Besshøe via Jo-stigen og Besseggen (04.10.2013)

Tross værmelding som tok sikte på opptil 10 cm snø og vind med styrke opp mot 20 m/s på utsatte steder, dro vi avgårde med håp om å komme oss til Besseggen og Besshøe. Vi skulle i det minste gjøre et forsøk. Vi ankom Gjendesheim en times tid før mørkets frembrudd og gikk innover langs Gjende til vi kom til Hamnhåmåren. Der satt vi opp telt for natten på en veldig flott plass ved vannet. Om natten regnet det en god del, men det gav seg utover morgenen. Vi var litt bekymret for forholdene langs Jo-stigen opp til Besseggen, for vi kunne se at det lå rim/frost på fjellet over oss. Alle var likevel enige om å gjøre et forsøk og heller snu hvis det ble altfor uforsvarlig. I løpet av turen langs Gjende kom sola fram og varmet på kropp og fjell. Det var lett å finne begynnelsen av Jostigen (dette hadde vi vært litt spente på) for den var tydelig merket med en stor varde. Med unntak av litt surr ved et rødaktig sva (vi tok først til høyre istedenfor venstre) var det lett å finne veien hele veien opp, det var tørre og fine forhold og ikke minst veldig vakre høstfarger. Sola hadde åpenbart gjort jobben sin og fjernet det som måtte ha vært av is og rim. Ved Bandet ved Bessvatnet satte vi opp teltene våre og spiste en lang lunsj før vi begynte på toppstøtet (Besshøe). Et polsk turfølge kom gående og lurte på om det fantes en snarvei ned til Gjende. Vi var litt skeptiske til å sende dem ned Jo-stigen, og etter litt fram og tilbake endte det med at de gikk samme vei tilbake igjen til Gjendebu. Dette var de eneste andre folkene vi så den dagen. Fantastisk å ha et så fint sted for seg selv!

Omsider la vi i vei mot Besshøe. Vi fulgte DNT-stien vestover et stykke, tok av fra den og begynte oppstigningen langs sørsiden av fjellet. Det var bratt og mye løs ur, særlig fra rundt 1700 meter. Ved et par anledninger hadde vi nesten-utløsning av store steinblokker selv om vi prøvde å gå så forsiktig som mulig. Det var ikke så lett når nesten ingenting var fast. Det var også en del snøfelt, men det var en mindre utfordring enn den løse ura. I løpet av oppstigningen skyet det over og da vi var på rundt 2000 meter gikk vi i tåke og dårlig sikt. Her lå det forholdsvis mye snø, men det flatet ut mot toppen, så det var ikke så tungt å gå likevel. Vinden var nesten fraværende selv om man absolutt skulle tro at Besshøe var et utsatt sted, man kan nok si at værmeldingen virkelig ikke slo til. Ved toppvarden spiste vi en matbit og gjorde oss klare for returen, men da forsvant jammen tåka og det ble tidenes utsikt i varmt kveldslys. Da måtte vi bare bli der litt til og beundre Norges land og rike. Vi valgte en annen rute ned igjen. Nordøst-ryggen var mye snillere og fastere i nedstigningen, og den var vardet forholdsvis tett. Vi kom ned til Bessvatnet i solnedgangen, en 3-4 km nord for teltene. Det mørknet mens vi gikk langs vannet tilbake til leiren, men de staeste av oss greide seg tilbake uten å skru på hodelykten.

Neste morgen fikk morgenfuglene med seg en superflott soloppgang over Besseggen, før det slo om til regn og vind. En sur og kjølig høstdag. Returen til Gjendesheim gikk over Besseggen. Det blåste en del over selve eggen, men langt i fra de vindstyrkene som var meldt. Fjellet var stort sett tørt, med noe is innimellom. Helt greie forhold bare man hadde litt fokus på hvor man satte beina. Over Veslfjellet lå det snø. Vi overrasket oss selv med å bruke 2,5 timer fra Bandet til Gjendesheim – ikke så verst med tanke på oppakningen. En oktobertur til Besseggen kan absolutt anbefales for alle som vil nyte turen uten den store folkemengden.