Krokelvtindrenna (26.01.2014)

Jeg hadde siden et alpint klatrekurs i Hemsedal med Nils Nielsen ønsket å klatre noen fine alpine linjer her på Senja. Uten klatrekompiser har dette latt vente på seg, til nå. Jeg fikk med meg dama, Karolinekvalvik (Karoline Jacobsen Kvalvik), som ikke har klatra særlig ute tidligere. Vi hadde dagen før "prøvegått" ei renne lenger sør på øya der vi kravla et stykke for så å snu. Kanskje hun fikk mersmak. Men Krokelvtindrenna, jeg hadde sett å sikla på denne renna mange ganger tidligere på bilturer til andre tur-destinasjoner nordover på Senja. Dette var dagen da jeg skulle få prøvd meg selv i rå norsk alpint vintermiljø, i den skarpe enden. Har jo vært i bratt lende vinterstid før, men ikke på denne måten, med tau, stegjern, økser og sikringsmidler for både berg og is. Det skulle vise seg å bli både ufattelig moro og til tider ganske så nervepirrende. Om jeg tenker etter er det vel omtrent slik det skal være på slike turer :)

Turen starta med 600 meter innmarsj. Her så vi et par spor i snøen i samme retning som vi hadde tenkt oss. De var ferske, men ingen andre biler sto parkert ved veien. Hadde det virkelig gått noen her dagen før? Jeg kryssa fingrene for at renna var uten spor. Det gjør ting litt mer spennende og gir en annen følelse om det man går/klatrer er "urørt". Ja til urørt natur! Jeg var innimellom til og med inn på tanken om å snu å finne noe annet om det var spor i renna. Høres ganske sært ut i ettertid, men med spor i renna ville ikke turen bli helt hva jeg hadde sett for meg. heldigvis tok sporene etterhvert slutt og vi gikk igjen i urørt snø. Selv om vi trampa gjennom tykk hard fokksnø annethvert skritt var det deilig.

Starten på renna er bred, og er vel her på rundt 35 grader om jeg ikke er helt på jordet. Generelt blir renna brattere og smalere desto lenger opp man kommer. Vi gikk usikra i starten. Her var det veldig greit å få stoppa med øksa om man skulle være uheldig å falle. Snøen var hard enkelte plasser, men stort sett trampa vi gjennom 5-10 cm fokksnø. Vi forsto med en gang at dette kom til å bli et lår-tungt eventyr. Med små lår-pauser innimellom gikk vi jevnt og trutt oppover. Som nevnt blir renna smalere og brattere etterhvert. På det punktet jeg følte det ville være kjipt å falle (og å se Karoline falle) fant jeg fram tauet. Vi gikk med tauet mellom oss i starten, men etterhvert ble det såpass bratt at jeg visste det ville bli kjipt om en av oss snubla.

Karoline frøs litt på føttene nå. Vi gikk på løpende videre. Ingen standplasser, bare kilesikringer mellom oss. Dessverre fant jeg kjapt ut at det var langt mellom gode punkt å sikre i. Enten var fjellet for kompakt/tett, ellers var det for løst. Det jeg for det meste fant var plass til de små kilene. Godt jeg hadde tatt med noen av de. Vi prøvde hele tiden å ha to kiler i fjellet til en hver tid. Vi kløv slik som dette opp til vi kom til en stor stein som ligger kilt i renna. Vi hadde sett denne hele veien, men håpa det var en vei forbi. Vi hadde sett en tynn hvit stripe på venstre side som jeg håpa var is.

Dette var slettes ikke is. Det var et veldig tynt lag med løs fokksnø. F**n! Snøen de siste 50 meterne opp mot steinen var skikkelig løs, så for hvert steg opp gled vi et halvt et ned. Dette gjorde sikkert til at det føltes ekstra bratt. Oppunder steinen sto jeg veldig ekkelt og hadde ikke fått satt sikringer på lang tid. Snøen jeg sto på føltes veldig lunefull. Jeg fikk etter litt kaving, kakking, brøyting og bannskap satt en kile under steinen. Phu! Karoline kom opp til steinen hun også. Det var en åpenbar vei opp og over steinen på venstre side, men den mest åpenbare veien er ikke alltid nødvendigvis lett.. Vurderte her å snu, men nå hadde vi krabba i flere timer og så VELDIG mørkt på å krabbe eller rappellere ned igjen.. Siden jeg sto så ekkelt til bestemte vi ganske kjapt at jeg bare skulle gunne på og prøve. Her måtte vi bruke klatremetoden, men siden det var veldig få muligheter til en god standplass ble denne så som så...vi hadde kila under steinen, pluss en liten en et par meter lenger ned. Jeg så heller ikke noe særlig å sikre i lenger oppe. Jaja, tenkte jeg..her må det virkelig gunnes på. Jeg visste det ville bli vanskelig å klatre ned igjen om jeg gav det en sjanse..

Karoline frøs fremdeles på føttene, men med oppløftende og motiverende ord i ræva (og en halv hjerne som skrek idiot) plasserte jeg venstre stegjern med en pigg på et halvnegativt cm bredt utspring. Venstre hand mot berget, øksa klipsa på sæla, høyre øks i halvfin mose mellom berget og steinen. Med noen flytt jeg ikke husker stort av kom jeg meg såpass høyt at å falle var totalt uaktuelt. Fremdeles ingenting å sikre i. Å klatre ned igjen var også uaktuelt. Nervene reiv og sleit. Hva har jeg tatt med stakkars Karoline på denne søndagen..? Første alpine klatretur, å så skulle hun få kjæresten, med stegjern først, planta rett i ansiktet? Og i verste fall falle ned hele renna? Husker et litt akrobatisk flytt der jeg fikk kommentaren "ka faen". Etterhvert kom jeg meg over steinen med øksene, men her var bare masse fokksnø, ingen is, ingen mose, ingen kanter eller tak å hekte øksene på.. Enda usikker hva jeg holdt i, men jeg fikk etterhvert desperat slengt høyre fot opp på steinen. Kjente at fronttaggene tok tak i noe der, men visste ikke hva det var. Det var 10 cm fokksnø på "tørt" berg.

Etterhvert måtte jeg bare stole på at de holdt og fikk dermed byksa meg over og opp på steinen. Tidligere hadde partiet over steinen sett slakt ut. Det var det til min store forskrekkelse ikke, men fikk krafset meg videre til snø det var litt hold i. I løpet av hele denne klatresekvensen var jeg ubeskrivelig anspent. Var konstant redd for at ett av takene skulle glippe. Jubla i det jeg fikk litt fastere snø under føttene. Jeg måtte gå enda kanskje 10 meter før jeg fikk sikra i ei blokk. Karoline var svært skeptisk til å forsere steinen, så vi ble enige om at jeg skulle rigge et heisesystem. Brukte 1:3, men sto litt kinkig så mener hun klatra det meste med egen maskin, overraskende kjapt. Vi lo, banna å smila der vi sto sammen å kikka ned mot kanten under oss :) Hadde hun på forhånd visst hvordan klatringa var hadde hun ikke "presset på" såpass som hun gjorde for å prøve videre, men kanskje heller gått for å snu. Nå er jeg glad det ble som det ble.

Nå begynte det å bli dunkelt. Korte dager her i nord, så det gjelder å være kjapp. Vi hadde nå kanskje 100 meter igjen til toppen av renna. Det så veldig kort ut, så vi byksa på å god tro, på løpende. Fant etterhvert ut at snøen her var verre enn lenger ned. Veldig løs snø som har blitt blåst inn over kanten. Vi brukte lang tid på den siste biten. Det var veldig bratt og vi sklei ned nesten like langt som vi steg opp. Angrer meg for at jeg ikke målte brattheten. Hadde vært morsomt å vite. Sikra et par ganger i is, men fant ingen plasseringer for kiler før jeg kom helt til topps. Hadde et par nervepirrende lange øyeblikk også her. Men vi kom til topps, vi kom f**n meg til topps!! Føltes nesten uvirkelig..

Returen ble gått rundt, mot Stormoa og ned mot tunnelen. Jeg var i skyene hele veien ned og har enda ikke landet helt. Karoline ble heldigvis ikke skremt bort fra den kalde klatreverdenen heller. Om snøen er fast og hard og om det er såpass mye snø at den dekker steinen mer enn det den nå gjorde vil jeg tro man kan gå denne linja på mange færre timer enn hva vi gjorde og den vil oppleves mye tryggere vil jeg tro. Den løse snøen samt steinen var en solid utfordring. Jeg ville gradert den til II(overall) M4(steinen) 35-65 grader snø. Det sies at folk har kjørt ski ned her.. Håper det er på våren, med 10 meter mer snø.