Kvanndalstinden og Venjetindtraversen (15.08.2013)  

© Sondre Kvambekk

Bortetter ryggen mot Søndre Venjetinden med Kvanndalstinden ruvende bak.

Etter en natt i bil/telt øverst i Vengedalen møtte jeg og Øyvind på Jorunn som kom kjørende oppover på morgenkvisten. I dag var det duket for en skikkelig fellestur! Været var krystallklart og kjølig og øverst på Vengetindane lå et lite melisdryss med snø. Herlig! Pakket klar sekken og satte i marsj litt før kl. 09.00. Allerede fra starten tok vi feil sti. Vi fulgte stien som gikk oppover til nordveggen på Romsdalshornet, ikke den som går mot Halls Renne og Olaskarsvatnet. Fant ut dette litt sent og måtte traversere en del mot venstre. Skulle fulgt stien mot venstre allerede ved Hornvatnet fant vi ut i ettertid. Stien slynget seg opp en del sva før vi forlot denne og traverserte til venstre, over elva og bort til Olaskarsvatnet. Blåste litt mer her oppe på sletta, merket at høsten var i anmarsj.

Etter å ha gått langs vannet en liten stund og fylt opp vannflaskene tok vi sikte mot skaret nord for pkt 1257. Herfra oppover ryggen mot søndre Venjetinden. Planen var å krysse over breen allerede etter å ha passert 1400-koten, men da jeg så delvis blåis ble jeg skeptisk siden jeg ikke hadde med verken staver, øks eller stegjern. Siden Øyvind og Jorunn hadde staver tok de sjansen på å krysse breen her mens jeg fortsatte oppover ryggen et godt stykke videre. Krysset breen på rundt 1630 moh hvor det lå mykere snø. Videre bortetter ryggen mot Kvanndalstinden. Møtte Jorunn og Øyvind på sadelen. De sa at det gikk akkurat, blant annet takket være en del grus som de hadde drasset med seg i lommene for å strø. Kreativt!

Her var det bare å legge fra seg stavene. Nå begynte moroa bortetter ryggen mot Torshammaren og Kvanndalstinden. Var en del bratte opptak der Jorunn fikk litt tauhjelp. Det meste omgås på venstre side i starten, og etter hvert mer mot høyre. Etter å ha passert Torshammaren dreide vi snart opp på selve ryggen til Kvanndalstinden. En del luftige klyvepassasjer opp mot grad 3 herfra til topps. Jeg fikk leke litt «bergführer» oppover og sikret gjestene trygt opp til toppen. Fantastisk utsikt og for en plass!

Klokka var passert halv to. Dersom vi skulle følge planen med å fortsette ut Vengetindtraversen hadde vi egentlig bare tida av veien. Ingen av oss hadde tenkt på å ta med hodelykter. Firte Jorunn ned igjen i to-tre omganger. Det går an å ta én lang rappell ned til en hylle fra Kvanndalstinden, men dette krever nok minst 40 meter, vi hadde kun med oss et 30 meter tynt randotau som holdt til 15-meters rappeller. Vi ville ha med oss Torshammaren også, i alle fall jeg og Øyvind. Jorunn tok seg en lunsjpause og skuet opp på oss som underholdning til maten. Jeg ledet opp fra en hylle til høyre for hammeren der Øyvind sikret meg fra. Satte en rød og en blå camalot i rissene. Cruxet er helt på slutten, rundt grad 3-3+ tenker jeg. Toppanker med skrukarabiner ligger ferdig. Gjorde noen obligatoriske sprell før jeg ble firt ned og sikret Øyvind opp. Det hele ble unnagjort med noen få minutters effektivt tauarbeid.

© Sondre Kvambekk

Panorama fra Kvanndalstinden.

© Sondre Kvambekk

Nydelig morgen over Venjedalen.

© Sondre Kvambekk

Idyll ved Olaskarsvatnet.

Fortsatte tilbake til sadelen der stavene var satt igjen. Firte ned Jorunn et par plasser ned dit. Veldig godt samarbeid! Herfra bar det opp ryggen til søndre Venjetinden. Det enkleste hadde nok vært å følge breen opp for det var et par punkter langs ryggen som var ganske spenstige. Spesielt en hammer som måtte klatres opp og litt på venstre side. Her måtte vi fram med tauet igjen.

© Sondre Kvambekk

Mot Kvanndalstinden. Øyvind og Jorunn forserte breen her mens jeg gikk et stykke lenger opp.

© Sondre Kvambekk

Torshammaren og Kvanndalstinden nærmer seg.

Etter søndre siktet vi oss mot Store Venjetinden. Rundet første del av ryggen i ura på venstre side før det bar opp igjen langs egga. Jeg så på klokka at dette kom til å ta veldig lang tid om vi måtte sikre flere steder. Jorunn var også ganske mentalt sliten, jammen har hun stått på i hele dag. Imponert! Vi ble enige om at jeg fulgte Jorunn tilbake til skaret mot den sørligste Vengetinden (1650 moh), fra der visste jeg i alle fall at hun ville klare å gå veien tilbake uten hjelp. Øyvind fikk lov til å gå rolig i forvegen imens.

© Sondre Kvambekk

Jorunn og Øyvind klatrer oppover nordryggen på Kvanndalstinden.

© Jorunn Gjuvsland

Sondre prøver seg på en håndstående på Torshammaren.

Vi ruslet tilbake langs ryggen. Siste delen ned mot skaret lot jeg sekken bli igjen og vi gikk i tau over breen og ned til skaret. Jorunn tilbød seg å bære tauet og kamkilene ned igjen til bilen. Jeg og Øyvind satset på å ikke få bruk for det senere på turen. Tok på gjensyn før jeg sprang opp igjen til sekken og videre langs ryggen etter Øyvind. Nysnøen gjorde traversen bort til Lille Venjetinden (1810 moh) utfordrende. Dette var en lang og omfattende travers med mye eksponert og luftig klyving grad 2-4, avhengig av hvor du går hen. Flere steder må man gjøre omgåelser enten til venstre eller på høyre side. Spesielt et sted må man helt ned på breen på høyre side for å omgå et bratt parti. Denne traversen vil jeg si slår Skagastølsryggen hva gjelder utfordrende klyving hvis man ser bort ifra klatringa opp V-skar og Patchell's sva. Moro var det i alle fall! Før det siste bratte partiet opp til Lille måtte jeg ta en matpause. Holdt på å gå tom.

Øyvind hadde nettopp kommet opp på Lille og ropte at det var veldig artig klyveklatring opp dit. Så fram til dette. Artig var det også. Klatringa foregikk en del på høyre side før man skar inn igjen på ryggen på slutten. Fin og eksponert klyveklatring rundt grad 3. Godt å komme opp på Lille. Hadde brukt rundt 1t 15min siden jeg forlot Jorunn ved sørligste Venjetinden, og det var med konstant klyving og konsentrasjon. I boka på Lille Venjetinden så vi folk som hadde skrevet seg inn siden 80-tallet, så sjelden er folk her ja... Videre fulgte vi langsmed ryggen til skaret mot Store Venjetinden. Noen utfordrende passasjer her også. Sikkert lettere hvis det ikke ligger snø siden mye av klyvingen foregikk på svaberg. Jeg hadde fått det for meg at det skulle være en kurant vei ned igjen fra Store Venjetinden via Vestgjelet. Tiden skulle få vise at jeg tok litt feil... Derfor lot vi sekkene ligge i skaret mens vi trasket til topps langsmed de fine galleriene/hyllesystemene i sørveggen og videre med grei klyving opp fra sørøst.

© Sondre Kvambekk

Mot Lille og Store Venjetinden fra like ved Søndre.

© Sondre Kvambekk

Øyvind på toppen av Lille Venjetinden.

Fantastisk å komme til topps på Store Venjetinden. Denne toppen har begge hatt på ønskelista i lang tid. Romsdalens store stolthet sammen med «Hornet» vil jeg påstå. Litt ekstra moro for min egen del å ha oppnådd tittelen «Fjellkonge» i Romsdalen. Dette er en tittel man får dersom du har klatret de sju mest utfordrende toppene i Romsdalen (Juratinden, Store Trolltinden, Romsdalshornet, Kvanndalstinden, Store Venjetinden, Kongen og Dronninga). Å stå her oppe en slik krystallklar høstaften kan anbefales på det sterkeste. Her ser du alt fra fjerne kysttopper langs mørekysten til Glittertinden og Jotunheimen i sørøst, en avstand på godt og vel 100 km i luftlinje.

© Sondre Kvambekk

Øyvind viser hvor vi skal hen. Mot Store Venjetinden fra Lille.

© Sondre Kvambekk

Øyvind skuer tilbake mot Lille Venjetinden fra selveste Store Venjetinden.

Etter å ha sittet en stund og pekt ut hvilke topper vi kunne se måtte vi begynne å tenke på returen. Vi var spente på hvem som ville være først nede av oss og Jorunn. Holdt på å passere punktet der vi skulle dreie til høyre på galleriene, men hadde god hjelp av snøfonna her som referansepunkt. Fra skaret bar det nedover dette såkalte vestgjelet. Øyvind er som alltid skeptisk til det meste, og spesielt når han hører meg fortelle at «jeg tror det går en rute ned her». Jeg VISSTE jo at folk har gått ned her, men om de hadde tatt noen rappeller visste jeg mindre om. Vet jo også at folk står ned her på ski, men 10 meter høye drop er jo ingenting for en profesjonell skikjører på vinteren. Verre er det nå på barmark. Etter et par hundre høydemeter lenger ned kom den første utfordringen. Akkurat som fryktet, en hammer på 5-10 meter som måtte forseres på et eller annet vis. Ene muligheten var å klatre ned fossen. I stedet valgte vi å traversere ut på svaene til venstre, og deretter klatre nedover dette for å komme til bunnen av gjelet igjen. Litt på kanten, vil anbefale folk å ta med tau, eller rettere sagt, jeg vil IKKE anbefale dette som noen rute til eller fra Venjetinden. Gå heller normalruta i nord.

© Sondre Kvambekk

Ned det grusomme vestgjelet på Store Venjetinden.

Vi så jo også at det var få spor etter folk nedover her. Masse grus og løse steiner var det derimot mye av. Etter et par kinkige punkter lenger nede fant vi det mulig å traversere ut på ryggen på venstre side. Dette var suksess! Ryggen bød på stort sett fast berg og en del vegetasjon helt ned til Venjesdalsvatnet. Siste delen ned ble smertefull for Øyvinds knær etter en 1 minutts pause som bare gjorde vondt verre. Kroppen slites ut... Fikk øye på Jorunns bil nede ved veien, og vi bushet oss gjennom den siste tette bjørkeskogen til vi omsider var vel nede. Takk og lov for at vi fikk skyss opp igjen til Transporter'n til Øyvind! Fristet ikke mye med 3 km ekstra gange langs grusvei nå.

© Sondre Kvambekk

Kveldshimmel over Venjesdalen.

Selv om dette ble en lang og slitsom tur er nok dette en av de finere turene jeg har hatt i dette området på sommerstid. Hjemmelaget thaigryte til middag satte spissen på en strålende dag i vakre Romsdalen. Verre ble det med søvn påfølgende natt på grunn av kraftig vind og regn...

Takk til Øyvind og Jorunn for en finfin tur!:)

Flere bilder

Kart

Starttidspunkt	15.08.2013 08:50 (UTC+01:00 ST)
Sluttidspunkt	15.08.2013 20:36 (UTC+01:00 ST)
Totaltid	11t 46min
Bevegelsestid	7t 25min
Pausetid	4t 20min
Snittfart totalt	1,1km/t
Snittfart bevegelsestid	1,8km/t
Distanse	13,1km
Høydemeter	1945m