Saukampen og Kvikne-Gråhø (27.09.2013)

Fjelltur mellom fjøsstellene sammen med Hans Thorvald. Reiste fra Nygaard i halv 10-tiden. Hadde tenkt å kjøre til Kvikne og derfra over mot Skjedalen. Vi visste at Skåbuveien var stengt, men da den var prøveåpnet for et par dager siden og det ved stengt-skiltet like etter Tverrbygda ikke var noken fysisk sperring, kjørte vi optimistisk videre. Men i dalsøkket like før Massing i Kvikne var veien fysisk sperret, og vi hadde ikke noe annet valg enn å snu. Kjørte da tilbake til Tverrbygda, og seterveien inn til Breistulen hvor vi parkerte. Begynte å gå 11.05.
Ved parkeringen på Breistulen gikk det ut to råk, ett merket Heidalsråket og ett Sæterkampen. Vi tok da råket til Sæterkampen, som ikke var merket inn på mitt gamle Skåbukart. Oppover mot Sæterkampen blåste det friskt, og selv om det var sol fra skyfri himmel var det godt med superundertøy, lue og votter. På Sæterkampen var det en flott varde litt ned for selve toppunktet, men i den etterhvert sterke kulingen ble det et kort opphold. På Sæterkampen stoppet vardingen. Veldig greit herfra, først over ei relativt stor flat gresslette, og deretter i ur og hard snø til toppen på dagens høyeste turmål, Saukampen. Utsikten mot Heidalsmuen, og Jotunheimen på begge sider av denne, hadde hele veien opp vært fantastisk, men på toppen var det utsikten mot Rondane som tiltrakk seg oppmerksomheten. Så også en flik av Gudbrandsdalen, antakelig ved Kvam, og dessuten Snøhetta og andre Dovre- og Lesjafjell. Fra Snøhetta og vestover var det nesten som å se Jostedalsbreen. Et høyt snødekt platå, antakelig fjellene mellom Lesja og Lom?
På Saukampen var det isende kaldt, og etter litt fotografering, ruslet vi videre ned den slakke og snøkledde nordskråningen i retning Kviknegråhø. Relativt bratt opp til toppen her, selv om det ingenlunde kan kalles klyving. Ned igjen fra toppen her fant vi ly, og inntok nistepakkene våre. Hadde jeg hatt avløser hadde det vært fint å gått over til Heidalsmuen herfra, hvor vi var i stinn tåke i fjor sommer.
Fra rasteplassen skulle vi ta Heidalsråket tilbake til utgangspunktet, men vi (jeg) rotet det til, og ble gående uten råk gjennom ei endelaus krattmyr i 1260 meters høyde. Da vi endelig fant tilbake til råket, var det bare for etter en diger stein å miste det på nytt. Heldigzvis var ikke dette krattområdet like langt, og da vi påny fant tilbake til råket, kunne vi følge dette greit tilbake til Breistulen. På slutten av turen løyet vinden noe, og det var to fornøyde gutter som satte seg i bilen for å kjøre hjem.
Turen ble på nesten 16 km og 4 timer og 40 minutter.