Tveitakvitingen (26.01.2014)

Vindfull dag på Tveitakvitingen

Etter to helger på rad der jeg hadde måttet snu både mot Fuglafjellet og Tveitakvitingen, var jeg ganske giret på og nå målet denne gangen. Jeg kjørte fra Bergen klokken 08.30 om morgenen og etter en kveld med god drikke og preiking med gamle kompiser fra militæret, var jeg litt usikker på hvordan kroppen ville kjennes ut etter fire timers søvn. Men det var ikke noe problem. Kroppen var overraskende frisk og rask.

Været i Bergen var ikke akkurat perfekt. overskyet og mildt. Da jeg passerte Gullfjellet var toppene på 800 moh dekket av skyer. Litt skuffet ble jeg da Yr hadde lovet sol med litt skyer. Men det var på Kvamskogen og jeg holdt optimismen oppe som vanlig når det gjelder fjellturer. Da jeg kjørte inn i Kvam kommune, badet toppene her i sol. Perfekt. Ikke et vindpust heller.

Jeg parkerte ved Furedalen Alpintsenter og var klar til og sette i marsj klokken 10.00. Jeg hadde ikke hastverk. Målet var Tveitakvitingen med sine 1299 moh. Det var strekning på ikke mer enn 9 km fra parkeringen. Men en del stigning er det selvsagt. Som vanlig var det lite snø i lavlandet ved alpintanlegget og i slutten av januar måned er det trist og skue oppover i skitrekket der flere områder i bakken enda ikke er snødekte. Tomt som i en spøkelsesby.

Jeg fulgte den prepererte løypen på anleggsveien inn til Mødalen. En koselig liten seter. Langrennsfreakene avlegger en dag på og gå de 3 km fra alpintanlegget og inn hit, frem og tilbake om og om igjen. Trist etter min mening. Etter Mødalen kan man slutte og se seg bak skulderen etter langrennsfreakene som skal forbi og den gøyeste delen av turen starter. Da jeg kom opp i nordsiden på Såta fikk jeg smake på skaren igjen. Klink is enkelte steder, men helfellene gjør susen uansett. Det var heldigvis litt bedre forhold her nå enn da jeg og Sigrid gikk oppover her forrige helg. Jeg tok vestover og fulgte sommertraseen mot Grønskorvenuten da jeg var like vest for Såta. Oppover her var det bratt og mye glatt skare men jeg klarte meg med skiene oppover. Møtte en kar som kom rennende ned på skaren som sa det blåste godt lenger oppe. Han hadde bare vært på Grønskorvenuten. Dype spor videre tydet på at det var en del folk som hadde gått her dagen før. Jeg søkte ly bak en stein nedenfor Grønskorvenuten og spiste niste og drakk litt kaffe der. Jeg kunne nyte det flotte lyset som trengte seg gjennom skyene og gav Hardangerfjorden et ganske perfekt utseende. Mørkt fjordhav med steile fjelltopper med vinterkapper som skyter i været. Lenger bak breiet Jostedalsbreen seg over et gigantisk område. Fantastisk. Jeg kunne ikke hatt det bedre nå. Det er få steder i Norge man ser bre på 1700 moh og havet nedenfor samtidig. Dette synet må bare nytes. Vestlandet slår alt. Ingenting i Norge har imponert meg mer enn naturen på denne siden av landet. Jeg er stolt av og være ekte vestlending.

Jeg fortsatte nå oppover og over Gråfjellet på 1033 moh. Rente så ned til et vann lenger nede og startet på oppstigningen til Tveitakvitingen. Jeg er glad jeg hadde noen gamle spor og følge for det var overskyet nå og lyset var veldig flatt. På avstand kunne en planlagt rute se grei ut, men når man kom nærmere kunne man møte en bratt isvegg. Sånn er det i disse traktene. Oppstigningen bød ikke på noen problemer. Et lite stykke før toppen blåste det opp en del. På toppen var det 360 graders utsikt og den var jammen upåklagelig. Den gigantiske Hardangerfjorden sirklet seg gjennom de bratte fjelltoppene med Jostedalsbreen ruvende i bakkant. I nord kunne jeg se Fuglafjellet og i sørvest kunne jeg se toppen av Ulriken I Bergen og sjøen lenger vest. Det blåste ganske kraftig så jeg startet på nedturen en liten stund senere. Når man har en slik utsikt gjør det uansett ikke noe om man fryser.

Det var skare og isete nedover og jeg prøvde og følge de noe nedføykede sporene jeg laget på vei opp. Da jeg kom nedenfor Gråfjellet blåste det så kraftig at jeg måtte ta vindmasken og skibrillene på. Motvind i tilegg. På veien tilbake stakk jeg oppom Gråskorvenuten bare for og få den med i samlingen. Litt brtt her så skiene ble igjen nede. Så var det nedstigningen til skaret ved Såta. Her kunne jeg ikke fatte hvordan jeg klarte og gå på ski hele veien opp. Jeg tok av meg skiene nå og letet etter spor, men det var ikke lett å se noe når det bare var skare. Jeg sklei litt her og der og ble etterhvert litt bekymret. Falt jeg her ville jeg seile minst 70 bratte meter ned til bunnen av skaret. Jeg festet skiene på sekken og gikk baklengs bakover mens jeg sparket fester til føttene. HER HADDE DET VÆRT GREIT MED STEGJERN!! for det tok lang tid når skaren var så hard. Kom omsider ned og spente så på meg skiene igjen. Nå tok jeg meg rundt på nordsiden av Såta igjen og kom ned den siste bakken med skare før jeg kunne ta av fellene og renne forbi Mødalen og ned til bilen. Klokken 16.00 var jeg fremme med bilen. Jeg hadde tatt meg god tid denne dagen og gått relativt rolig. Seks timer hadde jeg brukt. Nå var det bare og criuse tilbake til Bergen mens jeg nøt solnedgangen.
En bra tur.