Kvanndalstinden på ski (18.05.2014)
Skrevet av Affen (Arnfred Iversen)
Bestigninger | Kvanndalstinden (1744moh) | 18.05.2014 |
---|
"Kvanndalstinden som vår-skitur?" "Tja, hvorfor ikke?"
Meg, Johnny og Odd Arne salet opp for tur.
En meget Alpin start hjemme før vi satte oss i bilen og kjørte nordover mot Åndalsnes og Vengedalen.
Vi var naturlig nok spente på snøforholdene, men ble litt lettere til sinns når vi kom opp i dalen å fikk se oppover mot Olaskaret.
Det så igrunn greit ut, med mindre snø enn vi hadde fryktet der hvor det er skikkelig sidebratt.
Det var en rimelig seig etappe å stampe seg oppunder Romsdalshorn og over skaret med blytunge sekker.
Endelig kunne vi ta på oss skiene, og fremdriften ble med ett litt mer effektiv.
Vi tok god høyde opp på sør-ryggen av Søre Venjetind, og videre inn på breen.
Siden det var såpass tidlig på året var der godt med snø på breen.
Den var helt slett og fin og helt uten synlige forsenkninger noe sted.
Vi tok derfor sjansen på å krysse på ski uten å ta frem tauet.
Like nedenfor sadelen mellom Søre Venjetind og Kvanndalstinden parkerte vi skiene.
Det var nå åpenbart at det var betydelig mer snø på selve ryggen enn vi hadde håpet.
Rett så vinterlig!
Odd Arne ledet an bortover egga og tok første taulengde opp den første skikkelige hammeren man møter på.
Vi gikk noen seksjoner løpende, og enkelte vanskeligheter omgikk vi ved å gå ned i sydsiden.
Et lite stykke forbi Thorshammeren satte vi stand.
Jeg ledet en taulengde oppover og satte ny stand på en markert hylle.
Johnny fortsatte videre ved å traversere østover rundt et hjørne før det gikk oppover mot toppen.
Flott taulengde med meget eksponert, men enkel klatring.
Brede glis på toppen!
Men vel vitende om at vi kun var halvveis, brukte vi ikke mye tid der oppe.
Rapell ble rigget på det som fremgikk som det åpenbare rapellfestet.
Her var det endel gamle slynger fra før.
Vi var bekymret for å sette fast tauet så vi lot tauet gå i karabinere og ikke direkte i slyngene, slik at friksjonen skulle bli endel mindre.
Selve rapellen var av det luftige slaget. Særlig der man bikker over kanten.
Vi velger å rapellere hele tauet ut, dvs. 60m, ettersom vi da kommer helt ned like øst for den første standplassen og kan gå derfra på direkten.
Så skal derimot situasjonen ta en ny vending og stressnivået nå nye høyder.
Tauet er ikke til å rikke når vi forsøker å dra det ned.
Selv om vi henger tre mann i det så sitter det bom fast.
Knuten har trolig kilt seg i en sprekk der tauet glir over kanten.
Odd Arne gjør en kjempejobb med å klatre til topps igjen via rapellruta og de faste tauene.
(Skal vi gi noen anbefalinger til de som skal hit så må det være å forsikre seg om hvor man legger rapelltauet i toppen, og å dele opp rapellen i 2 kortere lengder. Der er egnede hyller halvveis, som man kan se seg ut under klatringen. Kjentfolk må gjerne kommentere her ang. måter å løse rapellen på)
Timene har nå passert fort, så det å klatre Thorshammeren er ikke lengre et tema.
Den får stå til en annen gang.
Vi backtracker sporene våre tilbake langs ryggen og tar en ny rapell ned hammeren hvor vi måtte klatre på tur oppover.
Det er utrolig deilig å kunne ta på seg skia nede på breen å skli i retning bilen, selv om kroppen er så mør at vi omtrent ikke klarer å sette en eneste skikkelig sving.
Vi kan stå på ski hele veien ned, foruten noen få korte stein-passasjer hvor de må av.
Ned Olaskaret går greit og siden nedover mot Hornvatnet er faktisk ganske så fin for skikjøring.
Den obligatoriske burgeren på Åndalsnes har vi fantasert og snakket om i endel timer allerede når vi endelig kan sette oss ned og nyte den.
Film fra feelgood-delen av denne turen kan sees på Vimeo:
Kommentarer
Stilig film
Skrevet av SturlaS 01.09.2014 18:17Kan tenke meg det var digg med ski på nedturen ja! Det er en drøy gåtur ihvertfall...
Angående rappellen ned fra toppen så er det absolutt anbefalt å dele den i to. Har satt fast tau oppi der selv og måttet klatre halvvegs opp igjen. Da går klokka fort...
Ekstra stas å ...
Skrevet av arntfla 31.08.2014 17:08se videoen etter å ha vært der selv ;)
Men selv uten stuck tau var dette den verste rappellen jeg har vært borti. Tauet fløy alle veier og festet seg her og der. Godt råd å dele den opp i to!