Pionérfølelsen over Holtafjelltraversen (07.02.2014)

Siden turen jeg og fattern hadde på Holtafjellet i påsken 2009 hadde jeg fundert på om dette fjellets nordrygg kunne la seg bestige. På avstand så det bratt ut, men ikke fullstendig avskrekkende. Om ikke denne ryggen er ubesteget er den i alle fall ikke særlig frekventert. Dette mysteriet måtte jeg og Rasmus finne ut av og vi planla dermed en hesteskotravers fra Lyngvoll og opp til Holtafjellets nordrygg via Røyrhusnibba og tilbake igjen via ryggen ut mot Muldsvorhornet. I og med at snøen for tiden var såpass fast og fin valgte vi å la skiene stå igjen hjemme og satse på stegjern og fjellsko.

Presterte å forsove oss en halvtime, så var ikke fremme ved Lyngvoll før klokka nesten bikket 10 på morgenen. Fulgte en gammel kjerrevei i starten, men etter hvert som det ble mer snø i terrenget gikk vi heller på egen kurs. Passerte Terdalssætra og stevnet direkte mot dagens første topp – Røyrhusnibba. I bjørkeskogfeltet før snaufjellet lå det mye løs og ustabil snø. Observerte drønnelyder og sukkersnø i lagene.

Oppe på snaufjellet ble snøen hardere og generelt mer stabil. Her var det på med stegjern og lunte pent og rolig oppover. Ryggen var grei å følge, men vi måtte være obs på hengende skavler ut mot øststupet.

Nådde toppen av Røyrhusnibba etter to timer fra bilen. Nå var grovarbeidet gjort med tanke på høydemeter, men vi hadde bare gått en snau fjerdedel av hele turens distanse. Fortsatt et godt stykke inn til Holtafjellet. Etter en liten matpause bar det videre. Ryggen var fin å følge. Det gikk ned og opp som en berg-og-dalbane, men kilometerne gikk jammen meg unna. Selv om sekkene var noe tungt pakket med klatreutstyr følte i alle fall jeg at det gikk ganske lett oppover. Skulle bare hatt litt bedre vær. Hadde sikt hele tiden, men det var jo skyet og grått, tidvis sur vind også. Etter en drøy time fra Røyrhusnibba var vi fremme ved fortoppen like før det smalnet av opp mot Holtafjellet. Veien videre så både luftig og eksponert ut, men som vi vet løser ofte ting seg opp når en kommer nærmere på det. For sikkerhetsskyld tok vi på oss klatresele og tau og gikk bortetter ryggen med 10-15 meters mellomrom.

Ryggen var fullstendig avblåst, så isøksene hadde vi nesten ikke bruk for. Satte noen sikringer på plasser hvor det var ekstra eksponert. En plass var vi nødt til å «ri» over en knivegg med loddrette stup på begge kanter. Noen få plasser krevde litt klyving. For de uten høydeskrekk er nok ikke dette noen stor sak å gå usikret, men vi benyttet sjansen til å trene på å sette løpende sikringer fort, i tillegg til å benytte seg av naturlige formasjoner som sikringsmidler. Vær obs på løst fjell, i alle fall på sommeren. Byttet på rekkefølgen midtvegs og etter en liten time fra fortoppen stod vi oppe på selve Holtafjellet. Turens «vendepunkt».

Tok en god pause på toppen og pakket sammen klatreutstyret. Nå var planen å følge ryggen ut mo Muldsvorhornet. I brattbakken ned mot sørvest var det kjekt å ha en isøks framme. Glissade er livsfarlig og noe begge oss to har fått oppleve tidligere. Ikke så veldig mye å si om turen ut til Muldsvorhornet...

Ble litt hatmarsj til tider og økt tempo på grunn av utålmodighet. Merket at det ikke sprudlet av bena opp den siste bakken til Muldsvorhornet. Tilbake fra Terdalssætra begynte vi å følge en kjerrevei i retning nordvest. Jeg håpet at denne ville føre oss til Lyngvoll, men forstod etter hvert at den gikk til noen gårder lenger vest. Ble derfor en liten omvei på tampen av turen. Godt å komme fram og få av seg stegjerna i siste liten før det ble mørkt. Merket at vi hadde brukt andre muskler mer aktivt enn på de vanlige fotturene.

Takk for turen, Rasmus!

Flere bilder

‹

›

GPS-sammendrag

Starttidspunkt	07.02.2014 09:44 (UTC+01:00)
Sluttidspunkt	07.02.2014 17:13 (UTC+01:00)
Totaltid	7t 28min
Bevegelsestid	5t 28min
Pausetid	2t 00min
Snittfart totalt	2,5km/t
Snittfart bevegelsestid	3,4km/t
Distanse	18,8km
Høydemeter	2092m