Klatretur til Uskedalen (25.05.2014)  

Tidligere i uka hadde Andreas foreslått en tur til Uskedalen for å klatre. En tur til selve dalen med stor U hadde jeg hatt lyst til lenge, og da værmeldinga virket positiv var planen et faktum. Reiste direkte fra Sogndal etter å ha vært med på blåtur med Lurkarlaget på formiddagen. Turen ned til Uskedalen var overraskende lang, og ikke minst dyr på grunn av ferger og bompenger (nesten 800,- i slike avgifter t/r). Likevel flott natur å se på, og sent på kvelden ankom vi p-plassen ved Fjellandsbøvatnet hvor vi brettet ut liggeunderlagene. På andre sida av vannet ruvet granittkolossen Øktertindveggen som vi skulle bryne oss på neste dag. Ruta heter «En midtsommernattsdrøm» (9-12 taulengder, 6+).

Det ble bokstavelig talt en fuktig natt under åpen himmel, og vi våknet til våte soveposer på grunn av all duggen rundt dette vannet. Blir nok telt neste natt... Fikk i oss litt frokost. Jeg følte meg fryktelig usunn da Andreas disket opp med avokado og makrell i tomat på brødskive mens jeg slafset i meg klissete nugatti og peanøttsmør. Rundt kl. 09.45 forlot vi bilen. Fulgte veien opp til Fjellandsbø før vi krysset elva og rundet den store myra. Etter litt bushing i en del stikkete kratt fulgte vi en tørrlagt bekk oppover mot veggen. Artig å ha med Andreas som er geolog på tur. Lærte mye om bergarter og hvorfor fjellet er som det er. Rett ovenfor den lange svarenna begynner det å bratne til. Her kledde vi på oss sele og klatresko.

Hadde lest at dersom man psyker ut på scramblingen opp til innsteget har man ikke noe på ruta å gjøre. Vi gikk altfor langt mot høyre og rotet oss bort i noen tynne horisontale riss som bare sluttet. Ba Andreas som kom etter meg om å sjekke ut hvordan det var ut mot venstre, og her var det greit å komme seg opp til en gressete hylle. For å slippe å scramble meg ned dette ekle risset ba jeg Andreas sikre meg opp svaet til hylla. Jaja, får håpe jeg har noe på ruta å gjøre likevel...

Resten av scramblingen gikk greit og plutselig stod vi klare ved innsteget kl. 11.30. Jeg startet showet med å klatre første taulengde (6-). Ganske langt og vedvarende dieder og knottesva. Få plasser hvor man virkelig kan puste ut og hvile. Holdte nesten på å psyke ut en plass der det var langt mellom sikringene, men tok meg heldigvis sammen og fikk satt standplass i egne sikringer. Godt å bli ferdig med første taulengde som etter min mening alltid er den verste. Andreas fulgte etter i god stil, men klønet med føttene på et punkt og tok et fall. Bare å glemme dette og fortsette med blanke ark.

Andre taulengde var noe greiere (6-). Ut i fra føreren virker det som man skulle holde mer mot høyre enn det vi gjorde, men det virket uansett mest naturlig å holde diederformasjoner på venstre siden av flaket. Standplass i toppen av flaket med boltet anker. På grunn av varmen ble det barisklatring på de første taulengdene. Ble nokså solbrent på ryggen.

Så var det klart for drømmerisset i tredje taulengde (6-). Et ganske så renskåret og ensomt riss som går rett opp det bratte svaet. Er ikke så vant med rissklatring, så det ble litt knoting noen steder. Fikk likevel noen greie håndjammer og brukt føttene bra. Etter hvert trekker man ut til siden og skrår mot venstre. Standplass halvvegs hengende.

Fjerde taulengde (6) gikk opp et noe jordete riss ut til venstre før man kommer opp i noen overheng. Følger et fint riss som går gjennom begge overhengene. Andreas hadde ikke nok sikringer til å gå helt til den bolta standplassen ovenfor overhengene, derfor satte han en hengende standplass under det øverste overhenget. Jeg fulgte etter og gjorde meg klar for femte taulengde (6).

Etter overhenget fulgte jeg et nydelig riss med mange fingerlocker. Perfekt for kiler også! Etter hvert ble risset tynnere og mer rompete. Hadde en solig runout helt på slutten som var ganske ekkelt med noen cruxige bevegelser. Ble belønnet med tidenes standplasshylle like etterpå. Andreas var ganske sliten når han kom opp til hylla. Han var ikke vant med så lange klatreturer. Dette tar jammen på psykisk. Likevel prøvde han seg på første cruxtaulengde i sjette taulengde (6+). Opp nok et romperiss før man skrår mot høyre. Karret seg opp romperisset og spekulerte på veien videre. Plutselig mistet han fotgrepet og tok en skikkelig suser. Det kom like uforberedt på ham som på meg. Heldigvis holdt siste sikring, men han skrapte seg opp og fikk en skikkelig blodblemme på den ene fingeren. Auuu..... Han overlot taulengden til meg i stedet. Jeg psyket meg etter å ha fått i meg litt støtekjeks (Safari såklart) og klatret opp til der hvor han falt. Herfra og videre var det rimelig tynt sikret. Sikkert fint med noen skikkelig små kamkiler. Det endte opp med at jeg nok en gang tok en lang runout opp noen crux og opp et vått dieder før jeg satte neste gode sikring. Hadde hjertet i halsen hele veien. Bratt i siste del av taulengden, og godt å få catchet kanten av hylla der jeg hadde standplass.

Andreas klarte å komme etter selv med den vonde blodblemma. Godt gjort! Syvende taulengde var også hard (6+). Jeg fikk æren av å lede denne også. Man kan gå rett opp i rævrisset som er utrolig dårlig sikret (må gjøres evt med små messingkiler), eller som vi gjorde å følge litt ut til venstre før man traverserer ut til høyre i rævrisset. Her er det plassert en borebolt som de fleste benytter seg av. Må innrømme at det var utrolig godt å få sikret i den! Noen cruxete flytt etter bolten gjenstår før man kommer opp på neste standplasshylle.

Godt å vite at man er over det verste! Sola hadde gjemt seg godt bak fjellet, så nå var det på med genser og ulltrøyer. Også åttende taulengde (6-) fikk jeg lede. Noe dårlig sikra i starten over noen våte partier før man kommer opp i et dieder med et overheng. Ser helt sinnsykt ut nedenfra, men egentlig ikke så veldig vanskelig. Man bruker et godt riss som man ikke ser nedenfra. Standplass i boltet anker like ovenfor. Andreas ville prøve å lede den siste taulengden til toppen (6-). Han måtte psyke seg skikkelig opp mentalt. Ruta følger hoveddiederet oppover. Greit og enkelt i starten, men noe hardere helt på slutten. Her manglet han igjen de rette sikringsmidlene til at han ville gå helt opp til toppankeret, så han satte standplass like nedenfor. Da var det jeg som fikk nå toppen først! Utrolig kult å komme opp Norges svar på El Capitan, Yosemite!!!:)

Selv om adrenalinet la seg for begge to nå så var det viktig å holde fokus til vi var nede igjen. For å komme seg ned kan man enten gå et par taulengder til mot toppen og rote seg ned en eller annen plass. Det enkleste er å rappellere seg ned igjen via åtte boltede ankere. Dette fungerer med 2*50 m tau. Vi fikk en god rutine og kom oss ned på litt over halvannen time. Siste taulengden ned scramblinga rakk ikke tauet helt ned, men det skulle ikke by på problemer. Ankom bilen kl. 22. Rundt 12 timer på tur totalt. Nå var neste stopp middag og soveposen...

Dagen etter var ikke været like bra. Vi «roet ned» med å klatre ruta Dronning Maud Land (2 taulengder, 6-) på Vetletindveggen. Parkerte ved Musland og kryssa elva ved en privat hengebru. Trasket raskt opp til 1. rampe og fulgte denne til 50 meter før markant steinblokk. Herfra klatret vi to taulengder opp mot 2. rampe. Første taulengden var fin med et litt knotete dieder i starten før et dårlig sikret svacrux (5+) som absolutt holder graden! Andre taulengden var blant annet opp et nydelig fingerriss. Litt vanskelig sikret med kiler. Det beste er nok å ha med rundt fire fingertjukke kamkiler å dytte inn, men dette hadde ikke vi. Videre noen artige flytt forbi et overheng og opp til en hylle oppunder 2. rampe. Donerte litt blod til fingerrisset for å si det sånn. Returnerte via fire rappeller helt ned i bunnen. Første rappellfeste ligger rundt 50 meter mot høyre på 2. rampe. På en av rappellene passerer man et litt ekkelt overheng hvor jeg klarte å klemstre hånda mellom tauet og berget... Vær litt obs der.

Fra bunnen av veggen ruslet vi gjennom skogen og tilbake til bilen før vi kjørte til Rosendal for iskremkonsumering og utstyrsmønstring.

‹

›