Dønnamannen (22.07.2013)

P-plass i Teistadvika er skiltet og infotavle om Dønnamannen er satt opp. Fulgte merket og tydelig sti opp lia. Skydekket letta i takt med at stien ble brattere og brattere. Da himmelen var blitt skyfri var vi kommet til det brattest punktet rett før Haka. Her er det lagt ut tau. Klarte oss fint uten tauet til tross for at det var litt vått, sleipt og løse steiner. Fra Haka går stien over eggen til det høyeste punktet på Dønnamannen, Leppa. Stien er god å følge over eggen, men man kan også velge å gå litt nedfor eggen så slipper man den sugende følelsen.
Returen la vi en annen vei. Fulgte først den merka stien som går til Hagen på vest sida av Dønnamannen. Her er ikke stien like tydelig, men det er serdeles god merking. For den som ikke har en ferge å rekke, er det en fin avstikker å gå oppom Nasen. Vi rakk ikke det, denne gangen. Tok så av den merkede ruta og sikta på høyeste punktet i skardet mellom Dønnamannen og Litltinden. Fra toppen av skardet tok vi kurs sørøst og sikta oss inn på veien langt der nede. Fine gresskledde skråninger ned til tregrensa. I kampen mot alle fluene tok vi en rask dukkert i elva i håp om at noen av de ivrigste kreka ville miste sin interesse når det meste av svetten ble skylla bort fra våre kropper. Noe vi selvfølgelig ikke oppnådde, men det var uansett forfriskende!
Nå gjensto bushing i bratt lende ned til veien. Gikk greit da vi hadde elva som ledetråd hele veien. Denne returen kan anbefales, så lipper man å følge samme vei tilbake til bilen, eller å måtte haike eller gå langs veien om man velger å returere til Hagen.