Hardangervidden på langs 2014 (22.02.2014)  

Turdata

"Å krysse Hardangervidden midt på vinteren" En ide blir til plan

I desember var meg og Sigrid i Tanzania. Vi var på vei opp Kilimanjaro da jeg luftet tanken til henne. "Hva med og gå over Hardangervidden på vinteren?". Bakgrunnen for denne tanken var selvsagt nyskjerrigheten og fasinasjonen av Roald Amundsen og Leons strabasiøse "treningstur" i 1896. De gikk fra den lille fjellgården Mogen på østsiden til gården, Garen på vestsiden. Forholdene var grusomme og alt var på nippet til å gå veldig galt.

Treningstur ville det absolutt være for oss også. Selvsagt ikke i samme grad som Amundsen og Leon, men trening til erfaring med langturer i tøffe forhold. Sigrid er som alltid giret på nye utfordringer. Hun var derfor ikke treg med å svare "Vi gjør det".

Man har en rekke alternativer når det kommer til rute over Hardangervidden. De to mest populære er uten tvil, Finse - Haukeliseter og Finse - Rjukan. Vi valgte Finse - Rjukan grunnet at Sigrid har gått ruten til Haukeliseter to ganger før.

Resten av desember var dette bare en ide. I romjulen var jeg på hytten på Filefjell med Sigbjørn. Min trofaste turkompis og venn fra ungdomstiden. Han er sammen med Elisabeth som er like giret på tøffe turer som oss andre. Vi bestemte oss for at vi måtte gå denne turen sammen alle fire. Meg og Sigbjørn satte oss ned på pcen og hentet informasjon fra en rekke kilder. En enkel artikkel fra UT.no, ble mye brukt.

Nå hadde alle fått smaken på ideen. Nå gjenstod bare og sette dato før vi kunne starte planleggingen. Alle fire er spredt utover i en stor trekant i landet. Sigbjørn i Trondheim, meg og Elisabeth i Bergen og Sigrid i Drammen. Alle er opptatt med sitt. Utfordringen når man er i et større turfølge er å finne et tidsrom for turen som passer alle. Da Elisabeth i midten av januar meldte fra om at hun hadde anledning i vinterferien, rettet vi andre oss etter dette da det også fungerte bra for oss. Tidsrommet for turen ble derfor satt til 22.02.14 - 02.03.14. En ide var blitt til plan.

Plan

Når man har fastsatt et tidsrom for en tur litt frem i tid må man starte på forberedelsene. En viktig setning som man må ta for seg under planleggingsfasen er: Hvem skal gjøre hva, hvor, når og hvorledes?
Svarer man på denne setningen har man hale casen framfor seg på bare noen få linjer.

Endre, Sigrid, Sigbjørn og Elisabeth skal krysse Hardangervidden på ski fra Finse til Rjukan i tidsrommet 22.02 - 02.03 2014. Vi skal gå ruten Finse - Krækkja - Fagerheim - Heinseter - Rauhelleren - Mårbu - Kalhovd - Helberghytten - Rjukan Fjellstue. En total distanse på 131 km. Vi skal benytte oss av telt og DNT hytter underveis.

Så er det forskjellige punkter under denne setningen som skal tilfredstilles for at vi skal kunne gjennomføre det. Så som:
1. Mat
2. Værmelding
3. Terreng og forhold
4. Utstyr
5. Hva hvis-plan

1. Mat
Når det gjelder mat så tar jeg utgangspunkt i fremgangsmåten til meg og Sigrid da jeg ikke vet hvordan Sigbjørn og Elisabeth avtalte. Vi satt opp en konkret matplan. Middag var eneste fellesmåltidet og var derfor det eneste som skulle avtales noe om. Frokost og lunsj hadde vi selv ansvar for å fikse. Vi satt opp en liste for antall måltid på antall dager og planla hvem som skulle skaffe middag til hver dag. Vi hadde både feltrasjoner, pastagryter, hamburgere, kyllinggryter, pølser og potetmos.

2. Værmelding
På forhånd hadde vi sett nøye på værmeldingen og sett at vi enkelte dager ville få vind opp i storm styrke. Dette gjaldt spesielt en dag. En viktig lærepenge på denne turen skulle bli å studere vindretningen. Alle dagene skulle vinden blåse fra enten SØ eller SV. Dette betydde at vi ville få motvind hver dag. Om vi hadde lagt merke til det før kunne vi vurdert å startet turen fra Rjukan og dermed fått vinden i ryggen hele veien. Alle dagene ville vi få snøvær.

3. Terreng og forhold
Terrenget vi skulle gå i var paddeflatt omtrent hele veien. Derfor trengte vi aldri å bekymre oss for bratte stup som ville være vanskelig å se. Snø var det også godt med over hele vidden. Noe vi dermed måtte være litt obs på og som vi på forhånd forhørte oss om, var store elver og regulerte vann. Hvilke vann måtte vi holde oss unna? Hvilke vann var trygge? Med GPS holder man hele tiden kontroll på hvor elver og vann er, og kan dermed styre unna farer i tide.

4. Utstyr
Rett utstyr spiller en avgjørende rolle på slike turer. Utstyret har mye å si for hvor bra turen din blir. Det handler også om sikkerhet. Riktig og godt utstyr vs dårlig og manglende utstyr kan i verste fall bety forskjellen på liv og død. Skal man overnatte i telt i høyfjellet vinterstid, MÅ man ha lest seg opp på forhånd om gode rutiner, ha med nødvendig utstyr og helst ha erfaring fra tidligere turer. Det er selvsagt veldig individuelt hva hver enkelt medbringer på slike turer på bakgrunn av erfaring, men på denne turen stilte vi veldig likt på utstyrsfronten. Jeg legger her ved min utstyrsliste fra turen:

FELLESUTSTYR

• Telt x 2
• Primus (pumpe, fyrstikker) x 2
• Miljøbensin 2,5L x 2
• 2 Kjeler, 1 kaffekanne x 2

KLÆR

• Ullsokker x 3 (2 par til marsj, 1 par til telt)
• Netting underdel
• Netting overdel
• Ulltrøye x 2 (1 til telt, 1 til marsj om veldig kaldt vær)
• Ullstilongs
• Goretex Bukse
• Goretex jakke
• Gamasjer
• Hals
• Lainere
• Tynne hansker
• Innervotter i ull
• Vindvotter
• Vindlue
• Ansiktsmaske
• Dunjakke
• Ullgenser/fleece

BRUKSUTSTYR

• Liggeunderlag
• Sovepose
• Storsekk
• Sidelommer på storsekk
• Pakksekker
• Mat for tre måltid dagen for 8 dager + kaffe
• Skibriller
• Ski
• Staver
• Feller
• Skisko
• Spade
• Kniv
• Fotposer med kartanker
• Multiverktøy
• Bosspose
• Stor pose til snø (for snøsmelting i teltet)
• Spisebestikk
• Kopp
• Sleiv
• Tallerken, skål
• Hodelykt
• Termometer
• Klesbørste
• Skismurning
• Førstehjelpskit
• Dopapir
• Papir type mat
• Drikkeflaske 1L x 2
• Termos
• Toalettveske (tannbørste, tannkrem, ørepropper, paracet)
• Kartmappe (kart, kompass)
• GPS
• Bok
• Dagbok og blyant
• DNT medlemskort
• DNT nøkkel
• Lommebok med kontanter
• Mobil
• Kamera

EKSTRAUTSTYR

• Repsett primus
• Ducktape
• 5 meter snøre
• Batterier AA og AAA
• Fyrstikker
• Skolisser
• Repsett til liggeunderlag
• Gnagsårplaster x 2 pk
• Lue
• Hansker

5. Hva hvis-plan
Hva hvis-plan er en handlingsplan som omfatter tiltak man setter i verk dersom noe uforutsett skulle oppstå. Under dette punktet var det to punkter som vi planla før turen:

1. Førstehjelp
2. Handling ved uvær

Med tanke på reelle skader som kunne oppstå, hadde alle med seg hver sitt førstehjelpsskrin som de kunne bruke. I tillegg har Sigrid erfaring fra sykepleierstudier og Røde Kors og har derfor meget god kompetanse innenfor førstehjelp. I tillegg hadde Elisabeth med satellittelefon som vi kunne bruke dersom skadens alvorlighetsgrad krevde det.

Det andre vi måtte ha en felles plan på, var hva vi skulle gjøre dersom det ble storm. Vi hadde med to telt på turen. Om det ene i verste fall skulle blåse vekk, kunne vi presse alle inn i det andre. Om det blåste såpass mye at det ikke var mulig å sette opp teltet, hadde alle med spader og vi kunne gjort et forsøk på å grave en snøhule. Da er det altså snakk om siste utvei. Vi hadde med GPS, så vi hadde alltid kontroll på hvor vi var og retningen vi skulle. Uansett hvor vi var, hadde vi hele tiden hytter rundt oss med maks 10 km som marsj til nærmeste. Vi gjorde også en felles avtale i forkant av turen. Den gikk ut på at vi skulle gjøre retrett ved første mulighet, om vi ble liggende værfast i flere dager før vi var halvveis.

Facebookgruppe
Under planleggingen kan en fort ende opp med og få rollen som budbringer da man må forsikre seg om at alle som skal delta på turen, får med seg all informasjonen. For å forhindre dette, opprettet vi en egen gruppe for turen på Facebook. På denne måten kunne vi publisere informasjon, planlegge sammen og dele nyttige lenker. Man kunne også være sikker på at alle fikk med seg all informasjon om turen.

Lørdag 22.02.14. Startskuddet går fra Finse

Meg og Sigrid ankom Finse på fredagen 21.02. Vi ville møte hverandre en dag tidligere og ta livet litt med ro før start. Ettersom DNT hytten på Finse er stengt og hotellet koster skjorten, ble det rett og slett til at vi blåste opp liggeunderlagene, tok fram soveposen og overnattet i oppholdsrommet på togstasjonen. Skiltet "Overnatting ikke tillat" med store blokkbokstaver, var plassert på veggen over oss. Vi våknet flere ganger den natten når nattogene kom. De laget jordskjelv i bakken og det var ikke mulig å sove gjennom all ristingen. Ellers sov vi godt uten noe besøk fra vakter.

Klokken 10.16 lørdagen, gikk vi ut for å møte Sigbjørn og Elisabeth som kom med toget fra Bergen. Vi gikk inn på hotellet, satte oss ned og gikk igjennom ruten en siste gang før vi tok lagbilde og satte kursen SØ. Vi fikk en bra start på turen med sol og svak vind fra SV. Det var en del folk på Finse denne helgen og kiting var den store aktiviteten på Finsevatnet. Vi var fornøyd med en mild start på turen, men det varte ikke lenge. Været så ikke akkurat bra ut i vår retning. Store mørke nedbørs-skyer gav oss klar beskjed om hva vi hadde i vente. Vi var ikke overrasket. Tvert i mot egentlig. Det var jo slike forhold vi hadde forventet, og værmeldingen hadde vi fulgt nøye med før avreise.

Målet vårt i dag var Krækkja (26 km), men med en start klokken 11.20 senket vi ambisjonene litt. Løypen var kvistet inn til Midnutevatnet, så vi trengte ikke tenke så mye på navigering enda. Motvinden kom og vi måtte straks ta på oss snøbriller og vindvotter. Etter å ha gått en stund ble vinden kraftigere og det begynte å snø. I slike forhold frister det alltid lite å sette seg ned for og ta mat og drikkepause, men vi måtte få et påfyll av energi snart. Vi hev i oss en kjapp matbit og drakk en god slurk vann. Problemet med Hardangervidda er at det er få steder man kan finne ly i pausene. Sekkene føyket til med snø, noen måtte ta på gnagsårplaster, vi frøs og vi visste vi hadde en lang marsj i motvind foran oss. Det er klart stemningen sank litt når vi fikk en litt "røff" start på en langtur, men vi var som vanlig optimistiske og hev på oss sekkene igjen. Vi gikk som oftest på rekke når det var dårlig vær og byttet på å brøyte spor.

Da vi kom til Midnutevatnet, stoppet løypepinnene og vi måtte herfra gå på kompasskurs og GPS. Vi kom ned i en liten dal med noen småvann ved høyde 1280 like nord for Finnsbergvatnet. Her bestemte vi oss for å slå opp teltet da dette var det luneste stedet vi kunne finne. Klokken nærmet seg nå 17.00 og vi var fornøyd med dagens innsats.

Det var ikke vindstille her så vi måtte holde godt på teltet da vi skulle sette det opp. Jeg hadde på forhånd tatt med en karabin som jeg hadde festet på sekken. Denne skulle meg og Sigrid bruke til å forankre teltet under oppsett ved mye vind. Jeg er jammen glad for at jeg tenkte på dette. Rett etter at jeg hadde festet teltet til sekken, kom et uventet kraftig vindkast og rev teltet ut av hendene på Sigrid. Nå lignet det mer på et flagg som stod og blafret med sekken min som flaggstang. Det hadde nok blitt en liten løpetur på enkelte om vi ikke hadde tenkt på forankring. På en øde vidde kan slike ting bli kritisk. På bare sekunder kan teltet være på vei i en rasende fart mot horisonten, mens man selv står der uten ly for natten.

Vi hadde to tunelltelt. Sigbjørn og Elisabeth hadde et Helsport Svalbard (4 mann) mens meg og Sigrid hadde et Nordheim TY3 (3 mann). Vi gravde en solig kuldegrop og innredet før vi laget en meter høy vindmur utenfor teltet. Vi gjorde oss alltid flid under arbeidet med campen. Er det noe som overhodet ikke hører hjemme på en vintertur, er det tiltaksløshet. Man får det gjerne behagelig i en kort periode før man innser hva man burde ha gjort istedet. Kvelden gikk med til å spise feltrasjoner til middag, etterfulgt av en deilig kaffe, før vi gikk bort i teltet til Sigbjørn og Elisabeth og snakket og koste oss der. Vi planla ruten til neste dag. Vi var litt skeptiske på videre fremkomst dagen etter. Det var nemlig meldt storm på vidden denne dagen. Vi ble enige om at hvis uværet herjet neste morgen, kunne vi ta en hviledag i teltet og heller starte mandag morgen i stedet. Vi hadde uansett beregnet 2 dager til å bli liggende værfast. Det var godt å endelig krype dypt ned i soveposen og lytte til vinden som rev i teltduken. Vi kunne ikke få det bedre nå.

Søndag 23.02.14 Allerede værfast i teltet

Vekkerklokken ringte klokken 06.00. Meg og Sigrid hadde ansvar for å vekke de andre om været tillot marsj. Vi lå og lyttet, men merket at vinden hadde tatt seg betydelig opp. Snøføyken haglet på teltduken. Vi kunne sikkert fint kommet oss et stykke sørover selv i kraftig vind og snøfokk, men usikkerheten lå mer i den tanken på å slå opp teltet i storm. Hva var riktig? Prøve eller ligge i teltet, være trygg og ta værmeldingen seriøst når vi hadde mulighet? I dette turfølget er vi alle personer som alltid gir et forsøk og prøver å ta de rette beslutninger. Da har vi ihvertfall gjort vårt beste. Men akkurat nå hadde vi en litt dårlig følelse. Det rette akkurat nå var å lytte til den værmeldingen vi hadde fått og ikke risikere noe. Vi tok en avgjørelse og det ble til at vi tilbrakte en dag ekstra i teltet.

Klokken 10.30 kom Sigbjørn og Elisabeth inn i teltet vårt. De var helt enig i avgjørelsen og hadde tenkt det samme. De regnet med at det var været som gjorde at vi ikke kom bort for å vekke dem. Dagen ble brukt til å forbedre vindmuren og stramme opp teltet, samt spa vekk snø som nå lå opp til taket. Det hadde snødd voldsomme mengder i nattens løp og teltene var nærmest begravet. Vi snakket, slappet av og koste oss med mat, drikke og kaffe før vi på kvelden avtalte å stå opp klokken 05.30 og komme oss sørøstover om været tillot det.

Mandag 24.02.14 Fra gråvær til sol mot Øvre Hein

Klokken ringte 05.30 og vi lyttet igjen til vinden. Det blåste, men ikke i nærheten av slik som dagen før. Vi kledde på oss, kokte vann til feltrasjoner og drikkeflasker, pakket sekkene, tok ned teltet, steriliserte området og smurte skiene. Med en solid "ta livet med ro" holdning, brukte vi 3 timer på denne prosessen. Det var ingen vits i å haste. Vi hadde god tid. Nå fortsatte vi over Finnsbergvatnet. Her blåste det ikke fullt så mye og vi kunne for første gang på turen gå side om side og snakke sammen. Vi fortsatte så opp den slake bakken mot platået ved høyde 1249. Her kom solen og vinden avtok veldig. Nå hadde vi skikkelig påskefølelse og stemningen generelt føk i været. I stedet for å følge vinterløypen på østsiden av Andersbunuten, rant vi ned til Drageidet på vestsiden da dette var en kortere variant. Nå kom vi ut på Drageidfjorden og holdt en stø kurs mot sørøst til Krækkja.

Solen varmet fremdeles litt da vi var kommet et stykke ut på fjorden, men da den forsvant tok det ikke lang tid før vi fikk sludd og deretter regn. Føret endret seg raskt. Vi hadde hatt minusgrader og nysnø da vi startet tidligere i dag så vi hadde selvsagt smurt med blått. Og som alle vet "blått pluss vått er ikke flott". Kladd med andre ord. Fagerheim kom til syne før Krækkja da vi var kommet over fjorden. Da hadde vi ihvertfall sikt så langt. Bak høyde 1217 kom Krækkjahytten til syne og vi ble ønsket velkommen av en gigantisk og flott Huskey Malamut som satte fart mot oss da vi kom. Jeg tror ikke den var forberedt på å treffe folk på denne tiden. Den hoppet rundt meg av glede og snuste febrilsk etter en godbit i lommene mine. Det er den største hunden jeg har sett. Et ordentlig beist bestående av pels og muskler. Da den bykset borti meg, kjente jeg kraften og da den stod på skiene mine, klarte jeg ikke å rykke meg. En koseligere velkomst kunne vi ihvertfall ikke fått. Eieren av hunden derimot, var ikke fullt så vennlig. Han brydde seg nesten ikke om oss. Vi gikk bort for å prate med ham, men det var såvidt han gadd å svare på spørsmålene våre. Han var tydeligvis på Krækkja for å ordne i stand hyttene til sesongen.

Vi tok lunsj bak veggen på den ene hytten og da vi skulle starte igjen, kom solen endelig tilbake. Vi fortsatte nå videre over Storekrækkja og nøt solen. Det blåste enda en del imot, men det var det ingen som brydde seg om nå. Vi ankom etterhvert Fagerheim. Her måtte Sigbjørn fylle vannflaskene sine. Vi krysset RV7 og Elisabeth tok fram tauet sitt. Sigbjørn hadde funnet et parti under gangbroen hvor vann fra Krækkjaungen rant i en liten elv. Straks var de igang med å fire ned drikkeflaskene i elven. En god og trygg måte å skaffe vann på. Vi fortsatte nå sørøstover like nedenfor Samegammun og over Veslekrækkja. Vinterløypen her var merket, men den var lagt i en bue nordover for så og svinge sørover igjen. Vi trodde først dette var en annen løype og så ikke buen før vi var kommet et godt stykke ut på Veslekrækkja. Vi møtte omsider løypen igjen og tenkte denne måtte gå helt til Heinseter.

Solen ble dekket av et tynt lag med skyer og den skinte svakt. Motvinden slapp vi ikke unna, men vi hadde etterhvert gjort oss vant til den. Det må jo være litt utfordrende når man er på tur. Like nordvest for Heinungen kom vi til en hytte. Her satt vi oss på lesiden, mens vi tok dagens siste matpause. Videre gikk ruten mot Øvre Hein. Da vi var kommet til Vestre Krækkjaodden fikk vi øye på en liten jakthytte og bestemte oss for og slå opp teltet på lesiden av denne. Klokken var blitt 16.30 og vi hadde gått i 8 timer. Sekkene hadde begynt å gnage litt på skuldrene og vi kjente det godt i beina og ryggen.

Da vi kom fram til hytten sa vi bare på spøk, "Vi ser om vi finner nøkkelen". Meg og Sigbjørn gikk rundt til inngangspartiet. Vi så oss rundt og fikk øye på en stein oppe i den ene bjelken langs taket. Bak steinen satt en spiker og en nøkkel var tredd over den. Vi gikk bak til jentene, viste nøkkelen og lo. Når vi nå hadde funnet den måtte vi jo åpne og se hvordan hytten så ut innvendig. Flere var skeptiske men nysgjerrigheten tok overhånd. Døren var tung å skyve opp, men vi kom oss inn. Her fikk se en riktig koselig liten stue. Det var en rekke bilder av ny-sløyet fisk og hjort som var felt. I skapene på soverommene lå patronbelter fylt med ammunisjon til hagle. Det var ikke vanskelig å forstå at dette var en jakthytte. Hytten hadde to soverom med 2 senger i hvert rom, en stue med sofa, og en gassovn på kjøkkenet.

Nå kom spørsmålet om vi skulle sove her eller ute i teltet. Noen var skeptiske men vi falt til slutt for fristelsen med å overnatte i hytten. Når vi nå var kommet inn etter en lang dag, så vi ikke lenger vits i å styre med og sette opp teltet utenfor. Når vi hadde bestemt oss for å sove i hytten, ble vi enig om en betingelse. Vi skulle ikke lage spor etter oss. Det vil si, ikke bruke fat, kopper eller lignende i skapet. Ikke bruke gassovnen og ikke fyre i peisen. Vi skulle kun oppholde oss der denne natten. Vi tok inn sekkene, skiftet til varmt tøy og startet på matlagingen der vi plasserte primusen på gassovnen. Sigbjørn og Elisabeth plasserte sin primus på vedovnen. Da meg og Sigrid skulle steke hamburgere ble nesten hele hytten røyklagt av stekingen. En solid gjennomtrekk fikset saken, og på sekunder var røyken ute. Røykvarsleren var heldigvis ute av drift. Det var kaldt i hytten men med egne medbrakte stearinlys og soveposene rundt livet fikk vi det ganske så varmt og koselig der inne. Vi snakket om dagen og alle mulige andre ting, så på kartet, spøkte og lo av hele situasjonen. Klokken 21.30 kjente vi oss trøtte. Sigrid og Elisabeth fikk sove på sofaen mens meg og Sigbjørn tok det ene soverommet.

Tirsdag 25.02.14 Sol, regn, sludd, snø og vind til Rauhelleren

Vi stod opp klokken 07.00 og fikk på oss klærne. Vi kokte vann til frokost og kaffe og satt oss ned i stuen. Uheldigvis greide vi å rive av håndtaket på døren da en skulle gå ut. Nå hadde vi laget spor. Håndtaket var rustent og falleferdig fra før. Med den trege og tunge døren attpåtil var det jo bare et spørsmål om tid før håndtaket røk. Det har sikkert fått røff behandling opp gjennom årene. Vi var ikke overrasket. Vi skrev et fint brev til eieren der vi forklarte situasjonen og beklaget hendelsen. Vi la igjen telefonnummer og en stusslig kvikklunsj. Ikke orginalpakken, nei. Det hadde vært for mye. En bitteliten pakke ble det. Jeg visste ikke at man fikk Kvikklunsj i så små pakker engang. Vi laget en alternativ løsning med tråd for åpning av døren utenifra. Tråden ble tredd gjennom hullet hvor håndtaket hadde vært og bundet til en løkke. Døren ble skjøvet så langt som mulig igjen uten at skyve-låsen gikk inn i nøkkelhullet. På den måten unngikk vi at snø føyket inn i gangen, døren holdt seg lukket og eieren trengte bare å dra i løkken for å åpne døren.

Været var ikke det aller verste i dag. Vi hadde god sikt. Solen stakk innom av og til mellom skyene, men vi fikk mye motvind da vi kom ut på den store innsjøen, Øvre Hein. Fra Heinungen hadde det vært bare skareføre. Temperaturen snek seg heldigvis ned til minusgrader og vi fikk feste med blå smurning og kunne gli greit over den store innsjøen. Vi fulgte nå løypen mot Heinseter. Herfra skulle vi gå sørover ned til Rauhelleren som var dagens mål. Da vi hadde gått over Øvre Hein merket vi at skaren hadde tært på smurningen. Vi glapp en del oppover den lille oppstigningen på sørsiden av Heintjønne, men vi bestemte oss for og smøre på nytt ved Heinseter som nå var 1,5 km unna.

Ved Heinseter var det som forventet folketomt og øde. Jeg så for meg at det var et idyllisk sted når det var fint vær her. Det var nå begynt og regne igjen og vi satt oss ned ved hovedhytten på lesiden og tok en god matpause. Vi hadde gått 8 km i motvind uten en eneste pause. Det hadde gått helt fint og ingen var trøtte. Pausene gikk som oftest med til mat og drikke samt skift av gnagsårplaster og smøring av ski. I løpet av alle dagene hadde vi en lang pause på 20 minutter og to til tre korte pauser på rundt 5 minutter med drikke og nøtter. Dette fungerte bra for alle.

Fra Heinseter var det ikke kvistet mot Rauhelleren. Vi gikk nå sørover og ned til Selstjønnlægret og derfra i en sørvestlig retning ned mot Rauhelleren. Vi lærte oss etterhvert og ha et bra samarbeid mellom GPS, kart og kompass. På kveldene dagen før etappene la jeg inn veipunkter på GPSen. Jeg brukte et papirkart til og ha oversikt. Her var vinterløypen merket på kartet. Jeg tok utgangspunkt i den da jeg la inn ruten på GPSen. På den måten kunne vi enkelt følge autoroutingslinjen mot det neste veipunktet og dermed følge vinterløypen så godt som det lot seg gjøre. Men vi skillet mellom og bruke GPSen som sikkerhetsverktøy og veiviser. Det kom veldig an på situasjonen. Hadde vi sikt, noe vi ofte hadde, brukte vi kart og kompass flittig der alle samarbeidet og holdt seg oppdatert på retning og hvor vi var til en hver tid. Jeg som hadde fasit kunne alltid sørge for at vi gikk riktig og effektivt mtp ruten.

Andre ganger kunne vi oppleve totalt whiteout. Da gikk vi på rekke, jeg gikk i front, justerte til full oppløsning av kartet på GPSen og gikk med den i hånden. Jeg kunne da følge med på alle detaljer på kartet og kunne styre unna farer slik som store elver og bratte høydekurver i tide. Det er den tryggeste metoden og ta seg frem på under slike forhold.

Kart og kompass har alltid vært og vil alltid være primær navigeringsmetode. Man skal ikke missbruke GPSen ved og se på den som en veiviser og en erstatter framfor kart og kompass. Til deg som ikke kan bruke kart og kompass eller lar være og ta det med når du vandrer rundt i ukjente trakter med GPS. Jeg sier bare "LYKKE TIL!" når den mister satelittsignalet eller går tom for batteri og du ikke har med ekstra i den tjukkeste whiteouten. Da står du der.

Sikten var så som så videre ned mot Rauhelleren. Været vekslet mellom regn, sludd og snø. Dette var den dagen vi opplevde den største temperaturvekslingen. Føret ble atpåtil elendig. Da vi kom til Blåurdlægret stod vi framfor en liten oppstigning. Før denne oppstigningen tok vi på oss feller da det var mye skare her. Lenger oppe var det kaldere og føret gikk over i en god blanding av ny og kram snø pga temperaturforskjellene. Resultatet ble "megakladd" og med tung sekk, feller og x antall cm tykkelse med snø under skiene ble det etterhvert blytungt og løfte beina. Føret ble litt bedre ved Tormodbekken. Nå gikk vi paralellt med elven det siste stykket ned til Langesjøen, rundet av Langesjønuten på sørsiden og fikk plutselig øye på det røde store og vinterstengte fjellhotellet, Rauhelleren. Jeg så straks for meg hvordan det ser ut her en varm sommerkveld når solen går ned bak fjellene, innsjøen er blikk stille og ikke en lyd er å høre, man går opp på hotellet og spiser en deilig reinstyrfilet med en kald halvliter etter endt dagsetappe mens man nyter solens siste stråler over fjorden fra vinduet i resturanten. Slik er det sikkert her enkelte dager i året, men akkurat nå var situasjonen ganske annerledes. Det er ganske spesielt og se et så stort og velholdt sted være så forlatt. En ting er når bygninger er falleferdige, men når det er vanlige flotte hoteller som er nedsnødd og ikke det minste spor av menneske er å se blir det ekstra spesielt. Som om folk nylig har flyktet derfra.

Vi hadde på forhånd lest på UT.no sine sider at Rauhelleren skulle være selvbetjent i perioden 01.01 - 06.03. Dette gjaldt en sikringshytte som lå litt ovenfor. Meg og Elisabeth gikk opp til den, men låsen hadde vanlig nøkkel. Dette synes vi var litt rart og vi begynte med en gang og skylde på UT.no som hadde lagt ut feil info, men det vi ikke gjorde var og sjekke om denne døren var åpen. Da vi så låsen tenkte vi kun at den var privat og at det ikke var vits i og kjenne på noen dør. Det skulle vise seg senere at den var åpen for turister. Etter å ha sett seg litt om i området så etterhvert, Elisabeth at vinduet på en av hyttene kalt, Ungkarsboligen var åpent. Vi bestemte oss for og grave vekk snø, gå inn vinduet og åpne døren innenfra. Mens noen jobbet med og skuffe vekk snø fra vinduet jobbet andre med og skuffe de store mengdene med snø forran døren.

Siden vinduet var åpent hadde det snødd inn på gulvet i leiligheten. Sigbjørn var rask med og gå inn og ta seg av kostejobben. Han feide guvlet helt fritt for snø og deretter fyrte opp i den lille vedovenen som stod midt i rommet. Rommet hadde også et lite matlagingssted, noen stoler, en køyeseng og en lang hjørnesofa. Det var perfekt for fire personer.

Litt ut på kvelden i rundt 22.00 tiden slappet vi av etter en god middag. Sigbjørn sa plutselig at han hørte stemmer utenfor. Vi andre blåste av det og sa det bare var noe han innbilte seg. Da jeg gikk bort for og rydde litt i kjelene på det lille kjøkkenet begynte jeg også og høre stemmer utenfor. Jeg lyttet en gang til. "Ja det er faktisk noen utenfor" sa jeg og stemmene kom nærmere. Da jeg åpnet døren ble jeg blendet av to sterke hodelykter. Det var en dame og en mann som stod der og sa "Vi så spadene og skiene deres og tenkte at dere holdt til her nede" Vi inviterte dem inn og jeg var ikke alene om og tenke "Nå blir det trangt her inne". Vi hadde allerede hengt opp teltene og diverse klær forran ovnen og med kun en sofa og to senger var det ikke stort plass til flere. Skulle nå alltids få det til om nødvendig. De var to skikkelige sprekinger. Vi fikk hakeslepp da de sa at de hadde startet fra Geilo i morges og skulle gå direkte til Finse dagen etter og rekke toget som gikk klokken 18.30. De bar kun på hver sin sekk på rundt 45L. De hadde ikke tenkt og sove hos oss. De sa at sikringshytten lenger oppe skulle være åpen. Samme hytte som meg og Elisabeth bare hadde stått og sett på. Vi hadde det supert her nede i den lille Ungkarsboligen så vi angret ikke. Vi sa god tur og de det samme før de gikk opp til sikringshytten.

Det var ikke stort med ved til ovnen her da vi kom og vi var veldig påpasselig med hvor mange kubber vi la innpå. En halvtime senere kommer en av dem tilbake med en full vedsekk til oss. Utrolig snillt.

Onsdag 26.02 Nederlendere, frivillige kvistere og koselig hyttebestyrer på Mårbu

Vi gjorde oss klare klokken 06.30 og ryddet hytten før vi smurte ski og gikk i gang med og fjerne is fra dørkarmen før vi tok igjen vinduet. I dag skulle vi gå til Mårbu. Vi fikk turens hittil beste start med rundt 6 kuldegrader og sol. Rauhelleren viste seg fra an bra side der den badet i morgensolen. Vi gikk ut på Langesjøen og satte kursen sørøstover mot Reinavasslægret. Litt vind imot fikk vi selvsagt. Noe som etterhvert slo oss var at snømengden hadde minket betraktelig etterhvert som vi hadde kommet lenger mot øst. Mengdene her kunne ikke måles med Finse. Nå gikk vi konstant på et tynt skareføre og mange steder måtte vi gå sikk sakk på grunn av mye stein.

Vi tok en liten matbit ved Reinavasslægret. Når det gladt lunsj på turen var det litt forskjellig fra person til person hva manyen bestod av. Noen varierte med nøtter, skiver, nudler og focachabrød. Andre hadde nøtter, kjeks og polarbrød. I tillegg hadde både Sigrid og Elisabeth bakt kaker og de kunne stadig overraske oss med nydelig brownies og havrekjeks med nonstop (havrekjeksen til Sigrid kommer til og bli vår faste følgesvenn på tur heretter og det av en grunn). Vi holdt hele tiden fast på prinsippet om og få i oss minst 2 liter vann i løpet av dagsetappene.

Da vi hev på oss sekkene igjen kom gråværet med triste skyer og det begynte etterhvert og snø. Litt senere ble det totalt whiteout. Vi holdt nøye med på kompasset men etterhvert da vi ikke så noen konturer tok jeg på høy oppløsning på kartet på GPSen og gikk i front. Vi rant ned Grøntjønndalen og på vei over Grøntjønn ville Elisabeth prøve seg på og finne veien.

Nedover Kosadalen var det store steiner og enkelte steder var det omtrent ikke snø mellom dem. Med de tunge sekkene måtte vi være forsiktige nedover her. Vi tok det litt piano, men noen små morsomme fall ble det likevel. Heldigvis ikke noen i steinene. Etter å ha kommet ned til Kosadalsåe lettet tåken og det sluttet å snø. Vi fikk etterhvert Mårbu Fjellhotell i sikte og nå var det bare og gå det siste lille stykke langs den store innsjøen, Mår til vi omsider ankom hyttene. Like nedenfor dem kjente vi lukten av røyk fra peisen. Her var det folk. Låsen på selvbetjeningshytten var åpen og vi gikk inn. Her møtte vi to menn fra Nederland som var ute på eventyr i Norge. Når man hører om nederlendere som er på tur på Hardangervidden midt på vinteren, tenker man først at de ikke har peiling på hva de driver med og at de bare er gal, men disse karene hadde vært mye på tur i både Norge og Alpene og var ikke treg med og fortelle om alle turene sine.

Planen vår var igrunn og sove i telt denne natten, men da vi kom inn i hytten fikk vi mer lyst til og sette oss ned og snakke med våre nye venner. Beslutningen ble tatt. Enda en natt i hytte, men dette var første natten i en selvbetjent hytte. Vi lempet sekkene inn på rommene og satt oss ned i sofaen. Vel, noen satt seg ned i sofaen med en kopp kaffe. Andre (damene) fant sin plass på kjøkkenet og insisterte på og lage maten. Ikke noe galt i det altså.

Den ene av nederlenderne viste seg og være en dyktig håndverker. Han introduserte oss for sine hjemmelagde pulker. Det var en parispulk som han hadde festet på drag av stenger og kjært ut et hoftebelte av en ryggsekk, sydd på noen stropper og klips og gjort det om til en sele. Her var alle detaljer plottet inn. Stropper, gummiramme og duk samt festemuligheter. Utrolig stilig når folk lager sitt eget utstyr. Selv gikk Sigbjørn i en bukse han hadde laget på egenhånd av noe goretexstoff på folkehøyskolen.

Senere denne kvelden hørte vi during fra scootere som kom inn til hytten. To menn kom inn. De var oppe for og kviste løypen fra Mårbu til Rauhelleren. De sa vi bare måtte ta turen opp til dem på den betjente hytten. Litt senere gikk vi opp til dem og vi hilste. Her var også eieren på Mårbu og han tok oss med på en liten omvisning. Utrolig flott sted. Etterpå ble vi servert pils og kaffe og vi satt oss ned med dem i stuen og snakket om tur og forskjellige steder rundt om i Norge. Da klokken passerte 00.00 tenkte vi at det var på tide og gå til sengs da vi også hadde en marsj i morgen også. Vi takket dem veldig for gjestfriheten.

27.02 Mer motvind og snøfokk mot Kalhovd

Vi skulle gå til Kalhovd i dag. GPSen ble skrudd på men lagt i lommen og kart og kompass ble lagt vekk når det var kvistet fra Mårbu til Kalhovd. Været var det samme vanlige med motvind og snøfokk. Det er rart hvordan man etter en stund med dårlig vær, ikke lenger har forhåpninger om godværet når man gjør seg klar for dagens etappe. Hadde vi hatt sol hver dag hadde det vært litt småkjipt med det været vi hadde i dag, men nå var vi blitt så vant til det at vi hadde blitt enda mer overrasket om det hadde kommet sol.

Sikten var noe bedre i dag. Vi gikk et lite stykke i slak stigning før løypen gikk ut på den store innsjøen, Mår. Vi hadde god sikt over innsjøen. Det blåste etterhvert litt mer opp og begynte og snø. Vi tok en pause bak en stein ved elven, Syvra. Dette var eneste stedet med litt ly i området. Humøret var på topp og meg og Sigrid snakket som vanlig om motstandsfolk under krigen og Kappløpet mellom Amundsen og Scott. Sigrid holdt på med en bok om kappløpet til sydpolen og hadde masse nyttig og fortelle. I front gikk Elisabeth og Sigbjørn og sang på korsanger. Ved Oppnesberget tok vi en drikkepause og skiftet til feller når vi nå skulle opp på platået ved Store Gloppetjønn. Da vi kom opp her tok vi av fellene og gled mykt bortover flaten. Her var føret perfekt. Skare på bunnen og et 10 cm tykt lag med nysnø over. Det blåste ikke mye her oppe og sikten var god. Det var ikke lenge det varte. Snøværet med vind fra sørøst og tåke kom tilbake da vi var like nord for Vestre Flottetjønni. Da vi var kommet over vannet, fant Sigbjørn ut at løypen gikk unødvendig langt mot øst. Det var egentlig bare en lang omvei. Vi bestemte oss for og ta av fra løypen og gå rett sør når vi nå var like nord for Kalhovd. Det skal sies at løypen gikk mye lenger mot øst enn den som er tegnet inn på kartet på UT.no. Løypen vår som også var tegnet inn på papirkartene våre gikk over Vestre Flottetjønni og skrådde ned på sørvestsiden av Hesteviernuten mot Sudkalhovd. Hadde vi fulgt denne måtte vi gått et stykke på anleggsveien vestover mot Kalhovd.

GPSen ble tatt opp. Vi fikk nå en liten nedkjøring som avslutning på turen. Grunnet whiteout var det vanskelig å merke hvor fort vi rant. Vi krysset Flottetjønnbekken og rant videre ned til Kalhovd Turisthytte. Jeg hadde lest om hvor flott Kalhovd lå til ved Kalhovdfjorden. Jeg hadde sett mange fine bilder, men akkurat nå så vi kun hyttene rundt her. Vi satt opp teltene utenfor selvbetjeningshytten. For min del gikk store deler av kvelden med til og reparere primusen. Ellers spiste vi en god feltrasjon, drakk litt kaffe og la oss i soveposene. Det ble en god natts søvn.

28.02 Mot Helberghytten og et tog med engelskmenn

Det føyket godt ute og når teltduken ble åpnet, ramlet det inn masse nysnø i kuldegropen. Vi tok oss god tid som vanlig og klokken 08.30 var vi klar til og sette i marsj. Et syn og minne jeg aldri kommer til og glemme var da vi pakket tingene og jeg plutselig ser Sigrid balansere på taket på den ene hytten syngende på 17. mai sanger med snøen føykende rundt. Ingenting hindrer denne jenten i og holde humøret på topp. Et herlig syn.

Vi fulgte nå vi den kvistede løypen som gikk rett sør mot Vøgårhovde. Det ble et nokså flatt terreng å gå i med mange vann og små hauger. På sørsiden av vannet, Haraldsjå tok vi en matpause bak en av hyttene her. Det snødde og blåste. Snøen som kom var kliss våt og på grensen til sludd. Vi ble ganske så våte der vi satt, men humøret var fremdeles på topp.

Kvistingen stoppet litt lenger nede i lien ved Strengen. Vi bestemte oss for og gå rett over den nordligste demningen. Det var godt med snø mellom gjerdene på siden. Under oss var det langt ned mot høye snøfonner der vannet bruste mellom dem. Ganske stilig. Det var likevel helt trygt og gå over her da gjerdene på siden var høye. Noen ble litt utålmodig da jeg plutselig stoppet for og ta bilder, men "Catch the moment" bilder er alltid de beste. Vi bestemte oss for og gå nedenfor på østsiden av den sørligste demningen. Her la vi plutselig merke til et tog av mennesker som kom nedover på andre siden mot oss. Da vi møttes viste det seg og være et stort turfølge bestående av engelskmenn som kom fra Helberghytten. De var i veldig godt humør og spurte oss hvor lang tid de ville bruke til Kalhovd. Vi svarte "tre timer". Da vi spurte dem om hvor lang tid vi ville bruke til Helberghytten svarte de også "tre timer". Da møttes vi akkurat halvveis. Dette stemte ganske bra med kartet også.

Engelskmennene var godt utstyrt og det så ut som de hadde gjort dette før. Typisk engelskmenn og legge ut på slike turer på denne årstiden. Det var som eieren på Mårbu sa "De som krysser Hardangervidden på denne tiden av året er enten veldig erfaren eller gale utlendinger".

Herfra var det ikke flere kvister og vi måtte nå navigere oss fram. Været hadde vært det samme i hele dag. Tåke, snøvær og motvind. Vi så på kartet hvor vinterløypen gikk og navigerte oss frem til forskjellige punkt. På sørvestsiden av Ljostjørn missforstod vi høydekurvene på kartet og trodde det var stigning i stedet for nedoverbakke. Jeg ble da ganske forvirret da vi rant nedover. Jeg hadde GPSen i hånden og så at vi likevel var på rett kurs. Vi la etterhvert merke til at vi hadde missforstått litt. I stedet for å gå østover til Butjønn og rundt Ormshovde på nordsiden, skrådde vi ned på sørvestsiden av den da dette var raskere. Etter noen hundre meter med trasking i masse nysnø fikk vi øye på de to fredelige hyttene. Igjen merket vi forskjell i snømengden. Etterhvert som vi hadde gått lenger øst og inn i Telemark fylke, hadde snømengden økt igjen.

Vi gikk ned til hytten som lå lengst sør. Denne er finest. Det første Sigrid og Elisabeth gjorde da vi kom til hytten var og gå rett inn i tørrvarelageret. Der fant de to poser med Toro pannekaker. Pannekaker på Helberghytten hadde de planlagt flere dager i forveien. Disse hadde de lengtet lenge etter og det var et fint syn og se dem stå der og juble for to poser pannekaker. Et perfekt eksempel på hvor stor glede man bygger opp over de små tingene når man er på langtur. Når det er sagt må jeg (og da snakket jeg nok på veiene av Sigbjørn også) la meg imponere over disse to damene. Det er ikke til og legge skjul på at langturer er veldig mannsdominerende, men når de bærer en pakning på 23 kg hver på ryggen i en uke i strekk midt på vinteren forteller det mye om interessen, styrken og motivasjonen de har for det de driver med. Disse to damene knuser mange av guttene i Forsvaret.

Helberghytten er en flott og uberkoselig hytte. Den er oppkalt etter Linge soldaten og radiotelegrafisten under andre verdenskrig, Claus Helberg. Helberg var en av karene som deltok på Tungtvannsaksjonen på Vemork der de før aksjonen ble sluppet i fallskjerm og overvintret på Hardangervidden. Helberg er også kjent for sitt livslange engasjement i DNT. Det var derfor stort og komme inn i hytten og se bilder av Helberg og de andre Lingekarene på veggen.

Vi stekte nå pannekaker og og spiste knekkebrød mens vi pratet og koste oss. Stemningen var på topp og et ekte opphold alene på en flott DNT hytte med et fullt tørrvarelager, fyr i peisen og masse spennende bøker og blader smakte godt nå.

Helberghytten er en fantastisk hytte som vi garantert kommer til og besøke igjen. Senere den kvelden måtte meg og Sigbjørn ty til enda en pakke med knekkebrød og flere begre med makrell i tomat. Tilgjengeligheten lokket litt i to sultne gutter på tur.

01.03 Målgangen feires med reinstyrmiddag, øl, karamellpudding og foredrag av kjente fjellklatrere på Rjukan Fjellstue

Siste dag på ski. Denne dagen måtte nytes. I dag var det ikke mer enn 12 km ned til Rjukan Fjellstue. Vi tok oss derfor enda bedre tid enn vanlig. Vi stod opp i 08.30 tiden, spiste frokost og kom oss ikke avgårde fra Helberghytten før klokken var 14.00. Det var tåke og snø i luften ute men sikten var bedre i dag. Nå fulgte vi bare den kvistede løypen som gikk sørover langs Våervatn. På sørøstsiden av vannet kom vi til skiltet som pekte retningen til Rjukan Fjellstue. Fra Helberghytten kan man gå 8 km sørover og komme til Gvepseborg og derfra ta Krossobanen ned til Krosso ved Rjukan. Vi så på Krossobanen som et hjelpemiddel på turen og det var selvsagt ikke noe vi skulle benytte oss av. Den var likevel stengt pga vedlikehold under hele turen vår. Vi skulle uansett gå hele strekningen på egen maskin. Derfor gikk vi til Rjukan Fjellstue.

Ved skiltet fulgte vi løypen mot vest. Løypen her må virkelig utbedres utover vinteren. Det gikk såvidt an og følge løypepinnene. De var bøyd pga snø, kulde og vind og enkelte av dem var helt nedsnødd. Et sikkert tegn på at det hadde snødd mye i det siste i fjellene rundt Rjukan. Føret var upåklagelig. Masse deilig puddersnø. Det var hvitt absolutt over alt. Ved Skarketjønn møtte vi en ensom kar som var på vei til Helberghytten. Han sa det var unormalt mye snø i år. Han forklarte videre at nå var det bare nedoverbakker igjen og at vi måtte "Kose oss nedover skauen". Dette skulle bli bra. Endelig noen bakker. Med sekkene gikk det fort nedover lien og igjen fikk jeg erfare hva de nye Åsnes Nansen skiene duger til. Fantastiske ski altså. Virkelig en ski og anbefale for folk som trenger en ski til allsidig bruk.

Jeg tenkte på sabotørene under tungtvannsaksjonen under andre verdenskrig, på vei ned lien. Vi rant nå nedover samme sted som de gjorde. Etter en gøy tur nedover lien kom vi etterhvert ned til et koselig hyttefelt på Turifit. Løypen går egentlig ned litt lenger mot øst og ned til Ormefit, men løypepinnene stoppet like overfor lien så vi fulgte derfor bare skisporene til karen vi møtte ved Skarketjønn. Vi skulle få vite senere at nedover mot Ormefit var det veldig mye snø i lien og derfor for bratt til at noen kunne renne ned eller kjøre løyper mellom trærne der nå.

Vi møtte en hyggelig hytteeier ved Turifit som vi pratet litt med før skumringen senket seg og vi gikk videre mot mål. Vi gikk nå på veien mot øst som går ned til Rjukan fjellstue. På vinteren prepereres det skiløype på denne veien. Vi måtte la oss imponere over snømengdene. I følge hytteeieren ved Turifit hadde det snødd i ett siden jul omtrent uten stans. Han forklarte at han var fornøyd og ikke ville ha mer snø nå. Snøen var mer kompakt her nede og vi kladdet noe helt vanvittig alle sammen. Ironisk nok var det dette lille stykket på 3 km i preperert løype som irriterte meg mest på hele turen. Mørket senket seg og like etterpå kunne vi ta de siste svingene ned bakken til Rjukan Fjellstue. Vi jublet over at Hardangervidden på langs midt på vinteren var et faktum.

Vi slo opp teltene utenfor fjellstuen, gikk inn og møtte en av eierne ved Rjukan Fjellstue. Han erklærte oss herved som årets første turister som besøkte fjellstuen. Jeg tror han følte han måtte belønne oss da han serverte oss en bedre middag med reinsdyrkjøtt og poteter etterfulgt av karamellpudding for kun 150 kr per pers. Vi skålte med en øl, ringte hjem for og gi statusrapport og brukte resten av kvelden på å lytte til foredrag fra profilerte fjellklatrere, deriblant sprekingen og toppsamleren, Tormod Granheim som fortalte om turen til Mount Everest og samleturene i Alpene. En rekke andre foredragsholdere la også ut om spennende turer til høye fjell. Foredragene var i regi av DNT Fjellsport som hadde samling for turledere med isklatring og tur til Gaustatoppen som program på formiddagene. Vi var så heldig og bli invitert inn på foredragene.

Resten av kvelden brukte vi på og slappe av, snakke og se på utstillingen av effekter brukt av sabotørene som var samlet opp og nå stod til utstilling i Fjellstuen. Om vi hadde hatt en dag ekstra til rådighet skulle vi gjerne gjort to ting til. Besteget Gaustatoppen og besøkt Norsk Industiarbeider museeum på Vemork. Det fikk bli en annen gang. Eierne på Rjukan Fjellstue var så vennelige og lot oss få ha alt utstyret vårt i spisesalen. Vi trengte derfor bare og ta sovepoen med oss ut i teltet da vi hadde blåst opp liggeunderlagene fra før. Vi fikk bruke døren på baksiden av bygget til og gå inn. Døren inn til stuen ble låst på kvelden.

Da vi på kvelden gikk ut i gangen ble døren til stuen låst like etter. Sigrid hadde soveposen og skoene sine der inne. Vi banket på døren men ingen åpnet. Både meg og Sigrid gikk hver sin gang rundt hele bygget og inn hovedinngangen, opp ved alle rommene, ned i kjelleren. Vi prøvde alle veier som vi trodde kunne lede inn til stuen, men her måtte vi innse at vi ikke kom inn før i morgen tidlig. Det var litt kritisk egentlig. Vi hadde EN sovepose og en lakenpose. Det var for kaldt og ligge i et telt i -4 grader i kun lakenpose for den ene. Jeg gav meg ikke og gikk ned til en av de andre hyttene. Der var døren åpen og jeg gikk inn på et av rommene som var ledig. Her fant jeg to dyner. Jeg tok dem med meg og gikk tilbake til Sigrid. Jeg gav min sovepose til Sigrid og forklarte at jeg kunne ligge i lakenposen med dynene over meg. Dette likte Sigrid dårlig, men det skulle gå helt fint. Det neste som måtte gjøres var og gå opp i teltet til Sigbjørn og Elisabeth, låne fotposene hennes og ta dem med ned til Sigrid.

Jeg var varm og god hele natten og sov som en stein. Min første natt i telt vinterstid uten sovepose. På ekspedisjonen til Robert Peary og Eivind Astrup over Grønnland i 1891 - 1892, kastet Peary soveposen sin på vidden for og spare vekt. Da skulle jo jeg klare meg fint med en dyne.

02.03 Hjemreisedag. Takk for en uforglemmelig tur

Vi stod opp klokken 08.30 og brukte god tid på pakking av sekken og frokosten. Vi fikk spise felrasjonen vår inne i spisestuen. Gratis kaffe fikk vi også. Som vanlig ved siste dag på en tur, var ikke stemningen veldig høy, men vi snakket om hvor kjekt vi hadde hatt det og snakket allerede om hvor mye vi gledet oss til neste tur med alle fire.

Sigbjørn og Sigrid skulle ta bussen til Kongsberg for så og ta tog til Drammen. Sigbjørn tok toget videre til Torp Lufthavn hvor han skulle fly til Trondheim. Meg og Elisabeth skulle ta buss til Bergen.

Sigbjørn og Sigrid dro først. Det viste seg at bussen deres gikk fra Rjukan Stasjon og ikke fjellstuen. De fikk sitte på i bilen til en dame som kunne fortelle dem mange spennende historier fra krigen. Meg og Elisabeth så fram til en lang og avslappende busstur til Bergen. Men den gang ei. På Åmot i Vinje var vårt første busskifte. Det endte med forsinkelse og stapp full buss der de to eneste passasjerene som måtte stå i bussen fra Åmot til Haukeli (1 time) var nettop meg og Elisabeth. På Haukeli fikk vi sitteplass, men over Haukelifjell var det kolonnekjøring. Ved Seljestad måtte vi bytte buss og flytte over alt utstyret. Herfra gikk det videre på gode gamle smale vestlandsveier mot Bergen. Ved Utne måtte vi vente 45 min på fergen over til Kvandal. Fergen ble raidet av alt som heter mat. Vi hadde kun en pose med nøtter og en flaske vann til bussturen. Klokken 23.00 var vi hjemme i Bergen etter en reise på 10 timer. Elisabeth og moren var så grei og kjøre meg hjem fra sentrum. Da huset hjemme var tomt for både folk og mat måtte jeg raide bensinstasjonen også på vei hjem fra sentrum. Sigbjørn kunne melde om at han ikke var hjemme i leiligheten i Tronheim før i 23.00 tiden han heller. Vi hadde hatt en typisk hjemreise fra vinterferie. Totalt kaos! Men så er det jo også de reisene man ler av og husker best senere.

GPS-sporet fra ruten

Ruten i høydekurve

Tusen takk for turen

Til slutt i denne turraporten vil jeg gjerne avslutte med å takke det fenomenale turfølget. Uten dere ville denne turen ikke vært den samme. Alle har forskjellige verdier men når vi sammenspleises til et team kommer alle verdiene til nytte og det har vært mye av grunnen til at denne turen gikk så bra som den gjorde. Takk til:

Sigrid

For sitt bestandige sprudlende humør og evne til og smitte glede over på andre. Hun er evig optimist og har en indre ro som jeg hele tiden lar meg fasinere over. Uansett situasjon er smilet like bredt. Hun er råsterk både ut og innvendig som få kvinner og gir gass under alle forhold. Hun er veldig nyskjerrig og vil stadig lære mer om alt som har med friluftsliv og gjøre. Det er alltid like gøy og være på tur med henne. Turen hadde aldri vært den samme uten henne.

Elisabeth

For sin evne til og inkludere og tenke på alle. Hun er stadig obs på alle farer som kan oppstå. Hun er løsningsorientert, fysisk og mentalt råsterk og at hun har vært ute en vinternatt før merkes godt. Med sin evne til og holde humøret på topp og bry seg om andre har hun vært en utrolig viktig deltaker på denne turen. Jeg ser fram til flere turer med henne.

Sigbjørn

Helt siden ungdomsårene har jeg alltid latt meg fasinere av denne karens viljestyrke. Han er som i sitt navns betydning en seirende bjørn. Han er sterk og imponerer stadig med sin kunnskap om friluftsliv og evne til og lede. Han har vært turleder i DNT flere ganger. Dette synes godt. Han er alltid like høflig og bryr seg om andre. Meg og Sigbjørn har vært på tur før og som vanlig har han vært et supert turfølge.

Tusen hjertelig takk for turen alle sammen. Jeg ser fram til flere turer med dere alle. Har dere forslag til turer enten de er lang eller kort er det bare og skrike så samler vi gjengen igjen.

Turraport skrevet av
Endre Myrdal Olsen: