig å forklare hvorfor det. Det er et fjell som man ikke kan kjøre forbi uten å la merke til noe imponerende ved siden av veien. Fjellet ligger på nordsiden av Kattfjordeidet mellom Middagstinden og Skitntinden og har en pyramide-type profil når man kikker opp. De to vanlige rutene som brukes er å gå opp i renna fra øst- eller vestsiden av fjellet. Jeg har alltid visst at dette ikke er et fjell som jeg vil prøve på ski om vinteren for det er litt ekstremt skikjøring etter min smak. Om sommeren er det løs stein som ikke er fristende. Derfor er min sesong for å bestige fjellet begrenset til perioden mellom skisesongen og sommeren når det er fortsatt godt dekket med snø - men ikke myk og dyp snø. Med andre ord, akkurat nå.
Heldigvis fant jeg en (forholdsvis ny) venninne elisets (Elise Thoresen Sletten) som hadde både lyst og anledning til å bli med på turen til Djeveltanna. Vår første tur sammen var bare for en uke siden på grilleturen med noen andre jenter, dagen før Aline skulle dra tilbake til Tyskland. Vanligvis mangler jeg turkompiser som liker å prøve turene som er kjent som ‘spennende’ turer, så var jeg veldig glad for at det var endelig noen med noe til felles.
Vi møttes på ICA Langnes kl.16.30 i strålende varm sol og kjørte omtrent 25 minutter til parkeringsplassen i Kattfjordeidet som er brukt for turer til Skitntinden. Det føltes litt rart å ta med stegjern og isøks i sekken mens vi hadde bare shorts og singlet på oss, men kanskje det er en opplevelse å nyte bare et par ganger årlig. Til tross at området så fuktig ut, var det ikke så ille å gå og vi fant en relativ god sti opp til skogen. Deretter var det vått og kronglete en stund før vi kom oss ut av skogen og opp på stein og gress. Dessverre skjønte vi at vi hadde gått litt for langt til østsiden av elva og så måtte vi fortsette på ryggen nesten helt opp til punktet 584 moh. Her fikk vi en mer interessant rute med litt klyving på tørr stein. Ikke verst, men det gjorde turen litt lengre enn det skulle vært.
Uansett, vi bestemte oss for å gå ned på nordsiden av dette punktet på snøen og rundt et område som vi var litt skeptisk til å krysse, fordi det så ut som at det var enten ei elve eller et vatn som kunne blitt litt farlig dersom snøen var ikke så dyp og kompakt der. Overraskende var det ikke så lenge før vi kom oss opp på andre siden og helt opp til begynnelsen av renna. Nå gikk vi på snø av god fottur-kvalitet, som førte til at vi gikk i et godt og jevnt tempo og stoppet nesten ikke, bortsett fra når vi byttet plass for å gå først og ta ansvar for å tråkke fotspor. Selv om jeg tenkte flere ganger på om jeg skulle ta stegjern på meg eller ikke, var det faktisk ingen behov for dem. Snøen var så flott å gå at det ikke var noen stund at vi følte oss usikre uten stegjern og isøks, men vi var enige om at det var lurt å ha med stegjern på tur i kveld.
Jeg vet ikke hvor bratt renna egentlig er, men på en måte var det ikke så viktig at vi visste dette. Utsikten bak oss mot Skitntinden og sørsiden av Kattfjordeidet ble gradvis mer imponerende, men det var en helt annen slags historie da vi nådde toppen av renna og stod på ryggen! Nå fikk vi utsikt i alle retninger med nydelig kveldslys over havet og mot Ersfjorden, fastlandet, Malangenhalvøya og Senja. Og det var artig at vi kunne gå på varm stein den siste biten til toppen av Djeveltanna. Selv om fjellet ser ut som en spiss top fra veien, er det faktisk nok plass til flere folk på toppen og her feiret vi vår bestigning med en velfortjent og vindstille (vår første) pause, for å spise en lett middag, nyte den lave sola mens vi slappet av på varm stein og generelt være stolt av at vi hadde endelig nådd toppen av et fjell som vi hadde drømt om.
Hadde vi tatt med ei bok, hadde vi blitt på toppen lenger men en rolig halv time, muligens 45 minutter virket nok denne kvelden. Så var det bare å gå ned til bilen igjen og si farvel til sola før vi gikk ned i skyggen. Første partiet ned i renna var uten tvil, kjempeartig. Det var gøy å løpe ned hele renna uten å synke eller skli. Snøen var akkurat perfekt for oss, og det kunne ikke blitt bedre.
Etter at vi kom ned til begynnelsen av renna igjen, diskuterte vi om vi skulle bruke den samme ruten tilbake eller prøve en litt forskjellig rute ved å gå rundt en rygg mellom Skitntinden og Djeveltanna og følge den vanlige ruten fra Skitntinden deretter. Vi bestemte oss for å gjøre en rundtur og komme oss på den Skitntinden siden av dalen. Og det var en fin beslutning. Vi fikk imponerende utsikt mot renna som vi brukte, noe som virket brattere enn vi skjønte før vi gikk opp. Og så fortsatte vi med stolthet at vi hadde klart en slik rute, og kunne kose oss med minner om vår opplevelse av å løpe ned. En walk-in-the-park tur, kanskje?
Siste partiet gjennom skogen var ikke noe lettere enn da vi gikk opp, og så er det ikke så mye flotte som kan beskrives om dette. Men vi var tilbake ved bilen igjen kl.22.00 etter en spennende 5-timers tur med store smiler på våre ansikter!
Andre bilder
Annonse
Kommentarer