Raudsjøpiggen (24.06.2014)

Brodern og jeg fikk i oppdrag å ta med oss to islandske gjester på dagstur fra hytta i Spekedalen. Da ble Raudsjøpiggen (1306) et naturlig valg - en topp det er lett å komme seg opp på, samtidig som den stikker såpass opp fra terrenget at det er flott utsikt i alle retninger. Vi startet fra parkeringsplassen ved DNT hytta i Raudsjødalen. Man krysser broa over Raudsjøåen, går videre bort til Raudsjødalen Setermeieri (som forøvrig er Norges eldste meieri) og finner starten på en DNT-merket sti som går hele veien østover til Holøydalen. Denne følger man oppover til man nærmer seg foten av Raudsjøpiggen, der forlater man T-merkingen og går inn på en mindre sti som nå for tiden er mer eller mindre vardet hele veien opp til toppen (denne er mye tydeligere nå enn for noen tiår tilbake).

Da vi gikk fra Raudsjødalen var det grått skydekke, men innen vi hadde kommet oss opp på toppen av Raudsjøpiggen hadde gråheten forduftet og sol, blå himmel og små hvite skydotter tok over. Vi hadde ikke lyst til å gå samme veien tilbake, så derfor satte vi likegjerne kursen mot Spekedalen. Vi rundet Østre Raudsjøtangen på vestsiden og slapp oss ned til Storbekken. Vi hadde siktet oss inn i overkant av tregrensa, der det er litt mindre vier, dvergbjørk og myrlendt enn lenger innover mot Storbekkfatet, og litt mindre insekter enn det er under tregrensa. Vi lette litt etter et sted å krysse elva uten å måtte kle av oss, men siden det var relativt varmt og fint i været gadd vi ikke lete så lenge. Da vi ikke fant noe egnet sted innen ti meters radius, bestemte vi oss for at vi likegjerne kunne vade. Vannet var ikke så ille kaldt og det var relativt grunt hele veien bortsett fra den siste halvannen meteren der vannstanden rakk et godt stykke opp på låret.

Veien videre gikk i overkant av tregrensa langs med Brennhøgda og Brurhøgdene. Her er terrenget preget av reinlav og innslag av dvergbjørk, noe som kan være tungt å gå i. For oss var det ikke så værst - det var en stund siden det hadde regnet skikkelig, så mosen var tørr og fin og vi sank ikke så dypt nedi. Da vi kom på linje med den minste Brurhøgda (1109) gikk vi inn på gamle Tylldals Fiskevei. Dette er en gammel ferdselsåre mellom Tylldalen og Tufsingdalen og stien er grei å finne selv om den blir litt utydelig gjennom et par myrdrag. Vi fulgte denne vestover til vi kom ned på grusveien som går gjennom Nordre Spekedalen. Her var det straka veien tilbake til hytta hvor godt, kaldt hjemmebrygget øl og resten av selskapet ventet på oss.