Klatretur til Kjerringi og Mannen (23.08.2013)

Tur til Jotunheimens utilgjengeligheter

Jeg var fast bestemt på å gjennomføre en hard tur på 2K toppene rundt Leirvassbu. Jeg har enda ikke gitt et besøk hit og skulle benytte finværet som var meldt for helgen her inne. Da jeg på Torsdag ettermiddag skulle til og pakke og hive meg i bilen, fikk jeg en melding fra Sondre (500fjell). Han lurte på om jeg var giret på en klatretur over Maradalsryggen og Skagastølsryggen via de utilgjengelige og lite besøkte toppene, Kjerringi og Mannen med start fra Stølsmaradalen og endested på Turtagrø. Enklere sagt, en kryssning av Hurrungane. Denne turen kunne jeg ikke gå glipp av og var rask med og svare. Resten av dagen gikk med til å pakke og dra på en aldri så liten shopping etter litt klatreutstyr.

Fredag 23/08-13

Det var avreisedag og jeg kjørte fra Bergen klokken 08.30. Været var fantastisk og kunne ikke bli bedre. Det var derfor en fryd og frese over Vikafjellet og deretter ta fergen over Sognefjorden fra Vangsnes til Hella.
Klokken 13.30 ankom jeg Turtagrø og traff litt senere Sondre (500fjell) og Øyvind (Øyvindbr). To meget hyggelige karer. Vi parkerte min bil ved Turtagrø og kjørte Sondre sin bil ned til parkeringsplassen på Hjelle som var startstedet vårt. Da vi hadde pakket om sekken litt satte vi kursen opp mot Stølsmaradalen hvor vi skulle "overnatte". Da vi trasket gjennom Utladalen gikk praten løst og jeg la fort merke til Sondre og Øyvinds brennende interesse for fjell.

Sondre er en tinderangler av natur. Han har besteget topper over hele landet og er Norges yngste som har besteget alle fjelltopper over 2000 meter i kongeriket vårt. Øyvind har et antall på godt over 200 topper over 2000 meter og fortalte mye om sin store lidenskap om å overnatte på 2K toppene og la også trykk på at han satte vel så mye pris på turer i skauen i Finnemarka som en tur i Jotunheimen. Det var ikke tvil om at disse to var kilder til inspirasjon for meg og jeg hadde mye jeg lurte på.

Stien opp til Stølsmaradalen var god og til tider litt bratt. Vi fikk etterhvert fin utsikt mot Vettisfossen og Hjelledalstinden som ruver over. Blåbærene hadde også begynt og komme fram i dette frodig vegeterte lavlandsterrenget. Etter om lag 2 timer ankom vi Stølsmaradalen hvor to hytter ligger stille og fredelig langt fra sivilisasjon. Disse hyttene må kanskje ha den fineste beliggenheten for en DNT hytte i Norge. Hvor mange steder i landet kan man plukke blåbær utenfor hytten, sitte i gresset og høre raslingen i trærne og samtidig ha utsikt mot 2000m toppene med breene hengende ned mot dalen? Jeg trenger vel kanskje ikke fortelle stort mer. Stølsmaradalstinden og Midtre Ringstind ruvet på nordsiden av Stølsmaradalen. I sørvest på andre siden av Utladalen ruver Stølsnostinden og Hjelledalstinden. Rett og slett en nydelig beliggenhet. Klokken var blitt nærmere 21.00 og vi startet oppkokingen av vann på gassovnene til Feltrasjonene våre. Det var ett par som oppholdt seg på hytten da vi kom. De drev vedlikeholdsarbeid der oppe og var som vanlige andre fjellfolk, vennlige og nyskjerrige på planen vår. Sondre som er den mest erfarne av oss, brettet ut kartet og forklarte. Han hadde tidligere hatt en strabasiøs tur på Midtmaradalstindene med utgangspunkt herfra i juletider for noen år tilbake og kjente området. Han hadde god kontroll på planen og forklarte ivrig mens vi andre fulgte nøye med. Resten av kvelden gikk med til prating forran peisen før vi klokken 22.30 innså at det kanskje var på tide å få noen timer på øyet før det var pån igjen. Vi skulle tross alt opp klokken 02.30. Det var en fryd og sovne til sildringen av elvene utenfor og vi så fram til morgendagen.

Lørdag 24/08-13 Alpin start og lang tur

Alarmen ringte klokken 02.30 og vi kom oss ut av lakenposen vår. Vi hev i oss litt mat (for min del, lunkent vann og FR), skrudde på hodelyktene og satte i marsj klokken 03.00 på stien oppover og nordover mot Maradalsryggen. Litt vått og sleipt her og der med litt buskass, skit og greiner som vi småsnublet litt i. Det var stjerneklar himmel og det så ut som om værgudene skulle holde det de hadde lovet. Det var ikke alltid like lett å følge stien i mørket til tross for at vi hadde hodelykt, men vi kom oss ned til Midtmaradøla etter en times tid. Vi måtte krysse midtmaradøla og det var ikke alle steder det lot seg gjøre. Steinene var såpeglatte og elven noe stri. Sondre hoppet over først, klyvet så over en stein før han gav meg og Øyvind en hjelpende hånd. Det gikk greit over med alle tre selv om Øyvind nesten fikk et friskt morgenbad. Vi fyllte camelbackene og fortsatte nå oppover Maradalsryggen i en liten jungel av bøyde trær som hektet seg i det meste. Det gjorde jammen godt og komme over tregrensen. Akkurat nå begynte også solen og stå opp og vi kunne pakke ned hodelyktene og nyte den praktfulle soloppgangen der den steg sakte over Jotunheimens østlige topper.

Rett før vi begynte på oppstigningen til Mannen fyllte vi vann for siste gang i camelbackene i ett lite tjern av smeltevann fra noen gamle snøflekker. Oppstigningen til Mannen gikk ganske greit. Lett klyving her og der. Da vi nærmet oss toppen fikk vi øye på Kjerringi som ikke syntes å være langt unna. Maks 70 meter i luftlinje, men det var før vi hadde sett hvor langt vi faktisk måtte ta oss ned før vi måtte klatre opp igjen. Det var ett langt og bratt juv. Dritfett, tenkte vi. Vi tok oss opp de siste metrene til toppen av Mannen på 1950 moh og dagens første topp var besteget. Vi hadde såvidt begynt. Herfra fikk vi utsikt mot resten av traversen helt til Sentraltind. Det var fremdeles soloppgang og morgenstrålene gjorde Hurrungane glødende. Fantastisk. Skagastølstinder, Midtmaradalstinder, Ringstinder, Styggedalstind og Gjertvasstind med Kjerringi som en enslig men nær liten majestet forran storhetene.

Etter en liten matbit fant vi fram klatreutstyret og gjorde oss klare for rapellene ned til skaret mellom Mannen og Kjerringi. Det var nå det startet. Meg og Sondre stakk ned til stedet der Sondre skulle rigge istand rapellfestet. Etter noen minutter hørte vi ett rop som kom langt nedenfra juvet. Jeg og Sondre så på hverandre med spørrende øyne og vi kunne ikke skjønne hva dette skulle bety. Det gjentok seg og jeg løp rett opp til toppen for å se etter Øyvind og det viste seg at han bare hadde missforstått hvor vi hadde gått ned. Han hadde stått og ropt etter oss. Vi hadde bare hørt ekkoet nedenfra juvet. Etter at Sondre hadde rigget til rapellfestet, gikk han nøye igjennom en hurtigplan for denne prosessen. Sondre gikk først, så Øyvind og så jeg. Det var to rapeller ned til skaret. Da vi var kommet ned til skaret alle mann, ventet klatringen opp til Kjerringi. Sondre forklarte igjen hvordan vi skulle klatre oppover og gikk igjennom hurtigplanen. Vi klatret på dobbeltau, Sondre ledet, jeg sikret ham, jeg klatret som nummer to og fjernet sikringene, Øyvind som nummer tre og kommandoene var, "standplass", "mottatt", "tau fritt", "sikring klar", "Mottatt", "Endre klatrer", "mottatt", "Øyvind klatrer", "mottatt". Alle vendte seg fort til dette og jeg måtte igjen la meg inspirere av Sondres erfaringsnivå. Dette kunne han og dette hadde han gjort mange ganger. Jeg observerte alt han gjorde og prøvde og lære så mye som mulig. Oppover gikk det fint, men fjellet var ikke like fast som det så ut som på avstand. Det var løse steiner her og der og våt mose kunne gjøre noen tak tvilsomme. Disse faktorene påvirker fjellets vanskelighetsgrad noe. Det var ett parti som vi var litt spente på. Den berømte "Fingertupptraversen". En meget smal travers der man må plassere beina noe taktisk mens man gir fjellveggen en stor klem og antall tak for fingrene er minimale. Øyvind hadde gruet seg til denne traversen på forrhånd og frykten ble ikke akkurat redusert da Sondre sa "KULT" etter å ha ledet over den. På denne traversen er det like skummelt og gå som nummer to eller tre som å lede. Faller man, vil man få en heftig pendel og mest sannsynelig slå seg noe. Øyvind kom til ett punkt på traversen der han stod litt fast. Jeg gikk tilbake til ham for å gi han en hjelpende hånd. Han takket og vi kom oss alle tre helskinnet over. Nå gjenstod om lag 2 taulengder opp til toppen og Sondre hev seg i aksjon igjen.

Etter at vi hadde klatret en liten stund til satte vi fast en kamkile. Jeg lot den stå igjen til Øyvind slik at han ikke skulle få en for stor pendel hvis han falt. Øyvind prøvde det han kunne og få den løs, men det var bratt på dette partiet og takene for bein og armer var ikke blandt de beste. Står man for lenge på ett slikt sted anstrenger man seg veldig og kreftene tappes sakte men sikkert. En kamkile koster mellom 800 og 1000 kr så vi kunne bare ikke la denne bli igjen. Jeg klatret etterhvert ned til Øyvind for å forsøke selv. Jeg anstrengte meg veldig og det var ikke lett og holde roen og skrape forsiktig med nøttepirkeren på sidene når jeg egentlig hadde nok med å holde meg inntil veggen. Jeg ropte opp til Sondre at den ikke ville rikke på seg. Sondre bestemte seg nå for å fire seg ned med prusikknute for å forsøke selv, men akkurat da han hadde gjort seg klar for å fire seg ned til oss, fikk jeg den endelig løs. Nå var det bare å komme seg opp til standplassen hvor Sondre var. Etter et lite "tricky" parti nedenfor den siste standplassen kom jeg omsider opp til Sondre. Øyvind opplevde igjen å få ett lite stopp lenger nede. Etter anstrengelsen med å få kamkilen løs samt resten av klatringen på forrhånd fikk han det litt tungt med å klatre med sekken. Det skal samtidig sies at Øyvind hadde den tyngste sekken og hadde fjellsko av lær. Meg og Sondre hadde en type av stiv såle og gummi rundt hele støvvelen. Dette utgjør en MEGET STOR forskjell. Jeg opplevde lignende for en måned tilbake da jeg var på tur i Svartdalen med to kompiser fra militæret. De stillte i M-77 og lærstøvler og fikk til tider problemer i bratt bteinur. Jeg tok nå over sikringen på standplassen mens Sondre klatret ned til Øyvind og tok sekken hans. Etterhvert stod vi alle på siste standplass. Vi var raske med å få ned festet og legge sammen tauene og gikk siste biten opp til varden på toppen av Kjerringi på 1938 moh.

Vi tok en matbit og en god slurk med vann her oppe før vi festet tauene på sekken og tok oss ned til skaret mellom Kjerringi og Jernskardtinden. Vi kløv oss opp ett lite stykke mot Jernskardtinden og kom etterhvert til den siste utfordrende taulengden før vi kunne klyve oss videre mot Maradalsryggen. Klokken var blitt mye nå. Vi hadde brukt hele 10 timer fra Mannen til Kjerringi. Vi var noe slitne og hadde ikke engang kommet over 2000 meter. Dette gjorde meg noe urolig, men jeg tenkte ikke så mye på det. Vi måtte bare være effektive og fokusere hele veien. Partiet vi nå skulle klatre opp var det vanskeligste hittil og var gradert til 5-. Vi gjentok den kjente prosedyren og Sondre hev seg i veggen. Han kom seg raskt opp som vanlig. Da han hadde rigget standplassen var det klart for øyvind til å klatre.

Vi hadde gjort om på rekkefølgen til meg og Øyvind. Etter at Øyvind hadde prøvd gjentatte ganger fikk han krampe og jeg kunne se han var sliten. Dette gjorde meg noe urolig. Jeg forsøkte og peke på tak han kunne bruke, men det ville seg ikke. Etter å ha ventet i lang tid bestemte jeg meg for å prøve selv. Jeg ropte opp til Sondre at han måtte sikre meg i steden, men tauet mitt strammet seg ikke inn. Jeg ropte etterhvert så høyt jeg kunne men tauet ble ikke stramt. Sondre hørte meg ikke. Da Sondre skrek tilbake hadde vi ikke mulighet til å høre hva han sa. Etter å ha skreket x antall ganger ble tauet mitt endelig stramt og jeg forsøkte meg opp. Det ville seg ikke for meg heller. Sekken var for tung. Jeg hadde troen på at jeg kunne klare det hvis jeg kunne få firt opp sekken min. Jeg prøvde å skrive til Sondre at han måtte slakke tauet igjen slik at jeg kunne komme ned, men fikk ikke respons. Det hele endte med at meg og Øyvind ble hengende og dingle mens vi ikke kunne gjøre annet enn å vente på at Sondre skulle komme lenger ned. Etter langt om lenge forstod han at vi hadde problemer og kom ned mot oss. Da han var kommet langt nok ned til at vi kunne snakke, foreslo han det jeg hadde tenkt og han heiste opp sekken til meg og Øyvind. Nå hadde vi alle troen og Øyvind hev seg i veggen igjen. Nei, det ville seg nok en gang ikke. Han prøvde og prøvde og hadde veldig lyst, men det var for teknisk krevende. Etter å ha sett på klokken i tillegg måtte vi bare bite i det sure eplet og innse at vi ikke hadde annet valg enn å ta oss ned i Midtmaradalen og deretter følge en gammel og nedlagt DNT sti opp til Bandet og derfra tilbake til Turtagrø.

Sondre firte seg ned til oss og vi startet på nedstigningen mot Midtmaradalen. Det var meget kjipt. Jeg hadde sett fram til denne traversen, men av og til går det bare ikke veien og dette måtte vi innse. Vi hadde ihvertfall fått en vanvittig fin tur over Mannen og Kjerringi. Jeg var storfornøyd med å ha klatret disse. Og min første klatretur var et faktum. Noe jeg var stolt av. Vi måtte ta to rapeller for å komme ned til Midtmaradalen. Da vi kom ned hit tok vi av oss selene og pakket ned utstyret. Nå som den actionfyllte delen av turen var over skjer det som alltid at man mister adreanalinkicket sakte men sikkert og blir trøtt og sliten. Vi tok jevnlige drikke og matpauser slik som vi ellers hadde gjort på turen men jeg skal ikke legge skjul på at jeg var temmelig utmattet nå. Vi kom oss etter langt om lenge opp på toppen av Bandet og tok oss over Skagastølsbreen. Denne var temmelig oppgått nå og det var tydelige tegn på at det hadde vært mange som hadde besteget Storen denne finværsdagen. Vi gikk fort og skumringen kom. Sondre gikk i forveien i sitt eget tempo. Jeg begynte etterhvert også og gå i mitt eget tempo og Øyvind kom noe etter grunnet at han traff sin gamle klassekamerat, ett av ekspedisjonsmedlemmene fra den norske vellykkede ekspedisjonen på The Great Trango Tower. Etterhvert som vi kom ned til Tindeklubbhytten passerte vi stadig folk som hadde besteget Storen. Jeg traff ett par som så vidt greide og snakke. Hard tur? Jeg må inrømme at jeg ble noe misunnelig. Jeg skuet opp mot traversen nå som mørket hadde senket seg stillte jeg meg selv spørsmålet, Hvor hadde vi vært på traversen nå om vi hadde kommet over Jernskardtinden? Ikke godt og si. Jeg var uansett storfornøyd med turen. Turen fra Tindeklubbhytten og ned til Turtagrø er en serdeles seig marsj og lysene fra Turtagrø skiller seg godt ut i mørket og gjør at man bedømmer avstanden som mye mindre enn det den egentlig er. Av og til følte jeg at jeg ikke kom nærmere.

Omsider ankom jeg Turtagrø og antok at Sondre satt i resepsjonen. Han var ikke å se noen steder. Jeg kjøpte en sjokolade og kom i prat med resepsjonisten. Etter en stund kom Sondre inn døren. Han hadde ventet med bilen. Meg og Sondre pratet om turen mens nøt en velfortjent pepsi i resepsjonen da vi ventet på Øyvind. Han kom omsider han også og det var da ingen grunn til å være lenger på Turtagrø. Klokken var nå blitt 23.00 og vi hadde vært på tur i 19,5 timer. Vi satt oss i bilen og satte kursen mot Hjelle. Jeg merket fort at jeg måtte snakke for å holde meg våken, men det gikk overraskende bra og kjøre. Da vi ankom Hjelle takket jeg Sondre og Øyvind for turen og satte kursen mot hytten på Tyin. Det var ikke behagelige 40 minutter, men med skurrende radio på full guffe og konstant hard kniping i rattet klarte jeg og komme meg til hytten også. Neste dag dro jeg til Bergen. Sondre og Øyvind overnattet i bilen til Sondre på Hjelle. Tusen hjertelig takk til Sondre og Øyvind for en uforglemmelig tur. Vi må gå flere turer i fremtiden.