Kjerringi og Mannen - gjennom Hurrunganes ville natur (23.08.2013)  

Forord

Som to bratte kirkespir har mang en jotunvandrer beskuet toppene Kjerringi og Mannen som vokter på hver sin side av det djupe Maradalsskaret langt inne i Hurrunganes spennende bakgård. Rundt klatresportens «storhetstid» tidlig på 1900-tallet var traversen over disse to toppene regnet blant de fremste bravadene en klatrer kunne gjøre. Ruta opp til Kjerringi fra Maradalsskaret var på den tiden en av de største veggene som kunne klatres. I dag er disse toppene langt mindre frekventert, og det er heller ikke hit man reiser for å oppleve fast kvalitetsfjell. Nå som jeg var ferdig med toppene over 2000 moh var det på tide å besøke disse to toppene som kanskje er Jotunheimens aller mest utilgjengelige fjell. Jeg fikk med meg Endre og Øyvindbr som sammen utgjorde teamet som skulle forsøke på en todagerstur fra Hjelle i Utladalen til Turtagrø på andre siden av Hurrungane. Undervegs var planen å klatre over Kjerringi og Mannen samt fortsette over Maradalsryggen og ut Skagastølsryggen. Dette ville uten tvil bli en spennende tur!

Fredag – innmarsj til hytta i Stølsmaradalen

Etter å ha satt igjen Endre sin bil på Turtagrø kjørte vi med min bil over til Årdal og inn til Hjelle. Hyggelig med nytt bekjentskap med Endre. En meget sympatisk, trivelig og fjellinteressert kar fra Bergen som jeg fra tidligere kun har hatt kontakt med gjennom nettet. Nå var det på tide med en tur IRL. Øyvind klarte ikke å legge skjul på at han både var spent og nervøs for det som ventet, men jeg prøvde å berolige ham med at han definitivt har vært borti turer av samme vanskelighetsgrad.

Så var vi igang oppover idylliske Utladalen. Kjekt å komme hit igjen. Har jo kun opplevd dette området midtvinters på min uforglemmelige tur til Store Midtmaradalstinden i 2009. Litt mer gjestmildt nå. Praten gikk lett mens vi trasket inn til Vetti, like før vi begynte på kneikene opp Brendeteigen mot Stølsmaradalen. Det er bratt her ja, men ikke noe problem dersom man har gått i litt ujamnt fjellterreng tidligere. Hadde prøvd å pakke sekkene så lett som mulig. Siden planen var en overnatting på Stølsmaradalen trengte vi heldigvis ikke å drasse med soveposer og kokeutstyr. Området her er nok blant det vakreste som finnes i Jotunheimen, ja kanskje også i verdensmålestokk. Litt trist med alle trærne på Vettismorki som er miljøskadet av fabrikkutslippene i Årdal. Heldigvis har det begynt å vokse til igjen. Vettisfossen er også et naturlig blikkfang. Kanskje jeg om noen år står oppi den med isøkser og stegjern, hvem vet?:)

Den siste sletta bort til stølen i Stølsmaradalen var lenger enn jeg kunne huske. En god følelse da vi endelig fikk øye på den der den ligger så utrolig vakkert til. Kanskje en av Norges hytter med penest beliggenhet? Bare synd at Stølsmaradalsbreen har trukket seg såpass tilbake. Den krydrer utsynet i meget stor grad. Kom fram etter rundt 2,5 timer fra Hjelle. Vi ble ikke alene på hytta, men det paret som var her var som fjellfolk flest av det trivelige slaget. De holdt på å restaurere deler av hytta og pipa. Satt og preika med dem en stund utover kvelden før vi måtte ta til fornuft og gå til sengs. Vi skulle tross alt opp til alpin start kl. 03.00. Bruset fra Stølsmaradøla fungerte utmerket som sovemedisin.

Lørdag – stortur fra Stølsmaradalen til Turtagrø via Mannen og Kjerringi

Kl. 02.30 kimet det i vekkerklokka. Opp og stå, ut og gå! Pakket sammen sakene og la i vei fra hytta. Delvis skyet, men fullmånen var til god hjelp for å lyse opp terrenget. Etter flere turer i Alpene denne sommeren var det ikke så ille å stå opp på dette tidspunktet. Selv om stien til tider er litt utydelig fant vi greit veien opp til Snørestødet og ned i Midtmaradalen. Litt verre å finne stien på slutten, så vi havnet litt for langt ned. Første utfordring på turen ble å krysse Midtmaradøla. Dette var ikke så lett tørrskodd, men jeg klarte å finne noen steiner uten å bli våt. Steinene var såpeglatte, så jeg rakte ut en hånd til Endre og Øyvind Br. Sistnevnte holdt på å falle over ende, men det gikk heldigvis greit med alle tre.

For å komme seg opp på Maradalsryggen måtte vi forsere en del tett bjørkekratt. Fant en noenlunde grei vei gjennom jungelen og kunne etter hvert vinne litt høyde opp mot åpnere terreng. Dagslyset ble gjeldende og vi kunne legge hodelyktene ned i sekken. Tok en matpause på vei opp mot pkt 1593 der vi ble vitne til en nydelig soloppgang. For en magisk plass å være!

Videre bakover ryggen fant vi flere små smeltevann fra snøfonner der vi for siste gang fylte opp camelbakene. Siktet oss videre inn mot østryggen/østflanken på Mannen som er den enkleste atkomsten til topps. Her fikk vi også øye på den mektige Maradalsbreen som virkelig er et spektakulært skue. Klyvinga opp til Mannen var litt utfordrende i nedre del, men alle kom seg greit opp uten at vi trengte å ta fram tauet. Videre gikk det lett opp til toppvarden som vi nådde 4,5 timer fra Stølsmaradalen. Kul plass, og fantastisk utsikt langs veien videre inn mot Storen og Sentraltinden, men først måtte også Kjerringa til pers. Hun så veldig nærme ut, men dog så fjern.

Etter en matpause på toppen hvor melkesjokoladenugattien til Øyvind ga med et skikkelig sukkerkick (takk!) bar det en snaue 100 meter tilbake langs ryggen til en åpenbar rappellexit. Øyvind kom litt etter meg og Endre som rigget til rappellslynga og fant ikke veien bort til oss. Skvatt litt da jeg hørte ekkoet hans rope til oss. Var han i trøbbel? Endre sprang for å se etter ham og det viste seg heldigvis at han bare hadde misforstått hvilken vei vi hadde tatt. Vi hadde med oss to halvtau. Et på 60 meter og det andre ca. 52 meter (kuttet ned litt pga en skade). Tok to rappeller ned til Maradalsskaret. Den ene på ca. 40 meter og den andre ca. 50. Registrerte flere eldgamle bankebolter og slynger som sikkert stammer fra pionertida. Det gikk heldigvis veldig greit med alle sammen og vi kom oss trygt ned i skaret.

Nå begynte neste utfordring. Klatringa opp til Kjerringi. Ifølge føreren er den på seks taulengder, vi klatret den på fire (se inntegnet rute på bilde). Første taulengde klatret jeg opp langs eggen fra skaret ca. 10 meter før jeg dreide til høyre langs en hylletravers 20-30 meter. På grunn av taudrag satte jeg standplass like under en større hylle før en tydelig løs renne. Både Endre og Øyvind kom seg greit opp til standplass, selv om Øyvind ikke var særlig begeistret for denne traverseringa. Det er jo like skummelt å følge etter med tanke på hvilken pendel man får om man faller. Andre taulengde klatret jeg opp på en hylle og opp i denne løse renna. Graden til nå oversteg ikke 3-4 noe særlig, men vissheten om at fjellet ikke var bombefast over alt gjorde sitt til at jeg overveide hvert eneste tak nøye og grundig. Etter renna klatret jeg noen meter lenger opp og bak en stor blokk. Kjekt med en 240-slynge til standplass her. Da Øyvind og Endre fulgte etter ba jeg dem være veldig forsiktig med tanke på å ikke løse ut steiner på hverandre. Dette er ekstremt viktig og kan få fatale konsekvenser. Endre kom seg greit opp, men da Øyvind skulle rense med seg en kamkile var han dessverre uheldig og presset den altfor mye sammen slik at den ikke var til å rikke. Endre klatret omsider ned til Øyvind for å hjelpe til og etter flerfoldige minutter med knoting klarte han endelig å få den løs. Hadde ikke vært moro å miste en camalot til nærmere tusenlappen, så supert jobba!

Tredje taulengde var den som kanskje spesielt Øyvind gruet seg mest til. Den såkalte «Fingertraversen» (4+). Jeg så for meg noe lignende «Ti forbitrede fingertak» (4+) på Stetinden, men dette kunne ikke sammenliknes. Jeg traverserte litt på skrå til venstre fra blokka og deretter kom jeg ut på en supersmal hylle der jeg måtte klamre meg inntil fjellet mens jeg traverserte uten noen tak for hendene. Dette kan være ekkelt med tung sekk. Balanse og flyt er essensielt, og her var det jammen luftig under føttene. Fikk fort assosiasjoner til «Thank God Ledge» i Yosemite (http://ngm.nationalgeographic.com/2011/05/yosemite-climbing/img/11-thank-god-ledge-714.jpg). At jeg utbrøt «Kult!» var ikke musikk i Øyvinds ører. Etter hylla fortsatte jeg noen meter lenger til venstre til jeg kom til en gammel hex som lå fastklemt i en sprekk. Her satte jeg standplass.

Da Endre og Øyvind skulle følge på oppstod det igjen noen problemer. Øyvind stod fast på hylla og hadde problemer med å ta et langt steg mot venstre. Ting tok tid, men Endre ga ham en hjelpende hånd og Øyvind var særdeles takknemlig. Nå gjenstod kun én taulengde før Kjerringa var så godt som vår. Rett over standplassen forserte jeg et kort, men teknisk buldreopptak hvor litt fingerstyrke var essensielt. Resten av veien oppover var mye enklere. Standplass ved stor blokk øverst i en vid renneformasjon. Endre var som vanlig første mann opp. Øyvind fikk dessverre problemer med å komme opp buldreopptaket. Det skal sies at han kun hadde et par mjuke lærstøvler som definitivt ikke er noen klatresko. Jeg burde visst bedre og bedt ham ta med svasko. Nei, dette gikk ikke og tauet var altfor langt og elastisk til at jeg klarte å heise ham opp. Det endte opp med at jeg koblet meg ut og klatret ned igjen langs tauet på klemknuter. Fikk sekken hans og dette hjalp akkurat nok til at han kom seg over det vanskelige partiet og klarte å komme seg resten av veien opp. Endelig kunne vi pakke sammen tauet for en liten stund og vandre det siste stykket opp til toppen.

Vi hadde brukt mye mer tid enn forventet på grunn av diverse trøbbel. Det var bare å henge i dersom vi skulle rekke over hele ryggen ut til Nørdre Skagastølstinden før mørket kom. Fra Kjerringi kløv vi oss langs ryggen noen meter før vi dreide ned i en åpenbar flanke mot venstre. Via denne flanken omgikk vi enkelt hamrene på ryggen og kom oss ned i Jernskaret. Skjønner godt hvorfor det heter Jernskaret, alt fjellet her er brunrødt. Videre fortsatte vi til der klatringa opp til Jernskartinden begynte. Dette var siste skikkelige utfordring før vi for meg var i kjente trakter. Klatringa er på rundt en 30-40 meters taulengde og begynner til venstre for selve ryggen på en hylle man må klyve litt for å ankomme. Første 5 meterne var soleklart hardest, gradert til 5-. Ikke flust av fottak og man måtte bruke en del «pincher» til å holde seg i. Trikset er å få føttene høyt hele tiden. Resten av ruta oppover var enklere rundt grad 4. Standplass i en stor blokk med flere andre slynger.

Håpet og ba om at alle skulle klare å komme seg opp hit, men det var nok for mye å be om. Begge prøvde og prøvde, men måtte gi opp. Etter hvert klatret jeg meg ned til dem og tok sekkene deres. Nytt forsøk, men heller ikke nå gikk det veien, ei heller med taljehjelp. Da var det bare å tre plan c i verks. Jeg rappellerte meg ned igjen til mine to kamerater og forklarte at vi ble nødt til å bare komme oss ned til Midtmaradalen. Ikke hadde jeg lest noe særlig om ruta ned der, men jeg visste at det skulle kunne gå. I verste fall ble vi bare nødt til å ta noen rappeller. Dette var selvsagt veldig surt, kanskje mest for Øyvind som følte at han ødela for resten av gruppa og Endre som også manglet resten av toppene i 2k-samlingen sin. Men vi var alle enige om at her er ingen syndere, det er er «en for alle, alle for en». Jeg vet at Øyvind gjorde sitt ytterste for å komme seg opp, og etter litt mer klatretrening går nok dette lekende lett er jeg sikker på.

Vi var heldige ved at vi fant en brukbar rute nedover i flanken. Bratt og løst? Ja, men ikke så ille som fryktet. Ble nødt til å ta én rappell, men leser i ettertid at det skal være mulig å følge hyllesystemer opp her som ikke overskrider grad 2+. Da vi endelig kom oss ned i dalen utbrøt Øyvind «Jeg lever!», en stor lettelse var det nok for alle. Tok en siste matpause hvor de siste brødskivene ble konsumert før vi la i vei oppover mot Bandet. Etter litt knoting i ur fant vi deler av den gamle t-merkinga opp dit. Et par steder var det ganske bratt og svaete, så jeg forstår at de ikke merker denne ruta lenger. Gikk overraskende greit opp til Bandet selv om alle var trøtte som strømper og noe underernært.

Fra Bandet ble det hurtig amøbemarsj ut til Turtagrø. Heldigvis lå det snø på Skagastølsbreen slik at vi slapp å ta på stegjern. Jeg rakk akkurat tilbake kl. 22.15 før det ble så mørkt at jeg hadde trengt hodelykt. 19,5 timer hadde vi vært på tur i dag. Endre og jeg skålte med cola og sjokkis på Turtagrø mens vi ventet på Øyvind som hadde truffet sin gamle klassekamerat ved Tindeklubbhytta– storveggsklatreren Sigurd Felde. Presterte å sovne flere ganger mens vi kjørte ned til bilen min på Hjelle. Godt Endre hadde energi til å holde seg våken, for jeg var temmelig utkjørt nå. Påfølgende natt ble det 11 timers søvn bak i bilen før det vanket 250 grams burger til frokost på Mix i Øvre Årdal.

Tusen hjertelig takk til Endre og Øyvind for en uforglemmelig tur av dimensjoner! :-)

Flere bilder

Kart

Klikk for dynamisk versjon.