Leirvassbu til Olavsbu (07.09.2013)

Helgetur til Olavsbu, med Leirvassbu som start- og sluttsted. Bodde først en natt i telt i Leirdalen, før vi gikk avgårde lørdag morgen. Yr lovet sol, men himmelen var full av skyer av typen grå. Men vi så i det minste dagens topp, Midtre Høgvagltinden, enn så lenge. Vi fulgte DNT-stien mot Olavsbu et stykke, før vi fulgte en vardet rute opp mot breen. Lite snø på den, så vi vurderte først å spare oss for litt ur opp og ned til vesttoppen ved å gå på isen der den er relativt flat. Men isen var ikke som den vi gikk på sist helg - her var det glattere enn glattest. Dermed bar det opp mot vesttoppen.

Kampesteinsprang
Vi gikk opp en middels bratt renne med en del løs stein, både vår store gruppe og en annen stor gruppe. Det er jo alltid litt ugunstig, men gikk greit. Jeg bedrev til dels klyving på fint fjell rett ved siden av renna, mens jeg var svært nøye på å ikke dytte avgårde noen av de få steinene som lå der. Etter en liten pause i renna var jeg og en til bakerst, og prøvde å klyve opp på siden igjen, via en diger stein som lå der. Men i det jeg kom opp på den, begynte den å rulle. Den var så stor at det ikke hadde slått meg at den kunne være løs, men den lå tydeligvis helt på vippen oppå en annen stein, uten at den rikket seg før den løsna. Jeg falt etter den, så i et øyeblikk hodet til personen bak meg stikke opp bak steinen, før neste minne er at jeg landet oppå henne mens steinen dundra av gårde noen meter til. Heldigvis hadde hun stått litt på siden av der steinen valgte å rulle. Den traff henne, men bare så vidt. Takk og lov for det! Bortsett fra forslåtte bein og hullete bukser kom vi fra det med skrekken. Ekstremt skummel episode, som kommer til å gjøre at jeg er skeptiske til alle steiner i bratt lende heretter...

Til topps og full hytte
Vi gikk videre opp til de andre i tåka, gikk rundt toppen på vestre, ned på ryggen og fortsatte til topps på Midtre. Så gikk vi ned til Simledalsbandet. Nedover der letta tåka, så vi fant lett veien. Ellers kan det være litt tuklete, for det er en del skrenter der. Men holder man nok sydover skal det gå greit. Så bar det tilbake til DNT-stien, og videre til hytta på den.

Der disket vi opp med mange-retters middag. Begge hyttene var ganske fulle, så halvparten av oss endte på gulvet i stua når det ble sovetid.

Neste dag var det strålende sol, og gikk noen over Skarddalstinden på vei tilbake, mens andre fulgte stien og avsluttet med en tur opp på Kyrkja. Selv hadde jeg en blå tå og et enda verre lår etter gårsdagens ublide møte med hardt fjell, og haltet på begge bena omtrent hele veien. Ingen topp på meg denne dagen altså!