På toppen av Kyrkja med et snev av høydeskrekk (20.07.2013)  

YouTube video av turen og bilder nederst på siden.

Høydeskrekk er ikke noe særlig når man trives i fjellet. Men det er sjelden en hindring. Jeg har vært på Galdhøpiggen to ganger. Både fra Spiterstulen og Juvasshytta som utgangspunkt. Dette var svært uproblematisk. Det er når det blir luftig at høydeskrekken kommer. Ingen panikk, bare et enormt ubehag.

Jeg, kone og hund dro nedover til Leirvassbu helgen 19-21 juli. Dette var årets første tur til Jotunheimen og årets første fjelltur. Trening før turen bestod av kveldsturer med hunden og de siste ukene med sekk, som etter hvert ble fylt med 1 1/2 liters flasker med brus. En kamerat skulle muligens møte oss der. Vi hadde flyktig diskutert en tur til Kyrkja. Han hadde prøvd seg på Kyrkja tidligere, men så var det noe med luftige partier, og han endte opp med å gå ned med uforrettet sak. Og rett før vi kjørte inn mot Leirvassbu, og mistet mobildekningen, ringte han og sa at han ikke kunne komme.

Så egentlig var planen å bestige Kyrkja sammen med han, og som et alternativ ta Midtre Tverrbottinden hvis jeg måtte gå alene. Men på fredagen bestemte kone og hund seg om at de ville være med på Midtre Tverrbottinden. Med en hund som er på sin aller første fjelltur og en kone med dårlig balanse, klarte vi å karre oss opp til Leirholet før vi fant ut at dette fikk holde, og at turen fikk heller være en kosetur med fotografering og familiehygge. Om kvelden fant vi ut at kone og hund skulle på fotosafari rundt Leirvassbu på lørdagen og jeg fikk anledning til å bestige Kyrkja.

Det ble ingen alpin start på lørdags morgen og jeg kjente det litt i føttene etter gårsdagens utflukt. Jeg tenkte å gå opp til Kyrkjeoksle først, men det ble med tanken. Det var heldigvis flott vær. En klar blå himmel og sol, en mild bris, en sekk med nødvendig og unødvendig utstyr, samt et videokamera i lommen og et kamera dinglende rundt halsen. Turen fra Leirvassbu og frem til bunn av Kyrkja tok to timer. Det var et behagelig tempo, med noen pauser for å ta bilder.

Det var her jeg tok min første lengre pause. Jeg kikket oppover mot Kyrkja og kunne se små prikker som bevegde seg opp og ned blant steinene. Jeg var allerede litt stressa. For det første var jeg lite begeistret for de luftige partiene jeg visste ville komme, og for det andre så jeg ingen bak meg. Jeg følte jeg ville bli sistemann til å karre meg oppover. Jeg hadde to par foran meg og jeg prøvde å holde tempoet deres. Det klarte jeg overhodet ikke og de forsvant ut av synsfeltet. Selve turen frem til de luftige partiene gikk greit. Måtte bare passe på at kameraet ikke fikk seg et ufrivillig møte med stein der det dinglet frem og tilbake.

Det var mange som var på vei ned. Men når jeg kom til det første luftige partiet var jeg mutters alene. Jeg regnet med at man skulle opp der steinene var lysest. Men det var et lyst parti både på venstre og høyre side, og jeg var litt usikker på om det var to alternative ruter eller bare et synsbedrag. Jeg fant etter hvert ut at det var på venstre side stien gikk opp. Akkurat det første luftige partiet var kanskje ikke så luftig likevel. I det minste ikke på vei opp. Jeg visste at jeg hadde to par foran meg, og det var litt betryggende. Av den grunn kom jeg meg opp dette partiet selv. Jeg så en varde da jeg kom opp og merket meg på hvilken side av varden jeg var. Deretter fortsatte jeg videre.

Akkurat da passerte det første paret meg på vei ned. De hadde allerede vært på toppen. Jeg observerte det andre paret fremdeles på toppen, og la merke til at de prøvde å finne riktig vei ned. Det var jo ikke helt betryggende. Det var kanskje ikke så lett å se hvor man skulle ned. Vi møttes rett ved det andre luftige partiet. Jeg nederst og de øverst. Jeg spurte om det var flere folk der oppe. Det var det ikke. Jeg spurte om det var lett å manøvrere seg til toppen og det var det. Problemet var at jeg ikke klarte helt å se toppen fra der jeg stod og jeg visste at de selv hadde vært litt i tvil. Jeg tok meg en ny pause mens de kom seg ned. Nå var jeg virkelig alene.

Jeg kikket opp. Prøvde å se hvordan jeg skulle klare å komme meg opp. Det så ikke så problematisk ut. Likevel visste jeg at jeg kunne få problemer. Man skal tross alt ned igjen. Jeg tok ingen sjanser. Jeg satte med ned ved toppen av det første luftige partiet. Jeg antar at jeg satt en halvtimes tid og håpet at flere skulle komme oppover. Da kom en av de som nettopp hadde vært der oppe. Han hadde glemt en ryggsekk i nærheten. Han brukte ikke mange sekundene på å komme seg opp det første luftige partiet. Det er under slike situasjoner man ønsker å si "500 kroner hvis du følger meg til toppen", men det ble bare en flyktig tanke. Han fant sekken sin og noen sekunder senere hadde han kommet seg ned det luftige partiet igjen.

Jeg kunne føle irritasjonen min over at jeg ikke torde gå opp alene. Ikke for oppstigningen sin del, men det å ikke helt klare å komme ned igjen. Helvetes høydeskrekk tenkte jeg. Da jeg hadde innsett nederlaget og fått sekken på ryggen igjen, dukket det opp ett nytt par på vei opp. Jeg nærmest småsprang mot det andre luftige partiet. Akkurat som om jeg hadde vært foran dem hele tiden og vi tilfeldigvis møttes i bunn av det øverste luftige partiet. Jeg kom meg opp og de etter. Det gikk helt greit. Rett etter at dette luftige partiet var unnagjort fikk de passere og jeg sa at jeg hadde høydeskrekk og ville gjerne følge dem til topps.

På toppen var det helt herlig. Det var fantastisk utsikt. Bare så synd at jeg ikke er så kjent i denne delen av Jotunheimen og har ikke noen tilknytning til noen av fjellene jeg skuer utover og kan svært få av navnene. Men utsikten var dyrebar. Jeg hadde kommet meg opp. Jeg satt på toppen av Kyrkja. Høydeskrekken ødela overhodet ikke nytelsen av å være på toppen med tanke på at jeg skulle ned igjen.

Jeg ga klar beskjed om at jeg kom til å følge dem ned igjen. Jeg satt der en halvtime. På det tidspunktet var flere kommet seg opp. Når tiden var inne kom de med forslaget om at jeg kunne gå imellom dem ned. Noe jeg takket ja til med en lettelsens sukk. Men det skal sies at det ikke var en enkel sak. Jeg følte at jeg ikke fikk de rette grepene på steinene til å holde tak, at jeg ikke fikk det rette fotfestet til føttene og at jeg ikke klarte å bestemme meg for om jeg skulle gå ned med sekken vendt mot fjellet eller ut mot "intet". Jeg følte at det tok en evighet å karre seg ned det øverste luftige partiet, men i virkeligheten gjorde det ikke det. Det som var mest overraskende var at jeg heller ikke følte at det var noen enkel sak å komme seg ned det nederste luftige partiet.

Jeg skulle ønske at jeg fikk tak i navnet til paret for å takke dem. Det var utrolig snilt gjort. Men jeg kom ikke så langt. Jeg tok meg en stolthetspause etter at det luftige var over, og lot dem gå videre alene. Jeg skal innrømme at jeg var utrolig kry. Men jeg sa til meg selv "been there, done that, and never again". Men nå, nesten en uke senere skjønner jeg at det sikkert ikke er siste gangen jeg er på Kyrkja. Men hadde jeg hatt muligheten for en undertittel til tittelen på artikkelen, skulle det stått, "dumdristig på vei opp og pissredd på vei ned". Altså når det gjelder de luftige partiene. Men jeg har vært der.

Turen tilbake til Leirvassbu var en fryd. Tok meg god tid og kameraet ble flittig brukt. Marianne, min kone, hadde kjøpt inn en flaske champagne som vi feiret med den kvelden. Selve oppholdet på Leirvassbu var kjempebra, med utrolig bra service.