Memurutinden V1 og V2 i tåka (28.03.2014)

Fredag 28.mars var det varslet klarvær og strålende sol over Spiterstulen. Jeg var derfor meget skeptisk da dagen startet med masse skyer og ganske lik gårsdagen, som også skulle vært badet i sol. Likevel var vi tidlig på’n, og tråkket oss etter hvert opp Heillstugubreen, før vi skilte lag: Jan Petter (JPV100 (Jan Petter Vad)) skulle oppom Heillstugutinder og sekundærtopper, mens jeg ville forsyne meg av Memurutinder.

Oppe på drøyt 1900 meter, og akkurat der breen svinger sørøstover, tok jeg opp bratta med skiene i hendene. Det ble litt pes, for snøen var ikke helt pålitelig, noen steiner var løse, og stavene som jeg lot henge løst rundt håndleddene, hang seg stadig opp. Attpåtil hadde jeg gårsdagens 9,5 timers tur i beina, samt 800 høydemeter opp fra Spiterstulen i dag. At været ikke var som varslet, ganske tett skydekke og en del vind, hjalp heller ikke på.

Så kom jeg opp på en liten hengebre, og kunne ta skiene fatt igjen. Oppe i skaret mellom V1 og V2 ble jeg møtt av ganske frisk vind, og rakk så vidt å skimte veien videre og V4 før alt forsvant i skyer. Jeg satte igjen skiene, tok på vindjakka, og ruslet opp mot V1.

Oppe ved varden så jeg overhodet ingen ting, og gikk så ned igjen. Slike toppbesøk hater jeg, men ville prøve meg videre, for å se om tåka kunne forsvinne. Det ble hardt, bratt og skavlete opp mot V2, så jeg tok skiene i hendene igjen. Alt var hvitt, og sikten var nede i 5-8 meter. Plutselig var jeg ved noen steiner og kanten mot et stup, og fulgte så motbakken i snø noen få meter oppover til venstre. Der var varden, og i et lite glimt med noe sikt, så jeg i alle fall at det var bratt ned mot V3, men denne toppen kunne ikke engang anes.

Skled så på skiene uhyre forsiktig nedover og tilbake mot skaret, men skjønte snart at jeg var på ville veier, og måtte fram med gps-en: Helt riktig, det ble svært bratt ned mot Austre Memurubrean. Jeg hadde på få meter bommet med 45 grader på retningen. Dette var definitivt ikke dagen for å navigere på gps rundt på egen hånd på Memurubreen og plukke toppunkter i tåka. Jeg var frustrert og skuffet; dette skulle jo ha vært selve drømmedagen; klarvær og lite vind. Jeg returnerte derfor samme vei som jeg kom opp, og kameraet kom aldri ut av sekken engang.

Snaut 8 timer på tur.