Store Kjostinden (18.04.2014)  

Jeg har mange ganger fått inntrykk av at Store Kjostinden er en must-do i Lyngen fordi nedkjøringa (og utsikten) er så bra. Jeg skjønte også at det er rimelig bratt opp og bratt ned, og ville sikkert takket nei til en tur dit i fjor om noen hadde spurt meg om jeg ville bli med. Det ser ut som at min holdning mot brattere skikjøring har endret seg en del siden i fjor og jeg er nå villig til å prøve turer som jeg ikke ville tenkt på før. Så det er hvordan jeg havnet på et forsøk på Store Kjostind med Øyvind og Ole Fredrik. Akkurat som dagen før, startet dagen med bygevær og nesten ingen sikt utenfor stua. Men jeg satset på en bedring utover dagen og begynte turen til Lyngen omtrent 8.45 for å rekke ferga fra Breivikeidet kl.10. Veien var dårlig brøytet noen steder, så jeg var glad for at jeg hadde dratt litt tidligere i tilfelle at jeg måtte kjøre forsiktig.

Etter fergeturen til Svensby var det bare en 20-minutters biltur til parkeringsplassen for starten av turen til Store Kjostind. Den fant jeg like etter skredsikringstunnelen et par kilometer før Lyngseidet. Øyvind og Ole Fredrik hadde allerede kommet frem, men det var ikke noen andre som hadde parkert ved foten av fjellet. Var faktisk overrasket. Hadde tenkt at det skulle bli flere folk her allerede. Uansett, etter å ha pakket sekken og ordnet skifeller osv. gikk vi opp til starten av Storurda og derfra siktet vi oss rett opp på skaret hvor Storurda og breene treffes. Det er verdt å nevne at vi ikke måtte gå opp i skog i dag, noe som er en fordel på nedkjøringa om man ikke liker skogkjøring ;-) Sikkert en av få turer jeg har hatt som ikke innebærer et treff med trær på ruten!

De første 500 høydemeter ble spist overraskende fort, og været så ikke så ille ut heller. Vi startet turen med noen snøfugg men det ble slutt på det etter ca. 10 minutter og hele veien opp til starten av breen fikk vi solskinn og vårsløsj. Jeg følte meg ganske optimistisk. Dessverre ble det slutt på det fine været igjen og like etter en kort matpause fikk vi truffet den neste snøbyge. Men det var fortsatt håp på at sola skulle titte frem igjen. Yr.no hadde meldt oppholdsvær fra kl.14, så hvis vi skulle stole på det, hadde vi ikke noe behov for å haste med turen opp. Vi ville selvsagt få en utsikt fra toppen, om vi skulle komme oss helt opp (må innrømme at jeg ikke var helt sikker på dette før jeg dro fra Tromsø).

Fra ca. 600 moh traff vi breen som førte oss opp mot nordøst. Det begynte med en ganske jevn stigning som bratnet opp etter hvert. Vi skjønte også at det var en god del nysnø her oppe, mye mer enn det som lå i den første renna. Her la vi også merke til noen isklumper under nysnøen, noe som gjorde meg litt oppmerksom på terrenget rundt oss. Jeg var ikke sikker, men lurte på om det kunne vært et gammelt snøskred…..

Og så fortsatte vi i en nordøst retning på breen, forbi renna under Urdkjerringa og opp til et område som var litt flatere før vi begynte å snu oss mot sørøst. Nå var det skikkelig null sikt, med rimelig heftig bris og masse nysnø. Til nå hadde puddersnøen ikke viste noen tegn av vindpåvirkning, men det ble stedvis dannet et flak i det øverste laget hvor puddersnøen hadde blitt mer vindpakket. Dette la Øyvind merke til først siden han gikk foran og tråkket spor. Helning skulle bli enda brattere fra der vi begynte å bli skeptisk til om vi skulle fortsette å gå opp, så vi bestemte oss for å snu i tide. Det ville vært dumt å havne i terreng hvor det kunne vært enda farligere å kjøre ned. Og da fikk vi en annen bekreftelse på vår beslutning: det hadde gått et middels-stor flakskred i renna under Urdkjerringa, omtrent på samme høyden som vi stod. Hadde det ikke vært så mye nysnø eller om det hadde vært slakere terreng, ville vindpakket snø kanskje ikke hatt like alvorlige konsekvenser mener jeg.

Å kjøre ned ble en utfordring pga flatlyset og null sikt. Vi kjørte en og en, men det tok sin tid (for min del). Flere ganger skjønte jeg at jeg hadde skikkelig dårlig balanse, og jeg visste ikke om jeg kjørte ned eller opp! Heldigvis var det nydelig snøforhold som gjorde det litt lettere å få til noen svinger. Hadde sikten blitt bedre, ville jeg uten tvil ha kost meg litt mer. Men jeg tror jeg kjørte slik som noen som er full! Da var det bra da vi kom oss ned til starten av breen igjen og sikten var bedre. Det var bare isklumpene innimellom puddersnøen som gjorde overflaten litt ujevn. Bortsett fra et stykke med steiner og is i øverste delen av renna, var det ganske grei nedkjøring helt ned til veien. Og ingen trær. Dette liker jeg veldig :) Selv om vi ikke hadde nådd toppen, hadde turen vært verdt et forsøk, og for min del hadde den vært nyttig for å tenke med alvor på rutevalg og potensielle faretegn som vi skulle være oppmerksom på.